Sonjas ordentlige blogg

En vits jeg har laget helt selv. Og den går på rim. Hva mer kan man be om?

Jeg hadde skrevet et manus
og ga det til Wam og Vennerød
De ville bruke det i en film
-jeg var så glad jeg kunne dø

De ville ha Håvard Bakke
til hovedrollen “Fancy mann på by’n”
Vi dro alle til Erlend Loe
for å se om han ville gi oss noe gryn

Vennerød gikk først
Wam gikk etter ham
Så kom Håvard; til sist
kom jeg - som ville lenger fram

Så jeg tråkket over Håvard
-han ble sur kan du tro
Han gadd ikke være med i filmen lenger
Han tok med seg de andre og dro

Moralen i denne historien,
den er faktisk sann:
Gå ikke over Bakke
etter Wam

Dersom noen forventet at denne serien skulle ende med at jeg faktisk skulle bli kjæreste med den potensielle SPUM’en som eier Lavelle, må jeg nok skuffe dere. Kan faktisk gå så langt å si at erfaringsmessig vil ytterst få av bloggpostene mine vil ende med at jeg får meg kjæreste. Det blir nok med den ene. Forholdet til Cordelia og Lavelle går heller ikke så bra for tiden. Hun har tatt ham for gitt en stund nå, og parkert litt rundt om kring (langt mer uskyldig enn hva det kan høres ut som), i dag parkerte vi ved siden av ham igjen, og det viser seg at hans personlige hygiene er gått skikkelig nedover. Det ser ikke ut som om han har vasket seg på måneder.
Ellers kjørte jeg Cordelia inn i en fortauskant her om dagen da jeg forsøkte å se inn i en annen bil, som jeg trodde var Lavelle, men det var heldigvis ikke det, siden sjåføren der var en dame.
Dessuten driver jeg og lager en liten plan. Tenker å legge lommeboken min mellom Cordelia og Lavelle, slik at SPUM ser den neste gang han skal ut og kjøre. Jeg tar selvfølgelig ut penger og kredittkort, men lar bibliotekkort og lignende ligge igjen, slik at han kan finne meg, og levere lommeboka i egen person, og så kan jeg invitere på te eller noe… hm. Jeg er visst bare en katt i fra å bli gal kattedame. UÆ!
(og hvis noen skulle lure på hva som egentlig er vitsen med denne føljetongen, kan jeg røpe følgende: jeg liker ordet “Føljetong”. Det er alt)

En av de aller, aller beste festesangene er av Ragarockers, og heter Slakt. Refrenget går som følger:

Gjør deg klar for flammene
sammen med de andre lammene
vi skal smelte sammen u-u-uten skam
ahaha ahaha ahaha

I årevis sang jeg “landene” i stedet for “lammene”, ikke så morsomt i seg selv, kanskje, men da misforståelsen ble oppklart gikk det opp for meg jeg underbevist har tenkt at sangen handler om EU. Ikke helt sikker på om den var for eller mot, da.

Jeg liker å synge. Og jeg lar meg ikke stoppe av at jeg er littegranne tonedøv, eller at jeg ikke alltid helt har fått med meg hva teksten er. Og jeg vet at jeg ikke er alene om dette, det finnes ganske omfattende nettsider som tar for seg problemet. Men siden jeg nå har denne bloggen, og ikke har så fryktelig mange meninger og sånt, så poster jeg mine her.
Først ut er en relativt ny feilsynging. På Avenue Q CD’n min er det en sang som heter “Purpose”. Jeg trodde den het Herpes. At de senere i sangen helt klart synger “gotta find my purpose” plaget meg ikke videre. Det kunne da være en sang om å ha herpes og å lete etter meningen med livet (der burde være en sang om å ha herpes og å lete etter meningen med livet.) Uansett, det førte til at jeg sang følgende strofe:
HERPES

IT’S THAT LITTLE FLAME
THAT LIGHTS A FIRE
UNDER YOUR ASS.
Jeg vet ikke hvor medisinsk korrekt det er, men jeg synes det er litt morsomt.

Jeg har en liten hjerneskade som gjør at det er så å si umulig for meg å se forskjell på Leonardo di Caprio og Matt Damon. Når jeg først skal ha en hjerneskade er dette langt i fra den verste, frem til i går har den faktisk ikke vært problematisk i det hele tatt. I går var jeg og så The Departed. Med Leo og Matt. Dette visste ikke jeg. Jeg trodde det kun var Leo som spilte i filmen. Her er hva som skjedde i hjernen min mens jeg så filmen, sånn semikronologisk.

