Sonjas ordentlige blogg

(trykk på grafen for å se den større)

Av denne grafen kan vi konkludere følgende:

På en normal dag, skal det være mulig å motstå behovet for kakao, med mindre man jobber overtid

Man jobber ikke overtid på en god dag (da er det per def. ikke noen god dag lenger)

Fredags ettermiddag må man ha kakao uansett.

På en dårlig dag får man bare kjøre på med kakao, om ikke annet for å få kurven til å gå under “uimotståelig”

Det er vanskelig å viske vekk blyantstreker, når man har tegnet over dem med markørpenn.

Jeg har laget meg en skala over hvor vanskelig det er å forstå ting.  Alle framtidige problemstillinger vil bli målt opp mot denne skalaen, slik at jeg kan uttrykke hvilken grad av forvirring vi snakker om.  Skalaen går fra Trykkblyant, som jeg forstår, men som likevel fasinerer meg, via graviditet, medisiner og sjokoladekuler, til Telefon, som er et av livets største mysterier.  Så neste gang noen skal forklare noe for meg, kan jeg si: “Det der skjønte jeg ikke helt.  Det er ikke helt sjokolade med nøtter i, altså, men jaffal medisiner-forvirrende”.  Det vil nok gjøre ting mye klarere.

Litt presisering, for å gjøre skalaen enklere å forstå

1. Den lille skyvemekanismen i trykkblyanter som dytter blyet(!?) frem (Jeg har en blyant hvor plastikken rundt tuppen er gjennomsiktig, og jeg kan se mekanismen jobbe, når jeg trykker bakpå der. Den virker selv om jeg holder blyanten opp ned, og den må jobbe mot tyngdekraften.)

2. Graviditet (Det vokser et nytt menneske inni et annet menneske!  Hvor scifi er ikke det?  Jeg mener, hvis vi ikke var oppvokst med, og hadde lært at det var normalt, ville det skremme vannet av oss alle om det plutselig begynte å gro folk inne i folk.)

3. Medisiner (Jeg har vondt i hode, og så tar jeg en liten hvit tablett, så har jeg plutselig ikke vondt i hodet lenger.  Hva er greia her?)

4. Sjokolader med nøtter i (Hvordan klarer de å få dem så runde, må dette ikke ligge på et bord og tørke på ett eller annet tidspunkt i fremstillingsprosessen?)

5. Telefonen (Jeg kan ikke utdype denne her, for hver gang jeg begynner å tenke på hvordan en telefon virker, blir jeg forvirret og svimmel, og jeg må legge meg ned litt for å få samlet meg.  Når vi kommer over på mobiler og andre trådløse innretninger, så går det jaffal helt i spinn.)

Trykkblyant som bare det.

Presenterer nå skatter samlet i løpet av et langt liv. Jeg klarte å mønstre nok selvdisiplin til å kaste de aller fleste kassettene mine. Hvor denne selvdisiplinen var da jeg bestemte meg for å pakke ned disse, er usikkert.

Jeg tror jeg skal bruke dem som veggpynt, eller noe. Sammen med disse her:

Jeg har nå åtte forskjellige. Jeg “passer på” dem for broren min, som har innsett at han aldri vil få henge dem opp hjemme hos seg så lenge han har samboer. De koster en formue, noe jeg har fått innprentet i så sterk grad, at jeg ikke vet om jeg tør henge dem opp jeg heller, men kanskje bare pakke dem fint inn i skumgummi, og bare forsiktig ta dem fram en gang i blant for å beundre dem.

Andre tallerker jeg har fått med meg er disse her:

Da jeg flyttet sammen med interiørdesignervenninnen min for 8(!) år siden, fikk jeg beskjed om at det ikke var tale om at vi skulle bruke det serviset så folk fikk se det, så jeg pakket det ned i esker, og der ble de. Til nå. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg synes det er så fint, men det har definitivt en kulhet over seg, og jeg klarer ikke å la være å elske det.

