Sonjas ordentlige blogg

Denne posten handler ikke om det jeg egentlig vil skrive om.

På fredag er det ett år siden mamma døde. Hun var den kuleste, tøffeste dama jeg noensinne har kjent, og jeg savner henne fryktelig. Hun fikk kreft høsten 2002, og hadde gode og dårlige perioder, før kroppen tilslutt ikke taklet det, da hun fikk et hjerneslag i februar i fjor.

Mamma lærte meg en hel masse, det er mine ting, min oppdragelse, hun er grunnen til at jeg tror på høflighet og rettferdighet, og at man skal ha kanel i vaffelrøra. Mottoet hennes ble etter hvert at det ikke dreier seg om å legge år til livet, men å legge liv til årene. Hun gjorde det. Mindre enn en uke før hun døde fikk jeg en e-post av henne om at hun hadde bestilt seg tur med hurtigruten.  (Mindre enn en uke etter at hun døde, fikk jeg etter lengre tids jobbsøking drømmejobben, ikke så alt for langt fra der hun bodde. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på av liv etter døden, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken at hun hadde en finger med i spillet der.)

Kreft er en veldig vanlig sykdom nå. Alle kjenner noen som har hatt kreft, og er de heldige lever de fortsatt. Det mamma opplevde, da hun fikk kreft, var at folk kom og fortalte henne skrekkhistoriene de selv hadde opplevd, eller hørt om. Jeg tror det ligger i menneskes natur, og jeg tror ikke folk mente noe vondt med det. Men tror vi egentlig at kreftsyke vil høre historiene om hvor ille andre kreftsyke har hatt det?

Denne posten handler ikke om det jeg egentlig vil skrive om. Artemisinin. Jeg er ingen lege, eller har annen medisinsk utdannelse, og er derfor livredd for å skrive noe som ikke stemmer, og dermed kan gjøre noen ting verre. Men om noen nær deg har kreft. Sjekk det ut. Snakk med legen om det. Jeg vet bare det hjalp oss. Litt. Og samtidig mye.

Jeg lengter etter sommeren. I så stor grad at jeg i går satt med ned med fjorårets reisedagbok fra da jeg var på Hvar i Kroatia med to venninner. Hvar er en vakker øy, med strålende vær og en mengde charterturister, og kanskje ikke så veldig mye annet. Det passet oss fint, vi var ikke ute etter så mye, men vi bestemte oss likevel for å være med på en guidet tur rundt på øya, sånn for ikke bare å ha ligget ved stranda hver dag. Vi endte opp med en guide av det mer merksnodige slaget. Han hadde nok en noe utakknemlig jobb all den tid der ikke var så fryktelig mye å vise fram, og vi stadig prøvde å stikke av og utforske på egenhånd, men her er en del sitater. Jeg tror ikke dette er standard guide-repertoar:

”Please don’t ask questions when I’m driving, I need to concentrate”

“This used to be an almond”(peker på et mandelskall på bakken)

”Don’t go to where the snakes are!”

“Don’t go in there, there are scorpions in there” (til meg og S.) “I had to lie a little”(lavt til M.)

“People here are very religious… well not so much religious as traditional”

“You behave very badly!”

“You’re the first people who asked that question, so I don’t know”

De har visst kåret Habseligkeiten til det vakreste tyske ordet. Jeg liker Liebeleien, selv om jeg ikke vet helt hva det betyr. Mener å ha hørt Cellardoor er det fineste engelske ordet. Det tror jeg at jeg kan si meg enig i, men shrimps er mye kulere. På norsk (haugesundsk) liker jeg sauseausa.

Jeg tror jeg vaier for mye med hodet når jeg danser, for alltid når jeg danser i dusjen så får jeg vann i ørene. Er det normalt?

Jeg ser dem. Hver dag, den siste uken når jeg går til å fra jobb, går de forbi meg, med hevet blikk, raske skritt; ikke en bekymring i verden. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg er misunnelig på dem der de går, så selvsikkert. Det virker ikke som om de trenger å konsentrere seg i det hele tatt. Mens jeg sakte forsiktig krøker meg fram, halvskrittlengde, ser ned på bakken, trør forsiktig. Likevel sklir jeg på isen og snøen, gang på gang. Faller og slår meg gjør jeg også. Er jeg virkelig den eneste personen under 60 som føler et behov for pigger under skoene? Er det vår snart?