For en forvirrende film. Skjønner ikke vitsen med å ha sånn brutt tidslinje. De hopper jo frem og tilbake hele tiden. Det er litt kult også, da.

Hæ? Nå gikk plutselig Leo inn på et kontor, og blir ansatt av politiet, og så, når han går ut, så å si møter han seg selv i døra, og så er han inne i kontoret, og blir ansatt på en helt annen måte.*

YEAH! Martin Sheen! Jeg liker Martin Sheen.

Jeg skjønner ingenting jeg. Er Leo undercover politimann som jobber for skurken, eller er han undercoverskurk som jobber for politiet?

Å ja, det er sånn Sliding Doors aktig. Sånn “Hva ville skjedd om Leo ble politi?” og “Hva ville skjedd om Leo ble skurk?”

Leo snakker i telefon med skurken, samtidig som Leo er i samme rom med skurken. Det kan altså ikke være alternative historier. Kanskje Leo spiller to forskjellige roller i filmen?

Leo er skikkelig flink til å spille to forskjellige roller. Dette er sikkert Oscar-frieriet hans.

Jeg liker gladvold på film, gjør det meg til et dårlig menneske?

FOR MYE GLADVOLD!! FOR MYE GLADVOLD! Dette ville jeg ikke se.

Så rart at Leo spiller to forskjellige roller. Det er litt kult også. He he. Gleder meg til å snakke med de andre etter filmen er slutt, og fortelle hvor utrolig lang tid det tok før jeg skjønte greia.

Søkke ta! Så pen Leo er når han ler. Hva er det han heter han andre som jeg synes er så pen når ler? Å ja, Matt Damon.

Kanskje Matt Damon har en av rollene? At jeg blander? Nisj. De er jo Leo begge to.

Når ble det sånn at jeg gikk fra å synes at banning var ufeminint og lite sjarmerende, til jeg synes at det er kult? Og er det ikke meningen at det skal gå andre veien?

Nå sitter Slemme-Leo og ser på bilder av Snille-Leo. Han må da legge merke til at han er klin lik ham selv? For en rar film.

OGM! DET ER MATT DAMON! Og det har vært det hele filmen. Nå faller bitene på plass. Pokker, jeg blir nødt for å se hele greia om igjen. Egentlig ikke så dumt, for det var en skikkelig bra film.

*Her tenker jeg: “Er det Ben Affleck som står i bakgrunnen der? Han og Matt Damon har jo cameoer i hverandres filmer rett som det er” Så underbevisstheten min har tydeligvis fått med seg at Matt er med i filmen.

Et av de dårligste ordene jeg vet om er misunnelse. Og da er det ikke følelsen jeg snakker om, men selve ordet. Der finnes nemlig to typer misunnelse. Den ene er den kjipe ondskapsfulle dødssynden, og den andre er en langt mer uskyldig og mye vanligere hverdagsmisunnelsen. Når noen sitter der med det gode karbonadesmørbrødet i lunchen, og jeg har en pakke med gammelt knekkebrød og en svett ost. Eller når venninnene mine sitter nyforelsket og nusser på en ny kjæreste, eller en fyr de har dratt hjem fra byen, og alt jeg har er dream-is, pledd og Buffy på DVD. Og det er der ordet ikke strekker til. For jeg UNNER jo kollegaen min karbonadesmørbrødet, og venninnen min Handsome Hunk nr 2 fra baren, det er bare det at jeg skulle hatt en selv også. Så jeg trenger et nytt ord. “Misunnelse” blir helt feil, og “Unnelse-men-vil-ha-selv-også” er ikke så fryktelig hendig

Nakkestøtten

Så… jeg parkerer Cordelia ved siden av Lavelle så ofte jeg kan. En kveld, da jeg følte meg spontan, parkerte jeg henne snute mot snute istedenfor. Tenkte det kunne gi litt spenning i forholdet deres. Kjenner jeg er litt skuffet. Der er hun, med en vaskeekte kjæreste, og alt de gjør er å stå der ved siden av hverandre, natt etter natt. På vei ut av bilen (å skrive “på vei ut av Cordelia” blir for rart) ser jeg det. Nakkestøtten til Lavelle! Den er trukket opp. Den står på det aller høyeste hakket. Lavelle har altså en veldig høy eier. Og statistisk sett, hvem er det høyeste kjønnet? Nemlig. Menn. Føler jeg er et stort skritt videre. SPUM’en min er etter all sannsynlighet en mann. Og jeg må si at det er det eneste kravet jeg er noenlunde bastant på. Kjenner jeg kunne nøyd meg med en Passe grei, middels utseende, middelaldrene (de er middelaldrene allerede ved 40, er de ikke?) mann.