Overgangene mine blir så anstrengte, så jeg kjører bare rett på neste bilde:

Pynteting fra pikerommet. Legg merke til den forholdsvis store mengden (tomme!) miniatyr-flasker. Den ene som faktisk har noe i seg, inneholder saft, for å skjule at jeg drakk opp likøren. Ja. Jeg skapdrakk suvenirlikør som 15-åring. Det er et under at det har gått såpass bra med meg.

Tilslutt det som gjenstår:

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gjøre av dette her. Jeg vet bare at jeg ikke kan kaste det. Det være seg påfuglskjørtet som mamma sydde opp ned, blokkfløyta mi, eller noe jeg mistenker å være Edvard Griegs samlede verker.

Og helt til slutt: mamma, hvis du har Internett i Himmelen, og kan lese dette: Ikke bekymre deg, arven vil bli ført videre:

Hjorthen har en fin liten sak om hva som definerer tiåret vi er i nå. Det mine net meg på noe som har bekymret meg en stund; Det tiåret vi lever i nå ikke har fått noe skikkelig navn. Du har liksom åttitallet, nittitallet, og så var vi vel i det nye årtusenet/millenniet en stund, men den definisjonen varer jo ikke evig (Hvor gammelt må et millennium være før det ikke lenger er nytt?). Og nå begynner det å haste, for det er ikke SÅ lenge til vi bikker 2010, og vi kan begynne å ha fester til minne om forrige tiår. Og nå vet vi jo ikke hva vi skal kalle disse festene.

Søsteren min bestemmer seg for å ringe en venninne, for å høre om hun vil ha vinglassene og et blått servise hun ikke har mulighet til å ta med seg.  Venninnen kommer, og hun har med seg sin tre år gamle sønn.  Etter å ha vært omgitt med voksnes beskjedne “Jeg kan ta den jeg, men bare hvis du er helt sikker på at du ikke vil ha den”, så er det deilig med et barns enkle “DEN VIL JEG HA!”.  Når det kommer fram at vi har en hel eske med Lego som egentlig bare skal kastes, er gutten helt i himmelen.  

For at søsteren min skal få litt tid med venninnen sin, setter jeg meg på gulvet med guttungen og leser et legoblad som lå i eska.  Vi kommer til et bilde av en stor grå borg, med mange riddere, prinsesser, hester, katapulter og annet ridderaccessoar.  Borgen er bare halvferdig, og ridderne driver og transporterer på byggeklosser for å få den ferdig.  Jeg jobber jo i byggebransjen selv, og både jeg og guttungen forundres over at ridderne ikke ha valgt å leie inn profesjonelle håndverkere, men velger å gjøre jobber selv.  Så langt, så greit.  Men så vandrer jeg litt av gårde med jobbnerderiene mine.  Før jeg vet ordet av det er jeg ute i en lang tirade om en balkong som er helt usikret; “ser du der, der mangler de rekkverk.  De hadde aldri fått lov til å bygge sånt i virkeligheten.  Dette er skikkelig dårlig HMS”

Mine unger vil måtte ha hjelm i sandkassen og sikkerhetssele på lekegravemaskinen sin.

Senere når gutten lurer på hvor mange tomme kister stående rundt om kring, sier jeg at Captain Jack hadde vært innom for et par uker siden og ranet oss.  Nå viser det seg at selv om en treåring ikke har sett Pirates of the Caribbean, så er han mektig redd Captain Jack, og blir svært bekymret for oss, som må bo i et hus hvor sjørøvere tydeligvis kan ta seg inn og stjele med seg alt mulig når som helst.  Jeg får et litt oppgitt blikk av guttens mor, mens hun forklarer at det bare er tull, og at Captain Jack ikke finnes i virkeligheten.

Det er kanskje greit at jeg ikke planlegger å bli gravid med det første.

Jeg har fortsatt 98 videofilmer stående på boden, likevel vurderer jeg å dra hjem to esker med vanlige musikkassetter. Da har jeg videospiller, men ingen mulighet for å avspille kassetter. Jeg klarer ikke helt å skjønne logikken i det selv en gang. Foreløpig gjennomhøring har ført meg til følgende konklusjoner:

Alle sangene på Returns Attitude-kassett høres klin like ut.

