Sonjas ordentlige blogg

I dag lærte jeg noe nytt. Morrpølse blir ikke laget av mårkjøtt. Jeg innser jeg burde reagert på skrivemåten før, men de eneste stedene jeg har sett morrpølse til salgs er på gatekjøkken på obskure steder på nord-vestlandet (av typen som også selger “påmm fri” *grøss*) , og jeg har bare gått ut ifra at det er dialektmåten å skrive det på.

En annen ting jeg burde reagert på er hvor mye kjøtt kan det egentlig være på en mår? Er ikke det en slags liten røyskatt?

Det viser seg at morrpølse blir laget av innvoller og greier. Tror ikke jeg kommer til å spise det i nær framtid uansett.

I dag møtte jeg Krumme fra Berlinerpoplene og Eremitkrepsene i butikken. Det var helt utrolig fasinerende. Han var liten og rund, veldig velstelt og det var definitivt noe dansk over ham. Ingen Matrix-frakk, men kul skinnjakke og langt sjerf. Jeg lusket rundt i butikken for å få en bedre titt, og det ble litt pinlig da vi stadig støtte på hverandre, men jeg klarte bare ikke å la være. Jeg brukte all min viljestyrke på å ikke ta bilde av ham med mobiltelefonen. Sånt som dette gjør dagen for meg.

Jeg liker ikke klemming. Jeg liker ikke at folk tar på meg. Jeg liker ikke kosing, nussing eller kiling. Folk flest liker veldig godt å klemme. Og det er greit for meg. De kan klemme hverandre så mye de vil. Men ikke kom og klem på meg. Og iallefall ikke kom og klem på meg hardt og lenge hver gang vi møtes. En håndtrykk holder i massevis. Hvorfor er det sånn at det er de som klemmer mest som bestemmer hvordan det skal hilse?

(Da jeg i fjor vinter kjørte bilen min i grøfta, og en kollega spontant ga meg en klem da jeg fortale om det, føltes det ganske godt. Når jeg får venner på besøk, og når de drar igjen, så gir jeg dem gjerne en klem, fordi jeg vil jo at de skal vite at jeg er glad i dem. Det føles også godt. Og jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg liker når pene menn klemmer på meg. Stort sett. Dessuten når jeg er full, kan man også med fordel klemme meg litt. Men da er jo det meste greit. )

Poenget mitt er at man skal ikke gå ut ifra at alle andre liker å klemme like godt som en selv. For det er ikke sånn. Og jeg tror ikke folk er klar over det.

Dette til orientering.

(jeg synes ikke dyreunger eller bamser er så søte heller. Slutt å sende mailer med bilder av dem til meg!)

Morsomste musikkvideoen jeg har sett i år, jaffal:

God helg!

Kirurgen åpnet meg. “Jøsses, dette er jo et engangshjerte! Hvor mange ganger
har du brukt det?” Jeg våknet. Ingen narkose kan stenge ut et slikt spørsmål.

“Jeg vet ikke. En åtte-ni ganger. Er det for mye?”

“For mye? Det kan du banne på. Et hjerte av denne typen er bare ment til å
bli gitt bort en gang. Når du driver og tar det tilbake og gir det ut på nytt
så blir det jo helt ødelagt. Se her, deler av det er knust, og her mangler det
en stor bit”. Kirurgen ser oppriktig frustrert ut. “Sørget du i det minste for
å få noen hjerter tilbake?”

“Jeg… eh… hva? Hjerter tilbake? Er det et alternativ?”

Kirurgen rister oppgitt på hodet. “Du har ikke skjønt helt dette her med
hjerter du?”

“Jeg har kanskje ikke det. Går det an å fikse det?” Jeg kjenner at jeg er litt
lei meg, det var ikke dette jeg hadde forventet meg.

“Fikse? Nei, men du kan få et gjenbrukshjerte…”

“Jeg vet ikke om jeg vil ha et gjenbrukshjerte, jeg” avbryter jeg.

“Hm. Det finnes en annen mulighet. Det vil ta tid, men det vil kunne hele seg
selv, om det er i noen andres eie. Men da må du overtale ham til å gi deg sitt
eget hjerte. Dessuten på du passe på at han tar godt var på det, og ikke leker
med det. Det vil bare gjøre vondt verre”

“Det tror jeg at jeg vil prøve. Hvor er disse menneskene som tar imot ødelagte
hjerter?”