Eneste PGMUMaM klinger liksom ikke like godt.

Lavelle

Da jeg flyttet nylig, var noe av det første jeg la merke til en blå bil av samme merke som Cordelia på den felles parkeringsplassen . Så sant det er mulig parkerer jeg Cordelia ved siden, eller i nærheten av denne blå bilen, som jeg kaller Lavelle (hardcore Buffy-fans tar referansen). I det siste har jeg lagt merke til at Lavelle står ved siden av Cordelia, selv om det er vi som har parkert først. Cordelia og Lavelle er blitt kjærester. De står der ute på den kalde parkeringsplassen og holder hverandre med selskap hele natten, og av og til store deler av dagen. Jeg er veldig glad på Cordelias vegne, men det får meg litt til å føle meg som den eneste single kvinnen igjen i hele verden. Håpet er at Lavelles eier er en Sympatisk og Pen Ung Mann, som kanskje kan bli min kjæreste. Så kan vi dobbeldate. Lavelle og Cordelia, og SPUM og jeg. Det blir bra.

mer kommer…

Cordelia og jeg

Jeg har en liten rød bil. Hun heter Cordelia. Hun er ikke av de mest kjente merkene, og litt mindre enn biler flest, men større enn en mopedbil. Og definitivt større enn en pingpongball eller et hundehus, eller annet som folk har funnet for godt å sammenligne henne med. Ja, jeg blir litt mobbet for Cordelia. Men det er godartet mobbing, og jeg merker at folk stort sett er veldig positive til oss når vi kommer kjørende. Cordelia er ganske bulkete. Dette fordi vi ved første snøfall alltid kjører i grøfta. Man kan nesten kalle det en tradisjon. Og vi deler skylda. Det er litt hennes feil, fordi hun er så lett at hun bare sklir av veien når det blir glatt, og litt min feil fordi jeg glemmer det for hver gang det blir vinter. Så vi har en uoverstemelse en gang i året, men ellers er vi gode venninner. Men nå har Cordelia fått seg kjæreste.

Fortsettelse følger…

Jeg liker batteridrillen min. I så stor grad at jeg har skrevet ikke bare ett dikt om den. Men den borer ikke i betong. Det lærte jeg på den vanskelige måten (den enkle ville være å se på siden av drillen. Der er et bilde av en trekloss og en stålprofil med tilhørende maks boretykkelser, men intet betongsymbol)

Dette er historien om da jeg skulle henge opp en hylle på en betongvegg:
Dag 1: Prøver å bore hull til skruene med batteridrillen min. Kommer kanskje 3 mm inn, og ikke videre.

Dag 2: Prøver å bore litt til på hullet mitt. Kanskje det bare trengs masse tålmodighet. Klarer 1 mm til

Dag 3: Kanskje jeg har truffet på armering? (5 mm overdekning? Jada, det er mulig) Prøver å bore litt bortenfor. Kommer 2 mm inn.

Dag 4: Innser at dette ikke helt går veien. Henger plakat over hullene.

Dag 5: Konsulterer på jobben. Forstår det sånn at drillen min duger, men at jeg må ha et betongborbit
Dag 6: Kjøper betongborbit - hjelper ikke

Dag 7: Finner ut at drillen min har en spesiell boreinnstilling. Prøver ut denne. Hjelper ikke

Dag 8: Konsulterer jobben igjen. Får bekreftet at man ikke kan bore i betong med en batteridrill for tre og stål. Men de har betongbor på jobben som jeg kan få låne. Innen jeg får tid til å organisere det, er alle de som kan ordne det for meg dratt hjem

Dag 9: Ordner betongbor. Får med 5mm bor. Vet jeg har 6 mm skruer. Skal kjøpe 5 mm spikerplugg, men somler for lenge på jobb, og butikken er stengt innen jeg kommer fram.

Dag 10: Ut og kjøper 5mm spikerplugg. De passer, men det er ikke snakk om at jeg får hamret dem skikkelig inn. Jeg har bare en dårlig hammer (som jeg også har skrevet dikt om, forresten) og en messingkatt som verktøy, tror jeg skal ønske meg ordentlig hammer til jul. På første hyllefeste får jeg spikrene halvveis inn, før jeg slår dem til siden. Forsterker det hele med litt dobbelsidig teip. På andre hyllefeste borer jeg litt mer omfattende. Noe som resulterer i at jeg faktisk klarer å slå den ene spikerpluggen helt inn!

En hylle oppe. 3 igjen.