Sonjas ordentlige blogg

Undre er kul.  Da jeg begynte å blogge i WordPress, svarte hun villig vekk på alle spørsmål jeg måtte ha, og hun har dessuten en helt fantastisk krasjkurs-serie som tar for seg det mest grunnleggende og noe til.

Det falt seg derfor naturlig å kontakte henne da jeg tidligere i uken skulle laste opp en musikk-fil i bloggen min.  Desverre visste ikke Super-Undre hvordan dette gjøres, og jeg måtte gå drastisk til verks.  Jeg sjekket FAQ’en.  Ble ikke så mye klokere av den.

Så kom tina på banen med det knallgode forslaget om å poste sangen på Urørt på nrk.  Dette ble gjort, og så var det bare å finne linken til sangen på Urørt, og poste

[*audio*=*linken til sangen*]

og den dukket opp på bloggen min som ved magi.  Dersom du tar vekk stjernene og setter inn en link, så kan DU oppleve det samme på DIN WP-blogg!

(dette forutsetter at du har opphavsrett/har avklart med dem som har opphavsrett på sangen.  Men det regner jeg med at du har i orden)

Edit:  Iversen gjorde meg oppmerksom på at dette kun gjelder for oss som henger hos wordpress.com; dere med eget domene må i tillegg finne den aktuelle plug-inen som gjør dette mulig

Jeg er heldig.  Jeg har to gode venner som heter Frode og Joachim.  I tillegg til å være helt supre venner er de også svært underholdende.  Joachim skriver sanger, og i det siste har han begynt å sende dem til meg på msn.  På lørdag fikk jeg en ode til Javier Geni, som er en spiller på Playstationlaget(!) Oldham.  Den er utrolig fengende, og det gikk kort tid før jeg sang og danset med.  Joachim har laget sangen helt alene, og det er han som synger i duett med seg selv på verset og spiller alle instrumentene (dvs gitar). Frode er med og korer på refrenget.  (Frode er ganske kul og kapabel han også, selv om det virker litt som han bare surfer på Joachims talent akkurat ut fra dette eksempelet.)

I dag kan dere være nesten like heldige som meg.  Jeg har nemlig fått lov til å legge ut denne fantastiske poplåten på bloggen min.  Og ettter mye om og men, så klarte jeg det også.  Værsego’, kos dere!

Jeg har hatt litt smådårlig samvittighet, for helt siden jeg påsto at jeg er flink til å lage mat har jeg levd på ta-med-mat, halvfabrikata og frossenpizza. Men i går kveld skulle jeg ha gjester (vel, gjest), og benyttet anledningen til å lage falafel med søtpoteter og syltet squash, alt helt fra bunnen, og voksen-dessert: tiramisu, med både brandy og masalavin (eh.. eller Madeira. Håper det er det samme. De begynner jo på M begge to)

Mitt forhold til Falafel startet i New York i 2000. Klokka var 3 om natta, vi hadde vært på house warming i Brooklyn, og nå var vi på vei hjem og vi var sultne. Det eneste spisestedet vi fant var en falafelbule. Vi hadde aldri hørt om falafel før, og på spørsmål om hva det var, fikk vi “deep fried beans” til svar. Eh…. Vi hadde tidligere i uken fått ødelagt noe som ville vært et ellers supert meksikansk måltid ved at det var druknet i bønnestuing, så vårt forhold til bønner var heller dårlig. Samtidig hadde vi post-fest-hungeren å forholde oss til. De to andre ga opp, og bestilte seg hver sin falafel, mens jeg insisterte på å få en “falafel without the beans” Herren bak skranken mente at dette var en umulighet, og vi kranglet ganske heftig (men det var en god stemning hele tiden. Eller - i ettertid innser jeg at falafelselgeren muligens ikke syntes det var likte gøy som jeg gjorde), og det endte til slutt med at jeg fikk et pitabrød med litt peanøttdressing i. Da vi var ute på gaten igjen kom vi over noen hagestoler som sto på fortauet et stykke borte; vi satte oss på dem og lykkelig spiste vi hver vår falafel. Min “without the beans”. (Det at vi var så lykkelige for hagestolene har en sammenheng med at vi gikk så inmari mye i NY. Hadde konstant vondt i føttene. Så når stoler dukker opp av intet så betydde det glede.)

