Sonjas ordentlige blogg

Luke 20: Sherlock Holmes: A Game of Shadows 13 januar 2012

Bomber går av i Europa på slutten av 1800-tallet, og Sherlock mistenker at det ligger mer enn tilfeldige terroristhandlinger bak.

Jeg liker observasjonsdetektivisme a la Psych, The Mentalist og for så vidt House, og jeg er bunnforelsket i den nye Sherlockserien til den Briljante Steven Moffat (sesong 1 kan kjøpes på DVD/Blue Ray her), og Sherlock Holmes: A Game of Shadows  fokuserer nok på andre deler av historien/universet enn de som gjør at jeg liker slikt, så det var litt nedtur.  Når det er sagt, så har jeg veldig sansen for (og, ja, dette er antageligvis en sånn ting man ikke skal innrømme) Guy Ritchies slow motion/rask klipping/fiksering på detaljer-stil , og koser meg stort sett når jeg ser filmene hans. Så for å oppsummere de to svært rotete setningene; Sherlock Holmes: A Game of Shadows er grei nok til sitt bruk.

Så til det mest fantastiske noen sinne: Jeg så denne filmen på kino (den første i denne adventskalenderen?), og kiosken skulle bytte smågodtleverandør dagen etter, så ALT SMÅGODTET VAR GRATIS!! Det var bare å forsyne seg.

Når bør man se denne filmen: dagen før kinoen bytter smågodtleverandør.

3/5 (Sherlockserien til Moffat ville fått 4,5/5, bare sånn for å vise at jeg ikke er halvlunken til alt jeg ser på. Der finnes ting jeg elsker)

Luke 19: Limitless 5 januar 2012

Eddie får tilfedigvis en pille som lar ham få tilgang til hele hjernekapasiteten sin på en gang (istedenfor de 20% (20? Jeg trodde det var 10? Kanskje andelen har økt siden jeg var ung) som folk bruker til vanlig)

Jeg føler meg litt som han der afrikaneren som går på ski og har en sønn som heter Dæhlie, og som pleier å komme i mål når de andre driver med medaljeutdelingen (sportsreferanse!), men jeg skal bli ferdig med denne adventskalenderen, selv om det tar litt lenger tid (jeg har fått alle 10 sesongene av Friends til jul. Nå er jeg kommet til den biten hvor Ross&Rachel endelig er blitt sammen, og snart dukker Sjalu!Ross  opp, og da blir det nok greiere å få sett mer film) enn planlagt.

Årets første film ble altså Limitless, med Bradley Cooper, som jeg liker ikke bare fordi han deler fornavn med en viss herr Whitford som jeg er veldig glad i (så glad i faktisk, at jeg aldri helt klarte å se Malcolm i midten, fordi hun som spiller mora der er gift med Bradley Whitford i virkeligheten, og jeg bare ble bitter og sur av å se henne), men også fordi han er pen og pleier å spille i filmer jeg liker. Så også med Limitless. Jeg skulle ønske at det var litt mer av alt det gøye man får til når man har full tilgang til hjernen sin, jeg synes sånt er så artig. Dessuten syntes jeg narkolangeren som spiller rollen som ”hindring som må overkommes” virker litt tvungent og rart og malplassert.  Men han er russisk, og etter at jeg ble ”flørtet” med av en russisk ”gangster” da jeg var i New York, har jeg funnet den aksenten ganske så sexy. Så det var da noe.

Jeg likte ideen her, og også til dels hvordan den ble utført. Jeg likte også flere av de visuelle triksene som ble brukt og dessuten bemerkningen om hvordan bare et dophue ville hatt den frisyren som han hovedpersonen har i begynnelsen av filmen (når han er nykter), og at han så klipper seg (og får seg en jobb…) etter han begynner med narkotika. Det er sikkert en kommentar på samfunnet… eller hår eller noe.

Når bør man se denne filmen: Når man skal leie film med venner en lørdagskveld. Mye å snakke om etterpå.

3,5/5

Varsel om utsettelse 21 desember 2011

Det ser ikke ut til at jeg rekker å se mer film og blogge om det før jeg tar juleferie, så jeg skal gjøre noe så utradisjonelt som å fortsette resten av adventskalenderen min i januar. Sorry.

Luke 18: Onkel Boonmee som kan erindre sine tidligere liv 19 desember 2011

2 minutter uti denne filmen har vi ikke fått sett annet enn ei ku med store horn. 2:12 rauter kua. 2:45 stikker den av. Etter 5 minutter blir den funnet igjen, og etter 7:30 tar jeg meg en pause og ser Nissene over skog og hei. Når det er ferdig, prøver jeg igjen, og det ser en stund ut som om dette er en normal film, med Onkel Boonmee som får besøk av slektninger, fordi han er syk, men så, mens de sitter rundt middagsbordet dukker plutselig hans døde kone og sønn opp. Sønnen er blitt en apeånd. Han er veldig hårete.

