Sonjas ordentlige blogg

Jeg liker Grand Prix.  Og jeg har ikke engang skamvett til å være skap-Grand Prix-fan.  De fleste som kjenner meg godt, vet at jeg liker det, og det finnes flere som ikke kjenner meg fullt så godt som også vet det.  Jeg har sett de fleste norske og internasjonale finalene, og jeg har topp fem norske og internasjonale yndlingssang-lister.  Jeg sitter og noterer, kommenterer, sms’er om jeg er alene, av og til stemmer jeg til og med. Det er vel en slags ironisk kjærlighet til det hele, men likefullt kjærlighet.

Jeg forstår at vi nå er såpass mange land i Europa, og i GP, at det er nødvendig å dele det hele opp i en semifinale og en finale, men jeg fatter og forstår ikke at det skal være nødvendig med ikke mindre enn fem norske finaler.  Tre delfinaler, en sistesjangsenfinale, der 3. og 4. plassene fra delfinalene konkurrerer om å få være med på en bonusplass og så den endelige norske finalen.  Jeg nekter å tro at dette handler om sms-stemme-pengene, men hva annet kan det være?

Strekke minner meg her på hvor godt jeg liker ordet “taskenspiller”. Etter å ha lekt litt med en ordbok hadde jeg etter hvert følgende liste med ord:sjarlatan, humbugmaker, spilloppmaker, noksagt, dumrian og lurendreier.Så kom jeg på at jeg jo har laget en liste med ord og uttrykk jeg håper å få brukt oftere, og etter litt leting fant jeg den (liten digresjon her: jeg kom hjem fra jobb i dag med handlepose i ene hånden, to filmer jeg hadde fått i posten og nøkler i andre hånden. En pakke dopapir under armen, og en håndveske over skulderen. Jeg går på kjøkkenet og legger fra meg varene, skal til å legge fra meg nøklene, men vet i et våkent øyeblikk at om jeg legger dem fra meg på kjøkkenet, så finner jeg dem aldri igjen. Går på gangen med nøklene, på badet med dopapiret, pakker ut varene på kjøkkenet, lager meg middag, og skal se film. Ikke pokker. Filmene er sporløst forsvunnet. Som tidligere nevnt er leiligheten min på 47 m2, og det er ganske begrenset hvor de kan være, men foreløpig (1 1/2 time senere) er de søkk borte.)

Av og til føler jeg for å spre unyttig info ( i motsetning til Undre som sprer nyttig informasjon). Og når jeg føler lunchbordet på jobben er fullstendig mettet, så kommer det til å tyte ut litt her:

Her om dagen hørte jeg en tryllekunstner på radio. Han framførte en av verdens eldste (om ikke det eldste) trylletrikset, der han fikk tre baller til å forsvinne under tre kopper. HVA I ALLE DAGER? Trylling på radio? Det blir bare for enkelt.  Jeg synes allerede trylling på tv gjør juksemulighetene for store, men på radio kan man jo virkelig ta den helt ut.  “Jeg løfter opp koppene, ballene er vekke, og -ta da -jeg har trylllet fram en elefant!”

Hvis du har litt tid denne helgen, kan du se alle nytt på nytt episodene du ikke fikk med deg i høst her. Det er det jeg har gjort i dag.

For noen dager siden bestemte jeg for å avkrefte at jeg er helt ubrukelig som husmor, og la ut en oppskrift på min egenkomponerte multiple use suppe. “Multiple use” fordi den kom med variasjoner og fordi jeg liker uttrykket multiple use. Til min overraskelse viser det seg at folk ikke bare leser bloggen min, men også er villige til å prøve ut ting jeg foreslår i den. Som for eksempel salsaen, som var en av variasjonene. Nå har det seg slik at jeg aldri faktisk har lagt salsa på denne måten. Jeg har lagt det på en lignende måte, og en gang da jeg lagde suppa, lot jeg den koke for lenge, og den ble seende ut som salsa. Så i teorien skal det funke, men jeg innser at jeg burde teste det ut i praksis også, før jeg på nett deklamerer at dette er en måte å imponere med på neste taco-kveld.

Dette ble altså gjort i går.

