Møkkasjukdom 30 januar 2007
Posted by Sonja Dadam in Uncategorized.trackback
Denne posten handler ikke om det jeg egentlig vil skrive om.
På fredag er det ett år siden mamma døde. Hun var den kuleste, tøffeste dama jeg noensinne har kjent, og jeg savner henne fryktelig. Hun fikk kreft høsten 2002, og hadde gode og dårlige perioder, før kroppen tilslutt ikke taklet det, da hun fikk et hjerneslag i februar i fjor.
Mamma lærte meg en hel masse, det er mine ting, min oppdragelse, hun er grunnen til at jeg tror på høflighet og rettferdighet, og at man skal ha kanel i vaffelrøra. Mottoet hennes ble etter hvert at det ikke dreier seg om å legge år til livet, men å legge liv til årene. Hun gjorde det. Mindre enn en uke før hun døde fikk jeg en e-post av henne om at hun hadde bestilt seg tur med hurtigruten. (Mindre enn en uke etter at hun døde, fikk jeg etter lengre tids jobbsøking drømmejobben, ikke så alt for langt fra der hun bodde. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på av liv etter døden, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken at hun hadde en finger med i spillet der.)
Kreft er en veldig vanlig sykdom nå. Alle kjenner noen som har hatt kreft, og er de heldige lever de fortsatt. Det mamma opplevde, da hun fikk kreft, var at folk kom og fortalte henne skrekkhistoriene de selv hadde opplevd, eller hørt om. Jeg tror det ligger i menneskes natur, og jeg tror ikke folk mente noe vondt med det. Men tror vi egentlig at kreftsyke vil høre historiene om hvor ille andre kreftsyke har hatt det?
Denne posten handler ikke om det jeg egentlig vil skrive om. Artemisinin. Jeg er ingen lege, eller har annen medisinsk utdannelse, og er derfor livredd for å skrive noe som ikke stemmer, og dermed kan gjøre noen ting verre. Men om noen nær deg har kreft. Sjekk det ut. Snakk med legen om det. Jeg vet bare det hjalp oss. Litt. Og samtidig mye.
Jeg syntes denne posten var ganske vakkert skrevet. Det må ha vært ganske tøft. Ville bare si at jeg leste, og at posten fikk meg til å tenke på min egen bestefar som døde i 2000 av kreft i magen.
Møkkasykdom. Virkelig.
Akkurat nå har fire jeg kjenner kreft. En har akutt leukemi. En har en svulst i hjernen. En har brystkerft. En har fjernet en kul i halsen som vi fikk vite i går var kreft i.
Alle mellom 33 og 37 år gamle.
Hva skal jeg si om det der du snakker om?
Jeg kan jo ikke ringe legene deres, og det holder ikke akkurat med et ord. Jeg vil ikke bare sende en sms med et ord og si at noen på nett skrev dette ordet. Si litt mer, er du snill.
Jeg kjenner også flere som døde, men disse lever. De har små unger. De lever fremdeles. Men ingen har fått diagnosene sine tidligere enn for to år siden.
Jepp, møkkasjukdom!
Artimisinin er en naturmedisin opprinnelig brukt mot malaria, men den har vist positiv effekt mot kreft også. Jeg tror ikke det er forsket tilstrekkelig på det, at man kan si noe sikkert, men jeg tror at det ga mamma 1/2 år ekstra, og mye bedre livskvalitet. Men som sagt; ingen medisinsk utdannelse eller noe som helst profesjonelt grunnlag å uttale meg om saken på.
Ok, takk for det likevel. Om legene gir opp, skal jeg lagre dette.
Det ble overraskende vanskelig å svare på kommentarer til denne, så jeg tror ikke jeg gjør det mer. Men all respons blir lest og satt pris på.
Kjære Sonja!
Må si at jeg føler virkelig med deg! Vet hvor tøft du har det i disse dager. Min far døde 28. oktober 2005, og det første året er alltid det tyngste å komme gjennom. Selv kjente jeg at jeg var veldig urolig siste uke før “1-årsdagen”.
Pappa døde ikke av kreft, men masse komplikasjoner gjennom flere år med hjerte, diabetes, astma, kols og you name it… Han var veldig syk siste 1 1/2 året, og det var vondt å se hvordan han led.
Men kreften er en skikkelig drittsak!! En tante av meg døde 1. januar i år, og hun er bare en i rekken av folk jeg har kjent som har blitt angrepet. Blir så forbannet! Dette er en sykdom som har eksistert i mange år. Hvorfor klarer de ikke å finne en kur mot den?!!?
Uansett; sender deg mine varmeste tanker, Sonja!!
Klem fra Piggy
Drittsjukdom
Jeg er selv livredd for å få kreft, og når man hører om unge mennesker såvidt over 30 som får det er det ikke rart man blir redd.
Kjempetrist med mamman din. Jeg velger å tro hun hadde noe med den jobben din å gjøre. Jeg tror at hvis vi tør å tro litt, kan mye mer være sannsynlig.
Medfølelse i sorgen.
Oppdatering: Det ser ut til å gå bra med alle fire. Men ingen endelege friskmeldingar, då.
DEt var godt å høre. Det hender jo at det går bra også. Dere må være flinke og mase på legene med en gang noe ikke er som det skal. Det er desverre sånn at de har alt for mye å gjøre, og de som maser mest blir hørt først. Synd, men når det gjelder sånt som dette skal man ikke ha skam i det hele tatt. Lykke til videre!
takk! Eg er heilt overvelda over kor bra det ser ut til å gå, men dei eg kjenner som døydde, fekk jo også nokre år på seg først.
Ganske lenge etter skrevet post, men…
Jeg leser om triste skjebner på nett, men i de fire dagene jeg nå har visst at mamma har hatt kreft, har jeg bare fått hørt alle som overlever og lever vanlige liv i dag etter kreft og behandling. Det er rart, jeg er redd, men ikke kjemperedd for at hun kommer til å dø. Det har såvidt sunket inn for meg at hun har kreft. Allikevel husker jeg ikke hvordan det var da vi ikke visste at hun hadde det. Jeg krysser fingrene for at mammas kreft ble oppdaget ganske tidlig og at hun blir kvitt den ganske fort. Gleder meg ikke til et år med behandlingstid av henne, men nå har vi alle fattet mot.
Denne vanskelige sykdommen er vond å takle. Jeg finner det godt å lese om andre som har hatt samme skjebne som jeg møter som pårørende. Takk for at du deler tanker. Det gir oss i sjokkfasen noe å holde i.
Kristin: Takk for fin, sterk kommentar. Håper det går bra med moren din, og dere alle. Dere får være snille med hverandre. Det er aldri feil.
Avil: Jeg håper det gikk bra med dine folk også.
Det ser ut til å gå bra. Men eg er dessverre også blitt klokare undervegs, og ser at det å overleve heller ikkje er ein dans på roser.
*klem til dei som treng*