Dette er en veldig langsom film, med mange lange sekvenser hvor det ikke skjer noe som helst. Man skal sikkert se på den fine komposisjonen av bildet, eller muligens der er noe symbolikk, men det går meg husforbi. Fordi jeg allerede ligger en dag på etterskudd, bestemmer jeg meg for å se resten av filmen i fast forward, bare for å bli ferdig med den. Og, ja, jeg tror der er en prinsesse, som blir pult av en fisk.

Når bør man se denne filmen: Når man vil imponere noen med hvor sær filmsmak man har (ja, jeg tror folk blir imponert over sånt) og man har god tid!

0,5/5

Luke 16: Moon 17 desember 2011

(litt forsinket, sorry)

Det er i Fremtiden, og de har funnet en måte å høste energi fra baksiden til månen på. Det må være en person der oppe, for å passe på at alt går som det skal. Det er Sam Bell. Han har vært der i nesten 3 år, og skal snart hjem igjen. Direktekommunikasjonen virker ikke, og dessuten er det noe annet også, som ikke stemmer helt.

Moon er den forrige filmen til mannen bak Scource Code, som jeg har blogget om tidligere. Som Source Code, er dette en veldig bra film, men det er noe som ikke henger på greip. Jeg kan ikke si hva, fordi jeg ike vil spoile, men på generelt grunnlag går det ut på at det virker som om noen av tingene som skjer, skjer først og fremst “fordi det blir en bedre film av det”. Og det gjør jo det, og det irriterer meg litt at jeg trenger annen motivasjon, begrunnet i det fiktive universet (det som er hovedankepunktet mitt, kunne vært forklart med et par enkle setninger. Setninger som er litt sånn jaja, men som likevel ville forklart hvorfor ting var som de var. Og jeg ville vært litt mer tilfredstilt, iallefall). Dessuten er det imponerende med sånne One-Man-Show-filmer.

Når bør man se denne filmen: Type fredags kveld, sammen med venner, slik at man kan snakke om tingene man syntes ikke stemte helt etterpå.

3,5/5 (jeg mistenker at det er en god del 3,5-filmer etterhvert. Men det gir jo mening, for jeg prøver jo å se filmer jeg tror jeg liker, )

Luke 15: Frenzy 15 desember 2011

Det er en sexmorder løs i London. Han voldtar kvinner og kveler dem med et slips etterpå.

Samtidig har Richard en ekstremt dårlig dag, så dårlig faktisk, at han bestemmer seg for å oppsøke ekskona. De krangler litt, spiser middag sammen, og neste dag blir ekskona drept av slipsmorderen, og Richard blir observert i det han forlater åstedet.

Frenzy er den nestsiste Hitchcock-filmen i boksen min (og også den nestsiste filmen Hitchcock laget, fant jeg ut nå). Jeg må si jeg har sansen for ham, selv om jeg ikke alltid skjønner helt om han mener å være morsom. Som for eksempel ansiktsuttrykkene til de kvelte kvinnene; de kunne vært tatt rett ut av en Leslie Nielsen-film. Er det humor, eller er det sånn Hichcock tror kvelte folk ser ut? Eller er det sånn kvelte folk ser ut? Med øynene på vidt gap, hodet på skakke, og tunga hengende ut av munnviken? Nok en gang er det helt ok underholdning, helt til vi kommer til de siste 10 minuttene, hvor det plutselig blir fryktelig spennende og det skjer veldig mye.

Når bør man se denne filmen: En ettermiddag når det er høst/tidlig vinter, og man ikke egentlig har noe annet å ta seg til.

3,5/5

Luke 14: 3615 Code Père Noël 14 desember 2011

I går så jeg en film som jeg så for første gang for 20 år siden, og som jeg har hatt lyst til å se igjen siden den gang. Den heter 3615 Code Père Noël, og er en fransk sak fra sent på 80-tallet. Jeg har forsøkt å finne den på engelsk, eller i det minste med engelsk tekst, eller i det minste på DVD, men har ikke lykkes med det. Men tidligere i desember, da jeg nok en gang lette etter filmen, så snublet jeg over en italiensk-dubbet versjon på youtube! Nå har det seg sånn at jeg kan litt italiensk. Nok til at jeg kan se en film, og få med meg mesteparten (men ikke alt. det kan derfor være litt avvik mellom referatet mitt og det som virkelig skjer. Jeg kommer også til å skrive mye mer om handlingen (vel, det jeg tror er handlingen) enn jeg pleier, da jeg ikke egentlig tror noen andre kommer til å se denne filmen (men det burde dere, hvis dere kan fransk eller italiensk, og har en VHS-spiller eller youtube, (den heter Un minuto a mezzanotte på italiensk, og Game Over på engelsk))

Thomas bor sammen med moren og den halvblinde bestefaren sin i et digert hus. De er ordentlige rikinger, sikkert fordi moren jobber hele tiden. Thomas bruker tiden med å leke krig med hunden sin, og har satt opp huset som sin egne private stridsone, med overvåkningskameraer og fallemmer og hemmelige passasjer gjennom falske kjøleskap(!). Thomas tror fortsatt på Julenissen, så når mora må jobbe på julaften, bestemmer han seg for å tilbringe natta under spisebordet, i håp om at han får se Nissen når han kommer.

