“Pakkabell” 23 mars 2007
Posted by Sonja Dadam in Let me entertain you.trackback
Da jeg var 8 år gammel begynte jeg på pianoundervisning. Da søsteren min ble like gammel, begynte hun med fiolin. Det skal en helt spesiell type foreldre til for å la ungen begynne å spille fiolin. De 2 første årene spilte hun ikke en eneste ren tone. Men hun ble flink. Fiolinlæreren hennes og pianolærereren min var en og samme person, vi hadde timer etterhverandre, og av og til ble jeg igjen og kompet for henne og to andre fiolinister.
Jeg vet ikke helt hva som skjedde men gradvis, og samtidig plutselig, var det blitt sånn at jeg ikke bare kompet hver fiolintime, men i pianotimen min også. Søsteren min fikk spille fine melodier, mens jeg spilte basstone-akkord-basstone-akkord om og om igjen.
Pachelbels kanon i D er et av mine yndlingsklassiske stykker. Jeg har bare spilt 2. fiolinstemmen der, på mandolin av alle ting, men jeg vil likevel si at jeg skjønner frustrasjonen til han her så utrolig godt.
Hva er det med musikklærere? Er det å være upedagogisk et krav for å være musikklærer? Jeg har hørt mange historier om mislykka pianoopplæring, men denne var jo litt trist, da.
Åh, det der var jo bare helt musikalsk omsorgssvikt mot lille Sonja.
Men Rob Paravonian var jo riktig så morsom og søt, da!
Jeg tok faktisk tak i ting og krevde timen min tilbake til meg selv etter en stund (og med “timen” mener jeg selvfølgelig kvarteret. Det var da offentlig musikkskole).
Så bra for deg, Sonja!
Jepp, jeg er ikke tapt bak en hatt.
Men. Vilken jäkla musiklärare!? Bra du sa ifrån.
Och seafood! Den dieten håller jag mig till. Alltid. *lol*
Ha ha, jeg leste musikjäklare først. Svenskt er så kult!