I oppskriften er det en rød chili. Jeg har med store bokstaver skrevet at man skal skrape ut frøene først. I mellomtiden er det vel kjent at chiliens hot-het ligger i frøene, men jeg tenkte at det kan være greit å bli minnet på det en gang iblant. I ettertid kan jeg komme med enda en påminnelse man skulle tro var unødvendig: bruk kniv eller annet kjøkkenredskap for å skrape ut frøene, og ikke tommelfingernegl! I tillegg til det hygieniske aspektet (jeg vasket hendene først, og skal spise hele salsaen selv, men likevel, jeg ser at det ikke er helt bra) så vil chili-saft sive inn mellom neglen og fingeren og svi noe inni granskauen. Ens naturlige reaksjon på dette vil være å putte tommelen i munnen, og da har vi det gående… ½ liter vann og ½ liter litago senere, hadde fremdeles tårer i øynene. Jeg skal ikke engang begynne å beskrive hvordan det føltes da jeg den kvelden tok ut kontaktlinsene.

Men salsaen ble god, den. Anbefales absolutt.

Jeg hadde egentlig skrevet en helt annen førstepost, men da den var ferdig, så jeg at den passet bedre inn i den gamle bloggen min, så da havnet den der, og jeg må finne på noe annet her. Det som slo meg er at det innimellom skjer, at ting man skriver blir brukt på en helt annen måte enn det først var tenkt, og da kom jeg på da jeg for et år siden fant dagboken min fra 93/94. Den ble nok ikke skrevet for at den skulle leses av andre enn meg (selv om der var noen artige “tilfelle noen leser dette”-formuleringer innimellom), men der er spesielt en passasje som jeg synes er for bra til å bli liggende i en skuff og aldri bli sett igjen. Den går som følger:

Mandag 21-3-94
Satt heilt aleina i klasseromme i dag tidleg. Erik komme inn. Av ein eller aen grunn spør eg an om an har gjort naturfagen (eg satt å stressa me an). “Eg har’kje gjort nåke” seie an å smile. “Koss då?” Han konne barra sagt “nei” og gått… å han smilte! “De e barra ein smule vanskeli” seie eg. Eg trur han skjønte at eg egentlig sa: “Eg e’kje forelska i deg lengre”. Å eg håpe han svarte “De e grett. Eg hate deg ikkje”

Jeg vet ikke hvordan denne bloggen min kommer til å bli, men om det hadde vært mulig å blogge for 12 år siden, ville jeg hatt en helt fantastisk blogg full av overanalyseringer som den over her. Jeg tror det var greit at bloggen ikke ble oppfunnet før jeg var ferdig med tenårene.

Et lite overblikk viser at jeg til nå i år stort sett har brukt bloggen min til å framstille meg selv som ubrukelig husmor og utakknemlig e-postmottaker. Det er ikke helt bra, og for å rette opp i dette, så legger jeg i dag ut en egenkomponert multipleuse-suppeoppskrift.

Man trenger (til 1 person):

1 grønnsaksbuljongterning

2 dl vann

1 gulrot

½ paprika

4-5 plommetomater

1 rød chili

1 brødskive

mozzerella

Kok opp vann med buljongterningen. Del opp gulroten i terningstore biter og ha i vannet. Kjør paprika, tomat og chili (SKRAP UT FRØENE FØRST!) i blender til det er en grøt og ha i det kokende vannet. La små koke i 10 minutter. Ha det hele i en ildfast suppetallerken (jeg bruker en sånn overdimmensjonert te-kopp, det funker greit), ha i en liten bit mozzerella, legg på brødskiva (sånn som med løksuppe) og ha ost på toppen. Gratineres i ovn på 225 grader i 5-6 minutter, eller til man føler den er ferdig.

Så til variasjonene:

Man trenger egentlig ikke krydre denne pga buljong og chili, men er man veldig glad i salt og pepper, kan man ha i dette. Eller så kan man gjøre den italiensk ved å ha i litt oregano, rosmarin og basilikum. Hvitløk eller syltet papadew (de har det i disse “Taste of world” vognene på velassorterte matbutikker) er også godt i.