Så fulgte flere år med nær-falafel-opplevelser, men av forskjellige årsaker ble det aldri til at jeg faktisk fikk smake på denne friterte bønneretten. Nyttårsaften 2004 ble det servert middelhavsbuffet, hvor jeg blandt annet spiste noen vanvittig gode kjøttboller. I ettertid er det ting som tyder på at disser kjøttbollene var falafler(?), men det tells liksom ikke helt, da jeg ikke var klar over hva jeg spiste.

På ett eller annet tidspunkt bestemte jeg meg for å ta ansvar, og begynte å lage falafel selv. Jeg er veldig glad i denne retten, men har i praksis aldri smakt den annet enn når jeg har laget den selv, og det er jo alltid en mulighet for at jeg lager den helt feil.

Forrige avsnitt kan virke litt kort og forhastet, men det er fordi jeg har havnet helt ut på viddene. Det var jo ikke falafel jeg ville skrive om. Men hvitløk. Jeg vil klage på hvitløk. Eller de som distribuerer dem. Jeg liker hvitløk, men føler ikke jeg kan spise det så ofte, siden den får meg til å lukte som noe jeg er alt for politisk korrekt til å skrive. Det som irriterer meg er at når man kjøper hvitløk så må man kjøpe minst 3 i slengen. Jeg bruker sjeldent mer enn 2, toppen 3, båter i en matrett, og de resterende 2 og 7/10 hvitløkene blir liggende i kjøleskapet til neste gang jeg skal lage noe med hvitløk. Og ikke fordi jeg bruker dem da, men det er da jeg innser at jeg må kaste dem og kjøpe nye. De som trodde at jeg tullet da jeg påsto at jeg hadde noe som spirte og grodde i kjøleskapet, se her:

Jeg har aldri vært særlig flink i rettskriving. Før syntes jeg ikke det var så viktig heller, men etter hvert som jeg eldre merker jeg at jeg kan bli direkte gretten av en tekst med mange skrivefeil, og anstrenger meg derfor litt selv også (samt stavekontrollen i Word. Takk datamann som kom på den ideen.). Men det er noen skriveregler som jeg ikke klarer å være helt enig i. Jeg slites mellom å gjøre det som er korrekt og det som føles best for meg. Et moralsk dilemma på papiret.

I stedenfor: Jeg vet ikke hvorfor, men for meg faller det seg mest naturlig å ha i’en for seg selv. Jeg tror det har noe med at det er en preposisjon å gjøre

i det heletatt/etterhvert: har et veldig behov for å trekke sammen ordene i disse uttrykken. Også her litt usikker på hvorfor

anderledes: kan ikke fatte og forstå hvorfor det ikke er en d inni der. Vi sier da vidderlig anderledes også?

ham i objektform: det er visst ikke påkrevd lenger. Det gjør meg litt trist.

frukost og veg: 9 år med nynorsk hovedmål har satt sine spor. To stykker.

Konjunksjoner i begynnelsen av en setning: Av og til liker jeg å dele setninger, slik at de begynner med en konjunksjon. Og jeg vet det er feil.

semikolon; det skulle være lov til å bruke semikolon akkurat når man har lyst. Det er det desidert kuleste skrifttegnet.

Innestengt mellom veggen, armen din og White Russian-ånde

blaffrende øyenvipper

Jeg snur ansiktet bort, øret mitt mot munnen din slik at jeg skal høre deg bedre over musikken/slik at jeg slipper å se inn i øynene dine, og du gjetter hva jeg tenker ved å se inn i mine

flørtende smil

Med bena i kors enda jeg står, avviser jeg det du vet jeg vil ha; jeg vet jeg vil ha; du vet du vil ha, men som jeg ikke kan la deg skjønne, at du kan få

luftkyss

god natt

Jeg var en liten gnager som muligens kan ha ført deg bak lyset litt. Beklager

Litt mer fjortispoesi.  Dette skrev jeg da jeg var 15 år gammel, og jeg mener fortsatt at det er noe av det beste jeg noensinne har skrevet.

Det er en ku i tunellen 

Det er en ku i tunellen
Hva gjør den der?
Finner ikke gress
Finner ikke vann
Og ser ikke sollyset
Vil gråte
men kan det ikke
den er jo en ku,
og kyr gråter ikke

Det er en gås i garasjen
Hva gjør den der?
Finner ikke gress
Finner ikke vann
Og ser ikke sollyset
Kan det hende at den venter på at
pappa kommer hjem
med bilen
så den får kjøre en tur?

