Sonjas ordentlige blogg

En kollega av meg spiser hver dag et eple.  For noen uker siden kom det fram at hun egentlig ikke liker epler, men trumper dem i seg, ”fordi det er så sunt”.  Det slo meg som nesten idiotisk, og jeg påsto at annen frukt er minst like sunn.  Hun trodde meg ikke; eple var ekstra sunne, og hun siterte: ”An apple a day keeps the doctor away”.  Mitt argument om at noe ikke nødvendigvis er sant bare fordi det rimer, ble utledd(!) av henne og andre kollegaer, så her måtte harde fakta til.  Jeg var inne på www.frukt.no s næringstabell, og sammenlignet epler og pærer (selv om de egentlig ikke kan sammenlignes, eller er det epler og appelsiner?) og her er resultatet:

Nå har jeg egentlig ingen erfaring med analyse av slike resultater, men jeg lar meg ikke stoppe av det.  Jeg opprettet følgende fargekode:

Nå er jo ”sunt” er relativt begrep, så jeg har forenklet det ned til følgende: Jo mer vitaminer og mineraler, jo sunnere, og mengden av energi er urelevant, da differansen denne uansett blir forsvinnende liten i forhold til hva man ellers spiser i løpet av dagen.  Man ser fort at pære har mer, eller like mye av de aller fleste sunne tingene.  Det eneste stedet hvor eplet er bedre er på C vitaminer.  Det har to C-vitaminenheter mer enn eplet.  En appelsin har 56 C-vitaminenheter, hvis man i tillegg til den daglige pæren spiser en litt stor appelsin i måneden, så har man fått i seg mer sunnhet enn med det daglige eple.

Pga forskjellig ”spiselig del” og ”vannprosent” er ikke tallene helt sammenlignbare, men så vidt jeg kan se, går forskjellen i eples favør (pæra er altså enda litt sunnere enn hva som framgår her).  Det jeg ikke forstår er spiselig del på pæra er 84%.  Når jeg har spist pære er bare stilken igjen.  Hvordan utgjør den 16%?

I morgen skal jeg sammenligne epler og appelsiner, bare for å vise at det går.

(dette skulle egentlig bli en lærerik artikkel, men siden jeg er forkjølet og ikke gidder gjøre ordentlig research, bare dikter jeg opp noe istedenfor)

Ikke så langt fra der hvor jeg vokste opp i Nord-Rogaland var det et sted som het Breidablikk.

Da jeg flyttet til Trondheim, og tok trikken, kjørte vi forbi et sted som het Breidablikk, da sa min venninne fra Stavangerområdet: ?Så rart. Det er et sted som heter Breidablikk ikke så langt fra der jeg kommer også?. Jeg er fortsatt venninne med nevnte Stavangerjente (ikke nødvendigvis fordi vi begge visste om et annet sted som het Breidablikk, men det er helt klart at vi følte en konneksjen også på grunn av dette), og for en stund siden var vi i Larvik på Rally NM (her skulle det vært en link til en tidligere post, om jeg kunne sånt - du får bla selv, om du er interessert), og på vei hjem, ett eller annet sted mellom Kongsberg og Sirdalen, kjørte vi forbi et sted som heter Breidablikk. Jeg tok da på meg oppdraget med å finne ut hvorfor det så mange steder finnes et sted som heter Breidablikk.

Litt research på netter viser at det finnes minst XX (seriøst - gadd ikke telle) steder i Norge som heter Breidablikk

Navnet er for så vidt selvforklarende nok, samtidig så spesielt at jeg nekter å tro at det er blitt kommet på uavhengig av hverandre. Min teori er at det er en liten konge (ikke nødvendigvis kortvokst) som har reist rundt i landet, og (litt som en sjenert tagger) ikke turt å kalle opp de forskjellige stedene etter seg selv, og derfor bare valgt seg et navn og holdt seg til det. Og til jeg finner bevis på det motsatte, har jeg tenkt å fortsette å tro på dette.

Kilder: Internett, diverse kart, hjernen min.

