Sonjas ordentlige blogg

Allerede da jeg skrev “hardtslående politisk” i forrige post, visste jeg at det ikke kom til å bli noe av. Så for å ikke bli kjent som bloggeren-som-skriver-hun-skal-skrive-om-ting-men-så-ikke-skriver-om-dem-likevel (jeg har nemlig før påstått at jeg skal sammenligne epler og appelsiner, uten helt å ha gjort noe med det), så har jeg bestemt med for å skrive to litt dvaske halvpolitiske innlegg, istedenfor det ene hardtslående, og håpe at det går opp i opp. Nummer en kommer her:

På søndag ringte det på døra. Det viste seg å være en dame som visstnok bor i blokka mi. Hun ville jeg skulle skrive under på et opprop mot noen som bodde i 4. Noen ungdommer, som driver og fester og spyr på verandaen til dem under seg. Jeg tror jeg har sett dem. De står ved heisen på fredagskvelden, drikker rusbrus og er ungdomslige og skumle. (jeg later som om jeg er ironisk her, men sannheten er at jeg som oftest tar trappen når de er der- fulle folk skremmer meg litt)

La oss bare ha en ting klart. Jeg er sterkt i mot spying på naboens veranda. Sånt er en uting. Men jeg fikk meg ikke til å skrive under på skrivet til borettslaget om at de måtte flytte ut. Tankene gikk til da jeg var i 7. klasse, og vi skulle være lørdagsbarnevakter for å tjene penger til leirskolen. I en naturfagtime fikk jeg tilsendt en lapp der det stod noe sånt på som:

“Remie. Vi vil ikke at du skal være på lørdagsbarnevaktsittingen” Den offisielle begrunnelsen var at han ikke opprinnelig var fra samme skulekrins (jeg gikk på nynorsk barne- og ungdomsskole - der er visse ord som jeg bare kan på nynorsk. Skulekrins er et av dem) som oss andre. Den uoffisielle var at vi bare ikke likte ham. Klassekameratene fra samme skulekrins hadde allerede skrevet under. Jeg sa “nei”*. Jeg likte heller ikke Remie, men herregud, det fikk da være grenser. Dette tenkte jeg altså på, da min nabo sto der med skjemaet i hånden, og fortalte meg hvor mange andre som hadde skrevet under på det, og at de det gjaldt aldri ville få vite hvem som hadde skrevet under og hvem ikke. Det endte altså opp med at jeg ikke skrev under. Jeg var ikke helt sikker på hvorfor først. Jeg trodde kanskje jeg var feig. Men så slo det meg. Når det gjelder underskriftskampanjer mot enkeltpersoner, om det så er fordi de har spydd på verandaen til naboen eller fordi de opprinnelig er fra en annen skulekrins, så er den uoffisielle grunnen alltid “vi liker deg ikke”. Og det kan jeg ikke skrive under på.

*jeg var på ingen måte noen tøff og selvstendig unge. Jeg var skikkelig go-with-the-flow, ganske uten selvstendige meninger allerede da. En gang, etter at vi hadde hatt noe gruppe-prosjektarbeid-greier, måtte vi fylle ut et “anonymt” skjema der vi skulle si hva vi synes om den måten å jobbe på. Da resultatet av skjemaene skulle oppsummeres, og læreren var kommet til spørsmålet: “Kunne du tenke deg å jobbe på denne måten igjen?” hadde svarene vært som følger:

9 JA, 12 NEI, 1 KANSKJE. Det var jeg som hadde svart kanskje, fordi jeg ikke visste om de andre hadde synes det var kjempekult, eller dritkjedelig, og jeg ville ikke svare annerledes enn dem. Jeg gikk på en smell der.

(hvis noen lurer på hvordan dette her var politisk i det heletatt, så har det noe med mobbing å gjøre… tror jeg)