Sonjas ordentlige blogg

Undre har tagget meg til å legge ut yndlingskjøleskapsmagneten min. Fikk denne i sin tid av mamma (etter at hun fikk et “Jeg hater husarbeid. Man vasker gulv, tørker støv og rer senger, og seks måneder senere må man gjøre alt sammen om igjen”-morsdagskort av meg), og sender oppfordingen videre ut i nettet!

(nå skal vi bare se om vi får til dette trackback-greiene…)

En graf over hvordan det siste året mitt har vært fra dritkjipt via middels til Supert. Jeg går ut over middels og sier meg fornøyd med det.

Da jeg våknet på julaften trodde jeg at jeg var blitt blind. Jeg har i utgangspunktet -6.5 på begge øyne (for uinnvidde: ved -20.0 er du helt blind, men allerede ved -2.0 sliter du med å se det du trenger å se uten hjelpemidler som briller eller kontaktlinser). Jeg har kontaktlinsene (engangs sådanne) liggende på nattbordet, og julemorgen (julaftenmorgen?) tar jeg en, setter den inn i høyre øyet, som vanlig, men den tar ikke. Dette skjer av og til, ikke noe stress. Jeg puster på den, og den faller ned fra fingeren min, før jeg får satt den inn. Jeg tar altså linse nummer to, og setter den inn i det venstre øyet. Jeg leter litt etter linse nummer en, rundt meg på sengtøyet, finner den ikke, tar derfor i latskapens og overflodens navn en tredje linse, og setter den inn i det høyre øyet.

Jeg står opp og går på badet. På vei dit merker jeg at noe er fryktelig galt. Jeg ser ikke særlig bra, og jeg er irritert på høyre øyet. Vel framme på badet ser jeg meg i speilet, og ser at begge linsene er på plass. Men alt er uklart. Jeg tar ut linsen fra høyre øye, så den fra venstre, så tar jeg ut enda en linse fra høyre øyet, jeg hadde visst fått den på plass likevel. Blunker litt og gnir meg i øynene, og setter inn en linse i hvert øye igjen. Det hjelper ikke. Jeg kjenner panikken ta meg. Har jeg plutselig begynt å se mye dårligere over natt? Er jeg i ferd med å bli blind? Kan jeg kontakte optiker-vennen min, julaftenmorgen, for å be ham komme og se på øynene mine? Eller må jeg bare sitte i et hjørne helt til 3. juledag, og butikkene er åpne igjen, før jeg kan komme meg til optiker og finne ut hva som skjer? Og hva i gjorde de i gamle dager, før brillene kom, og noen så så dårlig som meg? De måtte da være fullstendig handikappet? Spørsmålene er mange. Tilslutt kaster jeg alle tre kontaktlinsene, tusler tilbake på soverommet, finner meg to nye og setter dem inn. Og Hallelujah! Det er et julemirakel. Jeg kan se!

Det viser sg at stefaren min har ryddet min brors -2.0 med korreksjon for skjeve hornhinner-linser inn på mitt soverom, og jeg har i halvmørket og halvblinde ikke klart å skille dem fra mine egne. De rare gledene ved å tilbringe julen i barndomshjemmet.

Det var noe som plagde meg litt med den forrige blogg-posten min. Jeg skjønte ikke hva før mange timer senere. Jeg har gjort meg selv utrolig mye dummere enn jeg er. Dette var et slag i trynet! Er jeg virkelig en av disse jentene som tror så mye på uttrykket “dum og deilig” at jeg også tror at jo dummere jeg er, jo deiligere virker jeg? Det kan umulig være helt bra. Jeg grublet en del på dette, før det slo meg: jeg gjør meg ikke dummere enn jeg er for å framstå som deilig, men for å underholde. Det føles mye bedre. I sin selvbiografi “Leading with my chin”, forteller Jay Leno at han som barn lot vennene hans slå ham i hodet med en hammer, sånn i underholdningens navn. Jeg gir inntrykk av å være dust. Jeg vil si at det er et vel så stort offer. Men etter litt sjelegransking har jeg kommet fram til at det er verdt det

