Erfaringer gjort i dag 13 desember 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: anti-matblogging, kløning
4 comments
Et tynt, tynt lag med wasabi på brødskiva er likevel for mye wasabi på brødskiva. Gråt meg gjennom frokosten i dag.
Når man kaster alle andre planer for dagen båten, fordi man skal blogge hvordan man lager en sånn “onion blossom thing” som Spike i Buffy er så glad i, så bør man være sikker på at man har den kabelen man trenger for å overføre bilder til pc-en (og ikke ha levert den fra seg til P.I.C i den tro at det var kabelen til videokameraet)
Når man vet man går rundt med en veske som inneholder lommebok, kortholder, speil, lipglosser og lightere, mp3-spiller, Den lange søvnen av Raymond Chandler, metermål, julegaveliste, diverse kvitteringer og lapper med notater, så nytter det ikke å skrive en 4 kvadratcentimeter stor handlelapp, og forvente at man finner den igjen i rotet når man kommer fram til handlestedet.
“Jeg drar en tur på jobben, men først skal jeg bare…” kan ta inntil 4 timer.
Facebookstatuskommentarfelt går amok (Regel nummer 7) 11 desember 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: venner
add a comment
Forrige helg var jeg og så A Christmas Carol på kino. Jeg får den med meg i en eller annen versjon hver jul. Jeg lider meg gjennom de første 1 ½ timene, mens Scrooge er slem, gråter mine modige tårer når The Spirit of Christmas Present tar ham med til Familien Cratchit, hvor Bob skåler for arbeidsgiveren sin på tross av alt, får vannet skremt av meg av Fremtidsjulespøkelse, og koser meg glugg i hel de siste fem til ti minutter, når alt ordner seg. Og helt tilslutt, mimer jeg med tårevåte øyne (eller, jeg mimer strengt tatt med munnen) når Lille Timmy sier “God Bless Us, Every One!”. Og jeg elsker dem alle på sitt vis (med unntak av Blackadder-versjonen som jeg muligens hater litt).
Etter å ha sett Jim Careys versjon leverte jeg fra meg følgende lille anmeldelse i statusfeltet mitt på facebook:
Ja, jeg sensurerer etternavnet mitt. Det føles liksom riktig
Noen som legger merke til noe spesielt? Bortsett fra den noe slurvete rettskrivingen? Ja, nettopp! 84-FØKKINGS-KOMMENTARER! Jeg følte meg som en slags blogg.no-blogger.
Diskusjonen raste om alt mulig, uten egentlig å ha noe innhold. Det var Army of Daarkness-greier, Batman-greierer, AoD/Batman crossover-greier og på et tidspunkt omtalte jeg meg selv som “The Cockroach of Christmas Future”. Og dette var bare de 13 første kommentarene.
Da jeg kom på jobb neste morgen sa den lille røde ruta nede i høyre hjørne “29″. Det hadde den aldri sagt før. Ikke-diskusjonen hadde rast videre med mulige referanser til Hemingway og The Wizard of Oz. Jeg uttrykkte selvfølgelig min begeistring, men noe gikk galt, og kommentørene vendte seg mot meg. Det ble lynsjestemning i kommentarfeltet:
Fortvilet prøvde jeg å redde meg inn med å tilby en ode. Sånt pleier alltid å falle i god fisk.
Her har jeg sensurert noe av det jeg skrev også, fordi det var så teit
Se hvordan jeg klarer å snu humøret deres! Jeg hadde altså kjøpt meg litt tid, og brukte, som lovet lunchen min på å skrive en ode. Eller et fjortisdikt, som det heter i min bok. Jeg ble ikke ferdig med hele diktet. Det manglet et tredjevers (diktet hadde totalt fire). Jeg skrev tredjeverset noe senere på dagen:
Jeg begynner å bli slurvete med sensurering av etternavnet mitt, ser jeg.