Når jeg omtaler meg selv som “filmelsker”, innbiller jeg meg at jeg blir oppfattet som kulturell og litt nerdete. Skulle jeg finne på å si at jeg liker tv-serier føler jeg at jeg gir assosiasjoner til sofagris. Så, jeg påstår at jeg er filmelsker, selv om jeg egentlig bare liker filmer, mens jeg elsker tv-serier. Jeg er ikke i stand til å nevne bare en favorittserie, så jeg opererer med en topp ti liste. Skulle jeg likevel nevne èn serie måtte det bli Buffy. Eller West Wing. Eller Coupling. Ser dere? Denne uken oppdaget jeg en serie som raste rett inn på topp ti listen min. Den heter Studio 60 on the sunset strip, og handler om to producere på et sketsje-show ala Saturday Night Live, men som alle gode dramaserier handler den mest om folk og - jeg merker jeg gremmes litt når jeg skriver dette, men det er sånn det er - følelser. Gutta bak serien er Aaron Sorkin og Thomas Schlamme som bla har tidligere nevnte West Wing på samvittigheten, og foran kamera har vi ingen ringere enn Bradley Whitford (er litt småforelsket i Josh Lyman) og Matthew Perry (har vært mer enn bare litt forelsket i Chandler). Med slike navn visste jeg at jeg likte serien før jeg i det hele tatt begynte å se den, men Øyeblikket hadde jeg først i episode åtte. Øyeblikket er når jeg innser at alt jeg vil er å leve i tv-serien. I Studio 60 skjedde øyeblikket her:

Jordan: …what if you did tank to night? What are you afraid would happen?

Matt: Strangers wouldn’t like me, friends wouldn’t like me, the network wouldn’t like me, the press wouldn’t like me, women in general wouln’t like me, and Harriet wouldn’t like me.

Jordan: Is he in therapy?

Danny: Nah, he’s got me.

I andre tv-serie-relaterte saker: Norge ble nevnt både i West Wing og House denne uken. Ingen av gangene i særlig positiv sammenheng, tror jeg, men sånt er likevel like gøy hver gang.

Og onsdagen er den nye tirsdagen.  Vi snakker Gilmore GIrls, Ugly Betty, House og Cold Case.  Pluss at jeg tar opp Eva og Adam og Lost som jeg ser på et senere tidspunkt. 

Jeg kan desverre ikke komme på jobb i dag, da jeg er gretten og ikke føler meg helt hyggelig. 

Ikke tid til å blogge for tiden, da jeg har funnet det som antageligvis blir mitt nye yndlings tv-serie: Studio 60 On the sunset strip. Den som kom på å putte Matthew Perry og Bradley Whitford i samme tv-serie burde få en pris.

Mest for å teste om jeg får til disse youtube-greiene, og litt fordi jeg har lyst:

Av og til hører jeg noe som oppsummerer egen situasjon såpass bra at jeg tar det til meg. Om det er andre mennesker, sanger eller tv-serier, så noterer jeg det ned i en av mange sitat-lister, og koser meg med å lese det om og om igjen. Jeg liker Drew Careys “If you’re looking for love in all the wrong places, we might just bump into each other”, Rileys (i Buffy): “You have a lot on your mind. When you decide to let me in on any of it, let me know. I’ll come running”, hele Elvis’ “Love me” (huh - begynner å se et mønster her -det var ikke det som var poenget).

I går møtte jeg ei studievenninne av meg, som jeg ikke hadde sett på fem år, og det var en hel masse oppdatering som måtte gjøres. Til slutt kommer spørsmålet “Har du mann og barn og sånn, du?”, hvorpå jeg svarer : “Nei, jeg er fortsatt på det stadiet hvor jeg er avstandsforelsket i Robbie Williams, jeg.” I ettertid gikk det opp for meg at jeg ER det. Og det som overrasket meg mest: jeg trives her.