Jeg liker å gjøre research. Jaffal til ting som jeg ikke hadde trengt å gjort research til. Mye av researchen blir, delvis fordi den er så unyttig, og delvis fordi jeg aldri gidder å gjøre det skikkelig, aldri brukt til annet enn å tilfredsstille nysgjerrigheten min. Siden det virker litt bortkastet, deler jeg nå med dere hva jeg har funnet ut den siste tiden gjennom både aktiv og passiv research:
Sangen Glade Jul ble etter legenden diktet av en kirketjener eller noe sånt, etter at kirkeorgelet ble spist opp av mus (eh… det var sikkert ikke snakk om hele kirkeorgelet), og spilt på gitar. I kirken der dette skal ha skjedd (det er visst ikke helt sant) henger teksten på tysk, fransk og engelsk, og etter at Roald Øyen var der med julenøttene på slutten av nittitallet, på norsk.
Slutten på det svenske alfabetet er som følger: X,Y,Z,Å, Ä og Ö. Kan skape problemer dersom du vil at en svenske skal alfabetisere noe etter norsk alfabet.
Navnene “Kaspar, Melchior og Baltasar” er aldri nevnt i Bibelen, og ble diktet opp først 500 år e. Kr. De skal snakke om det i Schrödingers katt i kveld, tror jeg.
Schrödingers katt er et tankeeksperiment om et paradoks om at hvis du sperrer en katt inn i en eske sammen med noe radioaktivt stoff kan slippe løs en gift, så kan du aldri vite om katten er død eller levende, altså må den være begge deler samtidig. Eller noe sånt. Denne har jeg lett opp mange ganger, men aldri helt forstått.
Prosopagnosia er manglende evne til å kjenne igjen ansikter.

Jeg vet at ting har endret seg de 2000 siste årene, likevel klarer jeg ikke fri meg helt fra tanken at det på ett eller annet tidspunkt har utspilt seg følgene scenario (eller en variant av denne):

Tre vise menn og en kamel går langs en vei.

KASPER: Såh… hva har dere kjøpt?

MELCHIOR: Hva da, kjøpt?

KASPER: Gave til ungen vel?

MELCHIOR: Har du med gave til ungen?

KASPER: Eh.. ja, har ikke du?

MELCHIOR: Har du med deg gave til ungen, Baltasar?

BALTASAR: Klart jeg har med meg gave til ungen.

MELCHIOR: Heh! Kan jeg få låne kamelen litt, så møter jeg dere etter neste by?

KASPER/BALTASAR: He he, ok, snakkes!

[30 minutter senere, etter neste by]

MELCHIOR: Heia!

BALTASAR: Hei, fant du noe bra?

MELCHIOR: Ja. Storfornøyd.

KASPER: Hva kjøpte du da? Jeg er kjempenysgjerrig.

MELCHIOR: Myrra.

KASPER: Hæ?

BALTASAR: Hva kalte du dyret?

MELCHIOR: Myrra. Det er det siste nyeste innen fødselsgaver.

KASPER: Ja, men hva er det?

MELCHIOR: …

BALTASAR: Vet du ikke hva du har kjøpt?

MELCHIOR: Nei, jeg var så stressa, at jeg glemte helt å spørre om det. Det var jo litt dritt.  Skal jeg gå tilbake? Bytte den, eller i det minste spørre hva det er for noe?

KASPER: Nei, mora vet helt sikkert hva det er. Ikke stress, det går nok bra!

MELCHIOR: Hva har dere kjøpt, da?

BALTASAR: Sjekk her: gull!

KASPER/MELCHIOR: GULL?

MELCHIOR: Du er gæærn!

BALTASAR: Jeg vet, det er kanskje litt voldsomt, men jeg tenkte liksom kongebaby og greier.  Det passet liksom best

MELCHIOR: Likevel … du er gæærn.