Og det var da regel nummer 7 dukket opp. Det er egentlig den eneste regelen jeg har, men den virker ikke viktig nok til til å være regel nummer 1. Derfor 7. Jeg har forresten en regel til, kom jeg på akkurat nå, som går på når jeg er på bensinstasjoner. Om jeg bare kjører innom for å snope/kjøpe motorolje eller annet, så låser jeg bildøra, men om jeg fyller bensin der, så gjør jeg det ikke. Jeg tror ikke den heller er viktig nok til å være regel nummer 1. Jeg er usikker på om den kommer over eller under venn/igjen-regelen.
Regel nummer 7 var dråpen som toppet begeret, og jeg spurte gutta om det var greit at jeg blogget statusfeltet. De var skeptiske, men sa til slutt ja (tror jeg, det er ikke alltid så greit å vite hva de mener). Jeg lovet å anonymisere dem etter alle kunstens regler, men det ville de ikke ha noe av:
Jeg bare digger at noen som har nick på facebook kan ha så sterke motforestillinger mot anonymisering. Og det var vel det. Nå håper jeg bare at de liker bloggposten min, for hvis de ikke gjorde det, skulle de drepe meg og spise hodet mitt. Når jeg tenker meg om, så tror jeg at jeg bare lar være å nevne det for dem, jeg.
Ikke her, ikke her, men der! 10 desember 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.3 comments
Jeg har en gjesteopptreden hos Iversen i dag, så da gidder jeg jaffal ikke blogge noe her.
Eller ok, da, dere kan få en video av to stykker som tester ut en vits i praksis (dette burde gjøres oftere)
(det er en fyr som heter Tom Scott som har laget denne videoen. Han har gjort mye annet artig også, som å lage laks i oppvaskmaskin, og forsøke å fjerne fingeravtrykkene sine med ananasjuice (fordi de sa på QI at det var mulig) Jeg tror jeg elsker ham litt)
Det er alt. Husj, til Iversen med seg nå!
Motivasjon 6 desember 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: singel
9 comments
Nei, nå må jeg se til å få meg mann og barn her. Om ikke annet fordi jeg begynner å slite med å få det til å se ut som om jeg lever et interessant liv når jeg skriver julekort. For mens andre kan drive og kle opp ungene sine, ta bilde av dem og skrive på “se hva jeg har laget” (eller mer vanlig “God jul og godt nyttår”), føler jeg meg forpliktet å fortelle at livet mitt ikke er tomt og meningsløst, selv om jeg ikke har laget folk, men istedenfor har sett alle episodene i minst 8 tvserier det siste året.
Så nå blir det ellevill pulings de neste tre månedene, slik at jeg neste år har en liten rosa klump jeg kan sette på en nisselue, fotografere og sende rundt til folk.
Enn så lenge kjører jeg Venn-diagramjulekort.
Oppdageren Sonja 4 desember 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Lær av mine feil (og suksesser), venner
3 comments
Her om dagen oppdaget jeg et nytt land. Ikke med seilskute og flagg, sånn som de gjorde i gamle dager, men på internettet (selvfølgelig), mens jeg leste noen greier, så dukket det opp navnet til et land jeg aldri hadde hørt om før. Nå er jeg ikke spesielt flink i geografi (bare for noen uker siden under en runde med TP da vi fikk et spørsmål om hvilken hovedstad som var nærmest Nicaraguasjøen, måtte jeg hviske til medspilleren min ”er det i Sør Amerika eller Afrika?” Det er ikke så ille som det høres ut som. Jeg bare blander Nicaragua og Nigeria, og i kampens hete ville jeg ikke ta feil. Vi svarte Khartoum, for det var en hovedstad jeg visste om i Afrika. Takk Kristin. ) På tross av alt dette (det som stod i den parentesen) så innbiller jeg at jeg har hørt om alle landene. Jeg har ikke sjans i havet å komme på dem alle av meg selv, men å kjenne igjen navnene – jo da, det burde jeg klare.