Jeg er tydeligvis ekstremt lite treffsikker på playknappen. Opptakskassettene mine har stadig små pauser, etter at jeg har trykket play+rec, istedenfor bare play.

More Power Balads er fortsatt den kuleste kassetten som noen sine er blitt laget.

David Hasselhoffs åh-så-blå øyne får meg ikke lenger til å gispe.

- - -

En av kassettene lå ikke sammen med de andre. Den lå i skattekisten min (som egentlig er en tom brevpapireske), sammen med korken fra brusen som E. åpnet, viskelæret som P. hadde skåret en bil ut av, bombompairet til en bombom jeg fikk av M, og den fineste lappen jeg noensinne har fått. Det sier seg selv at en slik kassett må ha noe underbart på seg, ikke bare vanlige sanger. Med litt skjelvende hender setter jeg kassetten på plass, det hele føles som en ekstra spennende episode av MacGyver, hva vil vi få høre?

Vi får høre en 14 år gammel Sonja synge et halvt dusin egenkomponerte sanger. Det vil si, dere får ikke høre. Bare jeg. Og ingen andre. Melodiene er up-beat-poplåter av MGP-kvalitet, mens tekstene er… vel, ok, da. Et utdrag kan da umulig skade:

“Won’t you please, please, please like me a bit
Won’t you please, please, please don’t treat me like shit”

….ooooog. Da er det vel egentlig ikke mer å si.

Søster: “Å!  Se!  Prinsessekostymet mitt!  Se den fine overdelen, den kan jeg jo bruke i bryllupet mitt!  Og hanskene.  De kan jeg i alle fall bruke”

Pappa: Når vi går gjennom tingene til pappa finner vi en stabel med noe vi tror er menighetsblader.  Men når vi tar bort de tre øverste, så viser resten seg å være en komplett samling av Vinmonopolets prislister, fra midten av 70-tallet til 1993.

Bror: Fra innføringsboken til broren min, 5. klasse:
Lærerens kommentar: “Du skulle skrive løkkjeskrift, og kvar er resten av diktet?”
Min brors kommentar til lærerens kommentar(!): “Sprang vekk!”

Søster (på telefonen til tidligere nevnte bror): Vil du ha det Kina-serviset, siden du ikke har noe finservice? (… pause mens broren min snakker…) Men det er jo ikke noe fint!

Øvrig familie: Jeg har forsket på det, og det er ingen sammenheng mellom hvor hyggelige folk er og hvor fine konfirmasjonskort de gir en.

Neste gang:  Kassetter

Her om dagen tikket følgende melding inn på mobilen min:

“Hei! (…) Det er en butikk jeg ser fra verandaen som selger gullspaserstokker. Tenker så veldig på deg når jeg ser dem! Vet ikke helt hvorfor.. Ser for meg deg med gullstokk, gullveske og de alt for store gullskoene du bare måtte kjøpe fordi de var gullsko! Ellers lurte jeg på om du mener definisjonen av en råner innbefatter et kjøretøy? Hvis nei, hvordan vil du definere råner? (…)”

For det første: Jeg er hellig overbevist om at jeg har de kuleste vennene i hele verden. For det andre: Jeg var faktisk iført gullsko og gullveske da jeg mottak meldingen, men ikke disse omtalte for store gullskoene, som jeg ikke kan huske i det hele tatt (men det høres helt klart ut som noe jeg ville hatt, så jeg skal ikke nekte for dem). Ei anna venninne av meg snakket dessuten for et par uker siden også om et par gullsko som var åpne bak, som jeg skal ha hatt, som jeg også har glemt, og jeg lurer på om hva det egentlig er med meg og gullsko. Jeg har to par nå. I normal størrelse.

Tor det tredje: Definisjonen av råner. Jeg må innrømme at jeg først trodde at min venninne så på meg som en slags råner, bare med gullsko istedenfor bil. Og jeg må si jeg liker tanken litt, men i mitt hode er en råner en person som kjører rundt i bilen sin, uten å egentlig skulle noe sted, de har et stereoanlegg som koster mer enn bilen, og de har dessuten ganske mye pynt, både utenpå og inni. Så spørsmålet er da om jeg, i mine gullsko, med smykker fra Glitter (og tatovering! - det tilsvarer da de greiene de får spraylakkert på bilene sine), med Creative Zen (som jeg synger med til) blir en slags råner uten bil.