Verdensrekorden på 100-meter er 9,77 sekunder.  Det gir en snitthastighet på 36 komma ett eller annet kilometer i timen.  Siden det tar litt tid før løperne når maks fart, så kan vi regne med at de er over 40 kilometer i timen.  Vanlige mennesker, som løper 40 kilometer i timen! Det er ca like fort som en delfin svømmer på en dårlig dag.

Når de løper maraton så løper de i overkant av 42 km på rundt 2 timer.  Det er over 20 km/timen.  I to timer i strekk.  Det tilsvarer gjennomsnittshastigheten til en svømmende skilpadde.

Min maks hastighet er 13,2 km/timen på tredemølle.  Jeg antar jeg ville slått en sjøstjerne*, men ikke så mye annet.

 *opprinnelig trodde jeg at jeg var raskere enn en reke, men etter litt research viser det seg at de svømmer uhyre fort.  Nå tar jeg ingen sjangser.

Mens jeg var ute og handlet i går overhørte jeg en samtale mellom to av butikkdamene.  De snakket ganske dypt om sykdom, ulykker og døden og meningen med det hele.  Hun ene hadde alltid trodd at alt var forutbestemt.  At det som var ment til å skje, kom til å skje uansett.    Rett etterpå fortalte hun at hun også trodde at alt skjedde av en grunn.  At vi skulle lære av motgangen som livet brakte med seg.   Fine teorier, men de henger ikke helt sammen, gjør de vel?  Hvis all dritten er forutbestemt, og kommer likevel, hva er det da meningen at vi skal lære?  At livet er for kjipt?   Det forklarte Lars Kilevold oss allerede tidlig på 80-tallet.  Skal du lire av deg new age teorier du ikke helt har forstått, sørg i det minste for at de stemmer overens med hverandre.

For noen uker siden kom jeg over WoW-versjonen av “The internet is for porn” på Youtube. Jeg synes den var rasende festlig, søkte litt videre på dette på youtube og google, fant også en del, men skjønte ikke helt hva som var greia. Så leste jeg denne blogposten, og alt falt på plass. Jeg bestilte CD’n, fikk den i posten på torsdag, og siden da har jeg hørt på den halvparten av tiden. Etter 2. gjennomhøring, innså jeg at jeg ER Kate Monster. I så stor grad at jeg ikke har sjangs å komme gjennom “Fine, fine, line” uten å få tårer i øynene. Etter hvert fant jeg ut at Kate Monster er Kate Monster og jeg er meg, tok konsekvensen av det, og diktet opp min egen Avenue Q karakter. Hun heter originalt nok Sonja, er venninne av Kate, og er avstandsforelsket i Nicky. Hun er ekstremt usikker på seg selv, og prøver hele tiden å gjøre ting for å imponere ham, slik at han skal legge merke til henne. Noe han ikke gjør. Jeg har til og med laget en sang til henne, som hun synger etter hun tror hun er blitt sviktet, men realiteten er at Nicky aldri ba henne med på noen date. Den går som følger:

It’s not easy,

not being pretty

or have any special skills

Ok, so I’m nice

and slightly funny

but that wont give you the thrills

And I’m not even

ordinary enough to blend in

I’m not enough of anything

I write poetry

that’s readable

I play the piano, but not well

I speak a little

Italian,

but the Grammatik’s gone to hell

And I’m not even

ordinary enough to blend in

I’m not enough of anything

Jeg ser jo at dette fort blir sutrete, så planen er å skrive et tredjevers som er rasende morsomt, for å ta ut litt av bitterheten. Og så vil jeg ha en bro som slutter med “Mediocracy”, med trykk på alle stavelsene. Pluss jeg vil ha inn noen flere banneord. Det er kjempegøy å synge banneord. Dessuten skal jeg ha en egen strofe i “it sucks to be me” (noe med hvor mye jeg kjeder meg), jeg korer “when you ruv someone”, jeg har noen av versene i “I wish I could go back to college” og er selvfølgelig med på sangene som alle er med på. Siden dette er fiksjon, tenkte jeg kanskje at Nicky kunne bli forelsket i meg også til slutt. Først var planen at han skulle oppdage meg når jeg bare var helt plein meg selv, men det krasjer både med showets moral, så vidt jeg skjønner, og med min egen (synes “vær-deg-selv”-hysteriet er gått alt for langt; nå skal man liksom ikke gjøre noe lengre for å skjule de dårlige siden sine). Så nå er planen at jeg gjør noe virkelig ekstraordinært, som gjør at han legger merke til meg, og får skyhøye forventninger til meg, som jeg aldri vil kunne innfri, men jeg har i alle fall en kjæreste “for now”. Og ja, sånn ser jeg ut:

