Sonjas ordentlige blogg

I dag fikk jeg en Biotherm dusjsåpe i posten.  Uten noen form for følgebrev eller forklaring.  Men på konvolutten står avsenderen som Bonnier.  Jeg skjønner ingenting, jeg.  Men er svært taknemelig.  Liker å få gratis ting.  Tusen takk, usynlige såpefe!

Jeg er materialistisk, og jeg skammer meg ikke over det engang. Jeg tror jeg har sunne verdier, og er nok mer glad i mennesker enn ting, hvis jeg for eksempel hadde vært i et brennende hus med et menneske og med tingene mine, så ville jeg ha reddet mennesket før jeg reddet tingene, selv om det var et menneske jeg egentlig ikke likte noe særlig. Men jeg har mange ting, og jeg liker dem godt. Mesteparten av tiden bare koser jeg meg med tanken over at jeg eier disse tingene, men nå tenkte jeg at jeg skulle legge dem ut her på bloggen min. Ikke for at du skal bli misunnelig, men fordi du skal kunne glede deg over alle disse fine tingene, som er mine, mine, mine!

Førstemann ut er Manneken Pis-vinåpneren min. Ikke bare er den utrolig kul, men jeg fikk den i sin tid av studievenninnene mine, en fantastisk gjeng med folk, så den har stor affeksjonsverdi også. Eneste ulempen er at det er ikke så lett å åpne vinflasker med den.

Vinteren 1989: Er på skidag med skolen, og opplever min første tur i slalåmbakken. Jeg tar heisen opp med en slemming, som dytter meg av ca 1/3 opp i bakken, for han mener at ellers er det ikke sikkert at jeg noensinne kommer meg ned igjen.
Vasser gjennom den store snøfonna mellom heisen og bakken og blir gjennomvåt, da jeg bare har på meg strømpebukse og joggebukse (og genser og jakke,
selvfølgelig, men det er litt uvesentlig, da jeg stort sett klarte å holde overkroppen over snøen). Bruker 2 timer på å falle nedover bakken, og resten
av dagen på å få tilbake varmen.

31. januar 91: Skidag med ungdomsskolen; stiller bedre kledd denne gangen.
Tar heisen opp ca halvveis og faller/hopper av der da tvilen om at jeg
noensinne vil kunne klare å renne ned en slalåmbakke er sådd. Kløner meg
nedover bakken. Gjentar dette 8 ganger, uten merkbar forbedring, men til stor
underholdning til medelever. På et tidspunkt renner jeg nedover noe skare,
faller på ryggen; jakka genser og 3 lag med undertrøyer sklir opp, og jeg
renner på bare ryggen nedover skaren. Skrubbsår på hele ryggen.

Mars 1991: Skileirskole i Voss. Klassen blir delt opp i 3 grupper; de som kan
stå på slalåm, de som ikke kan det og meg + 2 andre som er helt håpløse.
Skiheisen er sånn som går opp i lufta, så man kan ikke hoppe av halvveis. Det
man derimot kan, er å i utrolig sakte fart gli av den og rett inn i en av disse
utrolig pene Freestyle VM deltagerne som var der samtidig med oss. Hele turen er preget av historier av typen som man fant på ”Min Største Flause”-sidene i Starlet. Nevner i fleng; satt i stykker en krakk, klønet så utrolig lenge med
en binding at en engelskmann til slutt bestemte seg for å løfte meg opp og
sette meg nedi bindingen, sa Shit eller Føkk til tidligere nevnte engelskmann
(på dette tidspunktet bannet jeg ALDRI!, men utenlandsk var liksom greit. Men
da det var utlendinger der var det plutselig ikke greit lenger. Jeg var en rar
unge), lo så jeg tisset på meg under en videoframvisning, ble omtalt som ”hun
som snakker så mye” av de i skiutleien, fikk læreren min til å falle ned et
stup (eller kanskje mer en kant ca 1,5 meter rett ned) + + +. På ett eller
annet tidspunkt fant læreren min ut at jeg sto mye bedre uten staver, så han
tok fra meg stavene (mulig hevn for det med stupet?), men jeg sto faktisk
brukbart. Problemet var at hvis jeg falt jeg meg ikke opp igjen uten staver.
Men på slutten sto jeg faktisk ned hele bakken uten å falle, og til og med E.
syntes jeg var flink (han visste ikke på dette tidspunkt at jeg var forelsket i
ham, da jeg nettopp hadde bestemt meg for (!) å bli det).

Vinteren 93: Jeg er elevrådsformann; skolen vår har ikke skidag dette året.

Vinteren 95: Skileirskole Videregående. Lite ski, mye drama. Men fikk sitte
på med tråkkemaskinen halvveis opp i bakken og renne rumpeakebrett ned igjen. Det var utrolig artig.

Januar 97: Åre. Ikke lenger så modig som jeg var, så bruker nok en gang 2
timer (eller mer) på å komme meg ned bakken, og resten av dagen på å få

tilbake varmen (og stoltheten). Ingen slemming som dytter meg av heisen denne gang, da, men J. Hater å måtte innrømme at hun egentlig oppførte seg veldig bra der og da, men litt av glansen forsvinner da hun senere brukte det mot meg for å
baksnakke I. Tror jeg gjorde litt inntrykk på folk når det gjelder hvor dårlig
det faktisk går an å være på ski. Resten av uka tok jeg taxi rett på
afterskien.

Januar 99: Åre. Mindre ski og mer drama enn skileirskolen vinteren 95. Eller
noensinne ellers i livet mitt.

Mars 06: Har snowboard på beina (?) for første gang i mitt liv. Liker snowboard mye bedre enn slalåm (kanskje fordi jeg slapp å stå…)

For 1 og ½ år siden bestemte jeg meg for å bleke tennene mine.  Jeg fikk støpt avtrykk, og tannlegen lagde en liten gummisak som passet perfekt til overgummen (? - det kan være jeg dikter opp ord her), og som jeg skulle fylle med en blank smørje som jeg skulle ha på mens jeg sov.  Hvis det berørte tannkjøttet mitt svei det, og jeg fikk jevnlig isinger i tennene, men jeg er villig til å lide mye mer for skjønnheten enn som så.  Etter endt behandling skal resten av smørja oppbevares i kjøleskapet for dette må gjentas hvert annet år, må skjønne.  Og pliktoppfyllende som jeg er, gjør jeg dette.  Har hele settet i kjøleskapet.  I samme hylle som hvitløken.  Så etter neste runde blir indianernavnet mitt enten  ”Kritthvite Tenner” eller ”Drepende Ånde.”