Nå har det seg sånn at det er en mentalt forstyrret morder ute og går, og han bestemmer seg for å bryte seg inn i huset til Thomas, forkledd som ja, nettopp, Julenissen.

Og nå blir det brutalt. Jeg mener fortsatt at noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett på tv er scenen hvor Thomas, under spisebordet, er vitne til at Julenissen dreper hunden hans med en kakespade. Dette er en hard core, realistisk versjon av Hjemme Alene-filmene. Thomas tar på seg rambouniformen sin, gjemmer bestefaren inne i en rustning, og går til guerillakrig mot den forrykte nissebedrageren. Det er litt over the top innimellom, men det gjør ingen verdens ting, det må nesten være sånt, for dette er så vondt og trist og skummelt og skremmende som det blir. Det er dessuten moro med 80-tallets High tech-datamskiner, ninjastjerner med borelås, snøspray og ekstrem hockeysveis.

Dette er en bra film, og selv om man kanskje må ha sett, og blitt rystet av den, den som barn/ungdom, for virkelig å sette pris på den i voksen alder, så kan jeg lett anbefale den til alle som får anledning til å se den.

Når bør man se denne filmen: Førjulstid eller romjulen. Husk pute/pledd for å gjemme seg bak.

4/5

Luke 13: My name is Bruce 13 desember 2011

En gjeng ungdommer slipper ved et uhell løs en ond japansk krigergud (som også er bønne-ostens hellige beskytter), og landsbyen i nærheten bestemmer seg for å kidnappe Bruce Campbell for at han skal redde dem.

Jeg har hørt fra folk som liker Bruce langt bedere enn hva jeg gjør at jeg ikke bør ha for høye forventninger til denne filmen, så jeg ble derfor positivt overrasket. Nå er jeg veldig glad i skuespillere som spiller “seg selv” på film, og Bruce er en briljant parodi på seg selv, som B-filmskuespilleren, med karrieren på hell, fantatiske fans og et rotete privatliv. Jeg lo flere ganger; filmen Bruce spiller inn i filmen er fabelaktig dårlig, og der er en masse referanser til ting jeg liker. Både Matthew Perry og Buffy blir nevnt, og sånt gjør meg alltid glad. For ikke å snakke om Boomsticken, som jeg har et spesielt forhold til siden jeg var (selvoppnevnt) Boombabe under opptakene av Swashbuckled, og drev og siterte Ash uten helt å vite det.

Når bør man se denne filmen: Søndags ettermiddag, når man egentlig burde gjort noe fornuftig.

3,5/5

Luke 12: Illusjonisten 12 desember 2011

Edward Norton spiller Illusjonisten, som oppdager at barndomskjæresten hans er i et ikke akkurat lykkelig forhold med Kronprinsen.

Jeg har egentlig hatt lyst til å se denne filmen lenge, men var usikker på om det var den eller The Prestige jeg hadde sett, og siden jeg ikke liker å lese hva filmer handler om, så ble det vanskelig å finne ut av. Så da jeg snublet over den på NRK på fredag mens jeg satt barnevakt, og merket at jeg ikke hadde sett den før, så satte jeg meg til å se den, selv om det allerede var gått et kvarter. Et stykke uti hørte jeg at 4åringen jeg satt barnevakt gråt fordi hun savnet mora si. Jeg spurte om hun kanskje ville savne mora litt mindre hvis hun fikk være våken litt lenger. Dette kunne hun bekrefte. Vi gjorde en avtale om at hun fikk være våken hvis hun satt helt stille, og jeg fikk se film. Dette gikk bra en stund, men så kom det en sexscene. Den var ikke så veldig grafisk, men jeg var ikke så veldig gira på å svare noen spørsmål, så jeg løste det hele med å holde jentungen foran øynene. Men etter dette fant jeg ut at det med filmen ikke hadde så mye for seg, og vi fant en episode av Scooby Doo istedenfor.

Så  leide jeg filmen søndags kveld, og så de bitene jeg ikke hadde sett før.

Når bør man se denne filmen: Når man ikke sitter barnevakt.

3,5/5