“Å, de er der ute, vennen min” kirurgen smiler, og syr meg igjen. “Tro meg.
Ett eller annet sted er de”

Jeg liker Kiwibutikken i nærheten av meg. Den har friske frukter og grønnsaker, hyggelig betjening og ikke helt vanvittige priser. Dessuten henger det alltid så artige lapper på oppslagstavlen. Type “Katt mistet. Kattens eier er for tiden bortreist, så om du har sett den bes du kontakte kattens “svigermor”". Jeg har tenkt og tenkt, og jeg skjønner ikke hvordan man blir svigermor til en katt. Selv i hermetegn.

Kiwien fører også dette produktet:

Er det andre enn meg som får assosiasjoner til Ben Stiller i Slekten er verst her?

I forgårs på vei hjem fra jobb møtte jeg på en hund og en høne som gikk tur sammen. Det har ikke noe med noe å gjøre, men jeg syntes det var nevneverdig.

Jeg liker å tro at jeg har veldig spesielle og artige drømmer, og at de er en del av min uvindelige (dikter jeg ord igjen nå?) sjarm. Jeg har derfor vært litt urolig i det siste, da jeg har hatt drømmer av typen de jeg er forelsket i forteller meg at de er forelsket i meg også, og jeg blir sagt opp fra jobben. Veldig rett fram, enkle drømmer, som snyter meg for min unikhet. Det var derfor svært beroligende, da jeg for et par netter siden drømte at jeg gikk på Galtvort, hadde mistet mine magiske evner, men var fortsatt såpass viktig at magien selv passet på at jeg ikke ble skadet. Det var derfor ikke så skummelt da jeg fikk vite at døden var på vei opp av jordskorpen for å ta meg. Døden viste seg å være mengder av jordbæris med fargerikt strøssel og nøtter. Yeah! Jeg er unik igjen!

Jeg er ikke så veldig politisk av meg. Jeg skulle ønske jeg var det, men jeg er det ikke. Jeg synes de fleste politiske partier har noe for seg, og jeg frustreres av at de fleste politiske debatter stort sett består av å sette motstanderens synspunkter på spisser, og deretter gjøre narr av dem (og med “gjøre narr av” så mener jeg også saklig argumentasjon på hvorfor motstanderens synspunkter ikke duger. Selvfølgelig duger de ikke, de er dratt så langt ut av proporsjoner, at man trenger tivolispeil for å gjenkjenne dem). Jeg hadde en kort tur innom studentpolitikken, men det var fordi jeg var forelsket i en av broilerne, og ikke av politisk interesse (og kanskje litt fordi jeg prøvde å opparbeide meg politisk interesse. 20% det, og 80% forelskelse, tror jeg motivajonen min var). Jeg prøvde for noen uker siden på en fest å forklare hvor jeg stod politisk, og fikk til svar “åja, du er en konservativ nazist”. Jeg tror ikke jeg er en nazist. Konservativ, kanskje, selv om det får meg til å høres hermetisert ut, men definitivt ikke nazist. Jeg tror ikke jeg er fasist heller. Men jeg tror jeg er ganske politisk korrekt. Selv om jeg ikke skjønner helt hva som ligger i det. Eller hvorfor det blir brukt som skjellsord. Og etter at det ble politisk korrekt å være politisk ukorrekt, falt jeg i alle fall av lasset.

Jo mer jeg skriver om mine favoritting, jo mer merker jeg at serien ikke blir helt slik jeg hadde tenkt. De fleste innleggene legger jeg ikke ut engang, da det viser seg at grunnen til at jeg liker disse tingene nesten alltid er variasjoner av “fordi de er mine” eller “fordi jeg har fått dem av (sett inn navn på viktig person)” Jeg var i Italia forrige uke, og litt sånn halvspontant dro jeg og besøkte en italiener som er en viktig person. Han har gitt meg mange ting, jeg nevner i fleng: bedre selvtillit, evnen til å fortelle folk hvor godt jeg liker dem, et tidvis småknust hjerte (men det er verdt det) og viktigst av alt; sitt vennskap. Jeg merker det er glir over i fjortis-moralisernde-land mens jeg skriver dette, men det er disse tingene som er viktige for meg.

Likevel her er et bilde av veskene mine, fordi de er mine, fordi de var de som ga meg ideen til denne serien (som egentlig bare ble en halv en når alt kom til alt), fordi de glitrer så fint, og fordi de ga meg muligheten til å sammenligne meg selv med Paris Hilton ovenfor denne viktige italieneren (hva vil du? jeg er fortsatt en ikke helt uforelsket jente). Men fra nå av: Mindre shopping - mer tid til å pleie vennskap.