Så feil kan man ta. Jeg leste nemlig denne artikkelen om Statsministeren i Vanuatu, som ikke får være statsminister mer, fordi han glemte å si ifra at han ikke kunne komme på et møte. Fascinerende som historien er i seg selv, ble jeg mer opptatt av dette landet. Vanuatu. Jeg kan med hånda på hjerte si at jeg aldri har hørt om det før. Det har vært der hele mitt liv (det ble uavhengig først i 1980 – så jeg har tre år på det der. Selv om det kan argumenteres at jeg først ble uavhengig i 1995, og muligens enda senere) og jeg har ikke fått det med meg. Huh! Jeg fant ut at det var noen små øyer i stillehavet, og at nasjonalsangen deres heter ”Yumi, yumi, yumi”. Jeg ser for meg at det er noe sånn gladdance-aktig, Vengaboys-style, men det er mulig jeg tar feil
Som alltid når jeg oppdager noe nytt, så brukte jeg enhver anledning til å fortelle alle jeg kjenner om det. Jeg brukte et døgn med prøving å feiling, med å få vokalene i riktig rekkefølge ”Jeg har oppdaget et nytt land. Det heter noe på V. Vamita eller noe”, men nå sitter det. Omtrent den femte personen jeg fortalte dette til, reagerte med ”Å, der har jeg vært!” Det sier litt om hvor kule folk jeg henger med.
Mens jeg drev og undersøkte dette nye landet (igjen, ikke med jungelhatt og kikkert, men på internettet), kom jeg over FN sine hjemmesider, og oppdaget at det finnes et UNPO, et anti FN, et FN for de landene og folkene som ikke er offentlig annerkjente. Blant medlemmene er Skåneland – som i Skåne i Sverige. Det synes jeg var litt morsomt.
Fine ting som skjer 2 desember 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Litt lykkelig
add a comment
1. Musa til hjemmepc-en min virker igjen! Den var vel egentlig aldri ødelagt, jeg hadde bare plugget ting på feil sted. La oss ikke dvele ved det.
2. Jeg har pyntet bloggen til jul. Det er den eneste julepyntinga jeg har tenkt å bedrive i år. Jeg reiser uansett bort 20. desember, og all den tid leiligheten min er fylt med alt mulig annet rot, så ser jeg ikke vitsen med å dra inn mer rot, som vil gi meg dårlig samvittighet for ikke å ha ryddet det bort til langt ut i februar. Jeg vurderer også å droppe å skrive julekort, og bare sende en samling av facebookstatusoppdateringer til venner og kjente i år.
3. Castle. Det går på TVNorge, onsdager 2030. Jeg hadde registrert at Nathan Fillion var med, og at det var et sånt detektivshow. Jeg hadde valgt det bort for andre ting jeg fant mer underholdende, helt til en kompis viste meg følgende forrige uke:
så da satte jeg meg ned og så halvannen sesong av det i løpet av helga, og er nå ajour til kveldens episode på TVN.
4. Iversen har adventskalender! Jeg digger den allerede, og det er blitt antydet at det dukker opp bamsemumsspising i den. Jeg er gleder meg helt ellevilt.
5. Jeg har oppdaget et nytt land. Mer om det senere en gang. Nå skal jeg spise middag.
Weeeheeee.
Sild og Karthago 25 november 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: ordspill, sonjaskolen
4 comments
”Jeg har kjøpt et glass rømmesild, og nå gleder jeg meg sånn til jeg er ferdig på jobb, så jeg kan dra hjem og spise det”
Jeg liker best de lunchssamtalene som ikke handler om dagligdagse ting, så etter at jeg hadde kommet ut av rømmesildskapet, bestemte jeg meg i det stille for å se hvor lenge jeg klarte å holde temaet sild på bordet. Det gikk en stund, vi var innom både brisling og ansjos og sardin. Jeg har sjekket det opp i ettertid, og det viser seg at man kan dele sildefiskene inn i seks familier. Hvorav to er ansjosfamilien og sildefamilien. Det finnes en drøss med ansjoser, men ingen av dem i norske farvann, så da bruker vi ofte brisling og krydrer den og kaller den ansjos. Jeg skjønner ikke helt greia, kan de ikke bare kalle den krydret brisling? De gjør det samme med sardin, det finnes i havet her, men likevel krydrer de opp brisling og insisterer på å kalle den sardin. Hvem er disse folkene? Og hvorfor er de så imot å spise ting så lenge de heter brisling, at de må drive og døpe dem om? Jeg vet at det blir gjort med delfiner, og så kaller de det tunfisk, men brislingen lager ikke søte klikkelyder eller har hovedroller i 70-tallstvserier. Så hvorfor i alle dager må den kamufleres som en annen fisk?