Hvis man dropper brødet og osten har man en smaksrik suppe nesten helt uten kalorier.

Bytt ut gulroten med løk. Dropp brød, ost og gratinering, og kok inn suppa til den blir en grøt. La avkjøle, hakk opp 2 plommetomater og ½ paprika og ha i, sett i kjøleskapet i noen timer, og du har hjemmelaget salsa. Tro meg, det imponerer ved neste taco-aften.

Jeg tror jeg sparker opp en halvåpen dør her, men i forbindelse med gårsdagens post (som forresten fikk meg til å føle meg litt som Grinchen pga dissinga av søte dyreunger), kom jeg på en annen type kjedee-post som irriterer enda mer. Den “informative”. Det være seg om den informerer om mobiltelefoner man får gratis om man sender e-posten videre til minst 15 stykker med kopi til en stakker som jobber på Ericsson eller all slags rare mutasjoner Hotmail vil gjennomgå om man ikke videresender den innkomne e-posten til alle på adresselista si. Halvparten av gangene har avsender påført en liten tekst à la “Dette virker rart, men jeg må jo sende videre, i tilfellet det stemmer”. Jeg er her for å si til deg: NEI, det må du ikke! Hvis du MÅ gjøre noe så er det dette:
Gå på google, eller annen søkemotor etter ønske, skriv ett eller to stikkord fra den e-posten du har fått og ordet hoax. (evt. kan man finne seg en hoaxbusterside man liker, som feks http://hoaxbusters.ciac.org/ og bare holde seg til den). Du vil da komme inn på en side som forklarer deg at det som står i e-posten din bare er løgn og fanteri, og at du slettes ikke bare må sende den videre til alle vennene dine + noen av dem du gikk på ungdomsskolen med.
Og hvis du ikke finner noe om at e-posten du har fått bare tull og tøys på første forsøk, så prøv igjen, tilslutt vil du finne beviset, og kan sende en e-post til tullingen som sendte deg dusteriet i førsteomgang, og forklare at han/hun må være mer kritisk til hva han/hun sender til folk, for dette var jo bare tull. Eller, hvis du er for feig, og er redd for at vennene dine skal slutte å like deg hvis du ikke er smilende og blid hele tiden, så kan du skrive et småirritert blogginnlegg om saken, og håpe at de ved en tilfeldighet leser det, og tar det til seg.

I går tikket følgende melding inn på mobilen min:
“Engler eksisterer, men noen ganger har de ikke vinger, da kalles de venninner. Send denne til de venninnene som har støttet deg i godt og vondt. Kl 11 vil du høre noe du har ventet lenge på å få høre. Dette er ikke en vits. Send den til min. 5 piker, men ikke i retur! :-)”
Nå skal jeg avsløre et noe usympatisk karaktertrekk hos meg: jeg pleier å synes meldinger av denne typen er idiotiske, og blir ofte direkte gretten når folk sender meg sånt tull. Men denne gangen tok jeg det litt annerledes. Om det er fordi jeg fikk meldingen av en veldig god venninne, som har hatt det litt tøft i det siste, og som jeg ikke har vært helt sikker på om jeg har vært flink nok til å støtte, eller om det er fordi jeg selv har slitt litt, og følte behov for å takke de som var der for meg, eller kanskje fordi engler står hakket høyere i kurs hos meg enn teddybjørner som klemmer eller (grøss) søte dyreunger. Uansett hva som var motivasjonen min, ble jeg glad inni meg og sendte meldingen videre til ikke bare 5 piker, men 6.
Etter å ha videresendt meldingen slo det meg: nå kan jeg en gang for alle finne ut om det er noe i disse kjedebrevene. Jeg ventet spent på at klokken skulle bli elleve i dag, og jeg skulle få gode nyheter. Da klokken var kvart over tolv og jeg fortsatt ikke hadde hørt noe måtte innse at spådommer i kjedebrev er bare tull. De virker ikke.

Jeg er litt lettet også. Det hadde vært litt surt å finne ut at min totale mangel på kjæreste skyldes at jeg aldri videresender kinesiske lykkemail som har vært 18 ganger rundt jorden siden 1973.