Men det viste seg ikke å være det det dreide seg om. Spørsmålet er nemlig om man synes alt dette; stylet bil, overdimensjonert stereoanlegg og formålsløs kjøring er kult, men ikke har bil selv, og alle vennene deres er sånne streite folk, med vanlige biler, som brukes til å kjøre til å fra jobb med, og alt man kan gjøre er å drømme om at en dag skal dukke opp en fyr med en Opel Manta, med revehale i antenna, terninger i speilet og en hel wunderskog spredd om i bilen, som sier “Hei! Vil du være vennen min? Kom sitt på i bilen min, så kan vi kjøre rundt sammen og høre på monoton musikk”

Kan man da kalle seg råner? Eller må man kalle seg råne-groupie? Eller bør man bare klippe seg og få seg en jobb?

Da jeg kjørte hjem i dag, kom jeg tilfeldigvis til å høre litt på den nye radiokanalen Radio Norge. Radiovert Rune fortalte en historie mellom to sanger, om Paris Hilton som tagget et hotell i Moska, for så å bli kastet ut. Radioverten avsluttet historien noe sånt som “Så hva gjør man om man er rik hotellarving og blir kastet ut av hotellet? Man ringer pappa , ber ham kjøpe hotellet, og sparke alle som jobber der. Man skal ikke se bort ifra at hun ville gjort noe sånt som det”. Kjære Rune. Jeg er ikke videre begeistret for Paris Hilton, og det er sikkert delvis på grunn av fordommer som ikke har noen rot i virkeligheten, MEN DU KAN DA IKKE DRIVE OG DIKTE OPP TEITE TING HUN HAR GJORT PÅ RADIOEN, BARE FORDI DU IKKE LIKER HENNE!! (eller hva nå motivasjonen din måtte være) Det der er rett og slett lite profesjonelt, og dessuten særdeles usympatisk. Det er sånn som det der rykter oppstår. Ukult.

Bare for å ha det på det rene. Jeg har lett litt på nettet, og jeg finner ingen tegn på at Paris ba faren kjøpe hotellet og sparket de ansatte. Dette var noe programlederen på Radio Norge fant på.

Jeg har vært sur siden jeg dro hjem fra jobben i går, og det er sjefen min sin skyld, det er jeg sikker på, jeg har bare ikke klart å finne en vanlig menneske-logikk-måte å formulere det på, men det har med å gjøre at selv om jeg gjorde en feil på torsdag, så sa han ikke ifra om den før på mandag, slik at jeg hadde rukket å gjøre samme feilen ti ganger til, og ikke ville han fortelle meg hvordan man gjorde det riktig heller, neida, det skulle jeg finne ut av selv, og liksom lære av det, så da går jeg rundt og bruker verdifull tid, tid jeg kunne brukt til å se på tv og surfe på nettet til å bli flinkere på det jeg driver med, samtidig som jeg føler meg dummere og dummere.

Da jeg kom på jobb i dag oppdaterte vi programvaren vår, og alt ble nullstillt, og jeg får feilmeldinger hver gang jeg skal lagre eller printe ut noe.  Jeg klarte å lage bakgrunnen sånn grå som jeg vil ha den, men de fine mørkeblå firkantene er nå blitt teite og lyseblå, og får meg til å tenke på smurfer, og jeg vet jeg burde like smurfer, men det føles litt sånn at hvis jeg er for smurfer, så er jeg mot Trond Viggo Torgersen, og jeg vil ikke være mot Trond Viggo Torgersen, det var han som ga oss Hjalmar og “meninger og sånn ække helt min stil”, og jeg kan ikke være mot en mann som finner på sånt, så da må jeg være mot smurfer, og det irriterer meg enda mer enn smurfene i seg selv.

Men så så jeg en buss som kjørte feil vei gjennom en rundkjøring.  Og da ble jeg glad igjen.