Jeg hadde mistet kontrollen over samtalen rundt lunchbordet lenge vi var kommet til dette punktet, så jeg innrømte likegodt at jeg hadde prøvd å holde samtalen inne på sild så lenge som mulig. En kollega foreslo at jeg skulle gjøre som Cato den Eldre, som avsluttet alle sine taler med at ”For øvrig mener jeg at Karthago bør ødelegges” (Karthago blir skrevet ” Qrthdst” på punisk. Noen andre som får Pylea-vibber?), bare gjøre det mer silderelatert. Jeg ble så begeistret for ideen at jeg helt glemte at det jo ikke var sånn at jeg alltid ville snakke om sild. Bare den halvtimen akkurat i dag. Cato den Eldre hadde ikke forresten ikke annet mot Karthago enn at det virket som om de hadde det så bra der, og han tenkte med seg selv at om den velstanden fortsatte, ville de kunne ta romerriket, og det ville han jo ikke ha noe av. Og de knuste Karthago i den 3. Punerkrigen, 146 før kristus.
For øvrig mener jeg at rømmesild bør spises!
Poking device 21 november 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: venner
add a comment
Bare litt mer om pokingdevicen, den selvbygde fjernkontrollen min, som det ikke ble plass til i en post som allerede var alt for lang:
Et av mine favorittøyeblikk var da en av de jeg bodde med gjorde narr av kanalskifteren min, og jeg satte den bestemt i gulvet, og det viste seg at den av fingrene jeg hadde valgt å stå rett opp på oppvaskhansken, også var den fingeren som egnet seg best til å be folk holde kjeft. Og dessuten – medisinstudenten i bofelleskapet jeg bodde i, studerte sammen med en fyr som også hadde en venninne som hadde en kanalskifte pinne. Mindre avansert enn min, riktignok, men likefullt en kanalskiftepinne.
Hun er nå en av mine aller beste venninner. Hun var gressenke en stund, og vi tilbrakte mye tid sammen på ettermiddagstid. Vi så selvfølgelig mye på tv. Hun er Cæsarfan. Jeg inngikk en avtale om at for hver episode av Hotell Cæsar jeg så med henne, måtte hun se en episode av QI med meg. Jeg føler jeg gjorde noe nobelt.
Diplom (premieutdeling D’OH-quiz) 18 november 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.6 comments
Det ble litt hyrten/styrten da jeg skulle skrive siste posten i D’OH-quizen. Så vi gjør det litt mer skikkelig nå.
*Fanfarer og trommevirvler*
På 3. plass, med 79 poeng: Chicida
*Flere fanfarer og trommevirvler og et slag på gongen*
På 2. plass med 80 poeng: Martin Ø.
*Noe helt sinnsykt med fanfarer og trommevirvler og et slag på gongen og fyrverkeri*
På 1. plass med hele 93 poeng: Bad Horse (dvs Jannicke med hjelp av Lauren)
Disse vil få sin lønn i posten når jeg får ut fingeren.
Resten av deltagerne kan laste ned et diplom, som dere kan printe ut, fylle inn navnet deres på og henge på veggen. Ulempen med denne løsningen er at de som ikke var med i konkurransen kan laste ned diplomet, men av en eller annen grunn ser jeg ikke helt for meg at det kommer til å skje (for å være helt ærlig, kommer jeg til å bli veldig overrasket (og fryktelig glad) om noen som helst laster ned diplomet, fyller det ut og henger det på veggen)
Jeg har ikke signert det med blod. Det hadde seg bare sånn at det var en rød penn som var nærmest da jeg skulle skrive under.