(Dette skulle egentlig bli en liten regelbok for dansegulvet, og resultatet ble mer en… vel se selv

Jeg var full i helgen.  Så full som jeg egentlig er for gammel til å være.  Det var både gøy og fælt, og jeg gjorde en del ting jeg ikke pleier å gjøre.  En av de tingene er å danse alene.  Og med ”alene” så mener jeg med ingen jeg kjenner, for dansegulvet var stappfullt.  Jeg hadde mistet alle jeg kom med, de spilte en fin sang, og jeg tenkte ”hvorfor ikke?” og kastet meg utpå.   (det vil si – jeg tenkte nok bare ”gøø”, men det hadde samme effekt) Etter hvert fikk jeg blikkontakt med en annen stakkar som ikke hadde noen å danse med, og vi forbarmet oss over hverandre, og danset litt sammen.  Men så kom han litt vel tett opp i en gjeng med gutter bak seg, og gutter er som gutter er og den tøffeste av dem, antar jeg, tok et tak i min Fred Astaire og slengte ham bortover dansegulvet, inn i meg, som fløy videre – lik disse kulene på snor som stod på kontoret til psykologer på film – inn i jentegjengen bak meg.  Jeg stod litt betuttet og sjekket om jeg hadde begynt å blø fra leppa, det føltes sånn, når jeg kjenner noen tar meg hardt i armen.  Jeg snur meg.  Det er en av jentene i gjengen jeg fløy inn i:  Jeg smiler – det er jeg ganske sikker på –gestikulerer og roper noe sånt som:  ”Sorry – der va’ ein så fløy inn i meg” og snur meg for å danse videre.  Da kjenner jeg at jeg klypes i armen, jeg snur meg igjen, og der står jenta og ser på meg med det verste hvis-blikk-kunne-drepe-blikket.  Jeg blir så lei meg at jeg bare må gå av dansegulvet

 Jeg vet den siste reaksjonen min der er noe overfølsom  (jeg klandrer et tosifret antall Rom og Cola), men jeg vil likevel gjøre noe klinkende klart.  En gang for alle.  Når noen kommer flygende over dansegulvet, så er det sjeldent, eller aldri, den som flyr sin skyld.  I de aller fleste tilfellene er det noen som har dyttet noen (som har dyttet noen, som har dyttet noen), så drit i å klype meg og se stygt på meg.  Dustedame!!!

 Jeg hadde kjøpt meg min første pc, og fått med et gratis spill; Battle Beast.
Vi var hvert vårt nusselige lille kosedyr, og vi skulle tydeligvis sloss mot
hverandre.  Vi skjønte det ikke helt, men vi hadde fått utdelt hvert vårt sett
med knotter, som vi trykket febrilsk på.  Kosedyrene våre dengte hverandre.
Jeg aner ikke hva han gjorde, han visste det ikke selv heller, men ved et
spesielt kombotastetrykk ble hans kosedyr forvandlet til en diger robotaktig
sak, med mye bedre våpen.  Vi lo så vi gråt mens roboten hans dengte kosedyret
mitt.

Etter hvert klarte jeg å oppgradere kosedyret mitt til robot, og var i stand
til å forsvare meg på samme nivå.

Først år senere så jeg ironien i det.

Siden jeg har bestemt meg for at øvelsesbloggen min ikke skal inneholde så mange meninger, men heller ikke vil at den skal bestå av bare vas, så har jeg funnet ut at den innimellom skal lære bort noe. Som nå:Hvordan beregne kvadratroten av et tall uten bruk av kalkulator.

