Sonjas ordentlige blogg

Jeg er ikke så veldig politisk av meg. Jeg skulle ønske jeg var det, men jeg er det ikke. Jeg synes de fleste politiske partier har noe for seg, og jeg frustreres av at de fleste politiske debatter stort sett består av å sette motstanderens synspunkter på spisser, og deretter gjøre narr av dem (og med “gjøre narr av” så mener jeg også saklig argumentasjon på hvorfor motstanderens synspunkter ikke duger. Selvfølgelig duger de ikke, de er dratt så langt ut av proporsjoner, at man trenger tivolispeil for å gjenkjenne dem). Jeg hadde en kort tur innom studentpolitikken, men det var fordi jeg var forelsket i en av broilerne, og ikke av politisk interesse (og kanskje litt fordi jeg prøvde å opparbeide meg politisk interesse. 20% det, og 80% forelskelse, tror jeg motivajonen min var). Jeg prøvde for noen uker siden på en fest å forklare hvor jeg stod politisk, og fikk til svar “åja, du er en konservativ nazist”. Jeg tror ikke jeg er en nazist. Konservativ, kanskje, selv om det får meg til å høres hermetisert ut, men definitivt ikke nazist. Jeg tror ikke jeg er fasist heller. Men jeg tror jeg er ganske politisk korrekt. Selv om jeg ikke skjønner helt hva som ligger i det. Eller hvorfor det blir brukt som skjellsord. Og etter at det ble politisk korrekt å være politisk ukorrekt, falt jeg i alle fall av lasset.