BALTASAR: Hva kjøpte du da?

KASPER: Det vil jeg ikke si.

BALTASAR: Jo, kom igjen a!

KASPER (lavt): røkelse

BALTASAR: Hæ?

KASPER: Røkelse

MELCHIOR: Det var vel koselig…

KASPER: Ja, jeg tenkte det er jo jul snart, og mora er sikkert sliten etter fødselen, og kanskje hun ble glad for litt godlukt, men nå føler jeg meg bare dust. Baltasar har jo kjøpt dyrt gull, og du har kjøpt de der fancy myrre-greiene

MELCHIOR: MyrrA!
KASPER: Whatever.

(…)

KASPER: Ehm… du… Baltasar?

BALTASAR: Ja?

KASPER: Vi kunne ikke gjort det sånn at gullet ditt er fra oss begge? Og så kan du få litt penger av meg… og røkelsen. Du kan gi den til kona.

BALTASAR: Nei, kom an. Røkelsen er en bra gave. Ta det med ro.

MELCHIOR: Ja, husk, når det gjelder julegaver, så er det tanken som teller!

De rusler videre og Kasper nynner en melodi som senere vil vise seg å bli “Et barn er født i Bethlehem”

Siden jeg har vært så veldig politisk i det siste unner jeg meg en tullepost om yndlingstemaet mitt: Menn jeg liker. Inspirert av Undre poster jeg en musikkvideo av disse gutta (aner ikke hvordan jeg får videoen inn på siden min, så man må trykke på linken for å se dem) som fikk meg til å fnise som en 14-åring da jeg først så dem i 2000.

Dette er en av yndlingsfeilsyngingene mine av tre grunner:

1. Den er så gammel, at den er fra før jeg skjønte at jeg sang mye feil, det falt meg altså ikke inn at det ikke kunne stemme. (men jeg var litt overrasket over at Halvdan var så grov…)
2. Den er ganske langt ute, samtidig som den gir mening
3. Jeg hadde en stund en feilsyngende venninne, og hun sang det samme som meg på akkurat denne her.

Sangen det dreier seg om er Halvdan Sivertsens “Ti tusen tommeltotta”, hvor jeg sang refrenget som følger:

“Æ hadde ti tusen tommeltotta,

næglsprett å sælbuvotta

stor stå å stilongs med strækk”

Om noen skulle være i tvil, så skal det være “stor-sko”. Venninna mi sang forresten “stilongs med sprækk” også.

Jeg liker tegnsetting. Og jeg liker kreativ tegnsetting. Selv vet jeg at jeg bruker parentes for mye (men det passer så godt til min måte å uttrykke meg på), og dessuten er det mulig at jeg bruker semikolon feil, fordi jeg liker det så fryktelig godt, og ikke er helt sikker på hvordan det skal brukes riktig. Det har ingenting med vanlig kolon å gjøre; det er visst en mellomting mellom komma og punktum.

Så det er kanskje litt hyklerisk av meg, men jeg lar meg virkelig hisses opp av idiotisk/overdreven bruk av anførselstegn. Dette skal brukes i to tilfeller, ved sitater, som burde være greit, enten siterer man, eller så siterer man ikke, og så ved overført betydning. Og det er her folk går berserk. Alt mulig skal skrives i anførselstegn. Pføy!

Det verste eksempelet jeg har sett på dette var under et helgearrangement, der det ble tatt gruppebilder av de tilstedeværende. Etter noen timer hang bildet på veggen, med en forklaring at det skulle gå an å bestille det. Under bildet sto følgende (fritt etter hukommelsen):

Det er ikke sikkert at det er “dette” bildet som blir lagt ut for salg, kanskje blir det et som er “enda” finere

I alle dager! Anførselstegnene rundt “dette” mener jeg var unødvendige, og budskapet hadde kommet like godt fram uten, men kan jeg på en måte forstå motivasjonen bak, siden det ikke var akkurat det ene, fysiske bildet det gikk an å kjøpe. Anførselstegnene rundt “enda” derimot, klarer jeg for mitt bare liv ikke å forstå poenget med. Kanskje mente personen som har skrevet dette å ha anførselstegnene rundt “finere”, men det slår meg bare som slemt. Det var tross alt bilder av barn. Jeg tror det har noe med å prøve å være morsom å gjøre, selv om jeg ikke helt skjønner hva som er morsomt.