Det blir enklest å forklare meg et eksempel. Velger 56321.

Regnestykket vårt blir da: sqrt (56321)=Det første man må gjøre er å dele opp tallet i to og to bakfra, altså: 5 63 21.

Så tar man for seg det første tallet, altså 5. Tankegangen er som ved divisjon: hvilket tall, multiplisert med seg selv blir nærmest mulig 5, uten å gå over? Svaret er 2, som gir 4, altså;

sqrt ( 5 63 21) = 2
           4

Igjen som ved divisjon, subtraheres nå 4 fra de opprinnelige 5, og de neste to tallene flyttes ned:
sqrt ( 5 63 21) = 2
           4
           1 63

Og nå blir det litt merkelig; man tar 2-tallet, som man allerede har og multipliserer med 20 (*), og legger så til det tallet man tror blir det neste i rekken. Så ganger man tilbake produktet med dette antatt neste tallet. Antar neste tall er 3: 2*20+3=43. 43*3=129. Regnestykket videre blir da:

sqrt ( 5 63 21) = 23
           4
           1 63
           1 29
              34 21

Nå er det 23 som ganges med 20 og legger til for eksempel 7. Man må ofte prøve og feile litt her. 467*7=3269

sqrt ( 5 63 21) = 237
           4
           1 63
           1 29
              34 21
              32 69 
                 1 52

Nå settes et komma bak syvtallet, og to nuller føres på bak 152, og slik kan man fortsette så lenge man gidder:237*20= 4740 ->4743*3= 14229

sqrt ( 5 63 21) = 237,3
          4
           1 63
           1 29
              34 21
              32 69
                 1 52 00
                 1 42 29 
                       9 71

2373*20=47460->47462*2 = 94924

sqrt ( 5 63 21) = 237,32
           4
           1 63
           1 29
              34 21
              32 69
                1 52 00
                1 42 29
                     9 71 00
                     9 49 24

(*) Akkurat hvorfor det må ganges med 20, vet jeg ikke helt, men jeg tror det har en sammenheng med følgende: et tosifret tall kan uttrykkes på følgende møte: 10a + b. Opphøyd i andre er dette: (10a+b)(10a+b)=100a² + 20ab +b².

Som sagt; jeg liker ting.  Annet jeg liker er: reising, shopping og minner.  Det finnes noe som er ideelt for denne kombinasjonen av likheter (likligheter? det burde vært et fellesbetegnelse for ”ting som blir likt”): suvenirer.  Problemet med suvenirer er at de er så uhyggelig stygge.  Nå liker jeg kitsch ganske godt (følg med videre på denne serien – så vil du ganske sikkert få se eksempler på det), men det er noe med den billige plastfinnishen slike produkter har, som bare ikke appellerer til meg.  Så hva gjør man?  Man tester teorien om at hvis noe bare er gjennomført nok, så har det ikke noe å si hvor lite attraktivt utgangspunktet er.  Så jeg bygger verden i miniatyr, med utgangspunkt i hvor jeg har vært.

(Twin Towers i Kuala Lumpur Malaysia mangler, dem glemte jeg.  Dessuten irriterer det meg at etter to uker i California, etter å ha vært i bla San Francisco og Los Angeles, så endte jeg opp med parlamentsbygningen i Sacramento.)

Jeg har vært på Rally NM i helgen, og selv om det var strålende vær, mye hyggelige folk og, vel, biler, så er nok hovedgrunnen til denne posten å få brukt sportskategorien, som jeg opprettet til Skihistorien min.  Det viser seg nemlig i løpet av mine 29 år i livet har vært tilskuer på følgende sportsarrangementer (evt. obligatoriske stevner fra skoletiden ikke inkludert, da disse er fortrengt):

En eller annen form for kretsmesterskap i orientering
En håndfull FKH-kamper
Noe hoppgreier under ski VM i Trondheim i 97
Flagfotballkamp mellom Oslo Polar Bears, og et annet lag jeg har glemt navnet på

… og nå  altså Rally NM

Kan ikke akkurat skryte (men jeg har vært på opera en gang, og det er da noe, tror jeg)