Uansett, min oppfordring er: vær sparsom med anførselstegnene. På samme måte som trippelprikkene og utropstegnene, skal de brukes med måte, for ikke å miste sin virkning.

Tilslutt noe jeg anser for å være fornuftig bruk av anførselstegn. Fikk en epost av min sterkt bilinteresserte venn fra barne- og ungdomsskolen, hvor han fortalte en historie om en nabo som begynte som følger:

Han har en rød Renault, som står ute på parkeringsplassen, og hver morgen setter han seg inn i “bilen” sin og kjører av gårde.

Det er kanskje ikke helt korrekt bruk, men du verden så moro!

(vanligvis ville jeg satt teksten på skiltet og epostutdraget i anførselstegn, men valgte å ikke gjøre det i dette tilfellet for å unngå forvirring)

Fra Friends, TOW no one’s ready
Phoebe: Rachel didn’t have anything that I liked, but she had this Christmas ribbon, and I thought, ‘All right, fine I’ll be political.’
Chandler: What are you supporting?
Phoebe: Duh!! Christmas!
Så, med dette som utgangspunkt kommer mitt andre politiske innlegg:
Jeg liker julen.
Jeg liker å reise hjem til gården, koordinere kjøring med søskene mine, eller møte dem der. Jeg liker å spille julesanger på full guffe i bilen. Jeg liker julekaker, gløgg, julebrus, dadler, fikner og nøtter. Jeg liker å pynte treet og å utbryte “Oooooo, der Besenengel!” når vi finner besenengelen. Jeg liker å mimre om det året da mamma hadde kastet papirlenken, fordi den var gammel og slitt, og jeg og søsteren min i en alder på over 20 satte oss ned og lagde ny papirlenke av gammelt gavepapir i ren trass. Det ble tidenes styggeste lenke, og året etter kjøpte vi inn glanspapir og gjorde det skikkelig.

Jeg liker å kjøpe julegaver, pakke dem inn og pynte dem fint og å gi dem bort. Jeg liker å få julegaver. Jeg liker julebord med jentene, julebord med jobben og julebord med tilfeldig forbipasserende (det er ikke blitt så mange av dem). Jeg liker grøt med mandel i, men kan styre meg for marsipangrisen. Jeg liker å gi penger til Frelsesarmeen. Jeg liker å spille kort, diskutere antioksidanter, utregning av kvadratroten og astrofysikk på et svært lavt nivå

Jeg liker å spille julesanger på piano, med søsteren min på fiolin. Jeg liker at vi hvert år tror at “til neste år skal vi begynne å øve hver for oss i oktober, slik at vi faktisk kommer oss gjennom hele sangene på julaften”
Jeg liker Tre Nøtter Til Askepott (na na na na na na na na na naa, na na na na na na naa naaaa). Jeg liker å lage julemiddagen som et samarbeidsprosjekt, og krangle om hvem som må ta oppvasken etterpå. Jeg liker å spise meg så stappmett, at jeg så vidt klarer å krøke meg bort i sofaen mens noen andre tar oppvasken. Jeg liker å pakke ut gaver. Jeg liker å se familien min pakke ut gaver de har fått fra meg. Jeg liker å spille spill til langt på natt, og le så jeg har vondt i kjeven når jeg legger meg.
Jeg liker å gå ut 2. juledag, ha med twistposen som en intern spøk, og å møte gamle kjente ute på byen. Jeg liker julekort. Jeg liker roastbiff og rømmesild (ikke nødvendigvis sammen) Jeg liker krøllene på gavebånd.

Jeg liker julen