Det er en geit i skorsteinen
Hva gjør den der?
Finner ikke gress
Finner ikke vann
Og ser ikke sollyset
Kanskje den tror den er 
nissen
Den har i alle fall skjegg

Å ta ut frustrasjonen på naturfagemner viser seg å være ganske så effektivt. Dersom det skulle være noen tvil, så driver jeg ikke med noen research når det gjelder dette. Jeg skriver etter hukommelsen, så det er ikke sikkert at alle mine påstander stemmer på en prikk, men jeg er ikke helt tapt bak en vogn, så jeg tror jeg stort sett er inne på noe.OK. Atomet. Atomet består av en kjerne, som består av protoner og nøytroner, og rundt kjernen flyr det elektroner. Og, ja, i kjernen er det kvarker, som jeg ikke kan noen ting om, annet enn at det finnes seks forskjellige, og de har utrolig sympatiske navn. Det er veldig langt fra kjernen til elektronene, sånn relativt sett*, og mellom der er det ingenting, og det er her jeg begynner å bli forvirret, og dermed også irritert. For. Alt er bygget opp molekyler, og molekylene er igjen bygget opp av atomer, og atomene består altså stort sett av ingenting. Alt består altså stort sett av ingenting. Hvordan er det mulig? Jeg har lært at grunnen til at vi stopper når vi går på en vegg er ikke den fysiske hindringen, men at vi og veggen har forskjellig elektrisk ladning, vi kommer altså aldri helt inntil veggen, for vårt elektrofelt og veggens elektrofelt krasjer før den tid, og frastøter hverandre. Og jeg merker når jeg skriver dette, at det egentlig forvirrer mer enn det forklarer. Egentlig burde vi alle gå rundt som Patrick Swayze i Ghost og ikke være i stand til å gripe tak i noe som helst. (hvordan Patrick kan sitte i en stol, eller gå på et gulv i den filmen er en helt annen diskusjon). Og dessuten hva er egentlig dette “ingenting” som er i og mellom atomene?

*Sånn for å sette ting i perspektiv kan vi si at hodet mitt er en atomkjerne, og jeg sitter i leiligheten min i Sandnes, så ville elektronet mitt befinne seg i Stavanger et sted. (der er en utrolig kul nettside – dersom man liker sånt – som viser et atom (hydrogen, tror jeg)i målestokk. Jeg hadde egentlig tenkt å linke til den, men jeg finner den ikke igjen. Hvis noen vet hvilken jeg mener, så blir jeg kjempeglad for link)

5. Sorority Boys. Tre gutter blir kastet ut fra Fraternityen sin og blir medlem i en sorority for de aller minst populære jentene. I drag lærer de en lekse om hvordan det er å være en ikke så veldig pen jente. Akkurat som en college-komedie, bare dummere.

4. Plan 9 from outer space. Den gjengse oppfatning er vel at denne er så dårlig at den blir bra. Jeg mener den er så dårlig at den går helt rundt via bra og blir dårlig igjen

3. Brain Donors. Mel Smith-sak som jeg så i sterk bakrus en gang. Kjøpte den senere i edru tilstand, fordi jeg trodde den var morsom. Der er en bisarr ballett oppvisning på slutten. Ellers bare tull.

2. Jimmy Reardon. Denne kjøpte jeg fordi Matthew Perry har en birolle i den. Jeg husker absolutt ingenting fra filmen, bortsett fra at den var utrolig kjedelig. Taglinen er “First there was a rebel without a cause… now River Phoenix is… Jimmy Reardon” Er det bare meg, eller gir det der ingen mening?

1. The Lady and the Highwayman. Hugh Grant. Med hockey. Redder jomfru i nød.

Jeg begynte å samle filmer i 1998, tror jeg. Da hadde jeg dem i en papp-eske under TV’n I 2001 flyttet jeg veldig på landet, til et sted helt uten venner, nesten uten fritidstilbud og 3 kanaler på tv’n, og da jeg flyttet derfra et år senere, hadde jeg to små Billyhyller stappet med videokasetter. Stedet jeg flyttet til var enda mer på landet, igjen satt jeg der uten venner og nå fikk jeg bare inn uskarp NRK1 med bordantennen min. Dette resulterte i at jeg ved hver lønning brukte gode 10% på film. Det litt triste her, er at jeg pinn-holdt på vhs-formatet.

I mai i 2005 anskaffet jeg meg endelig en dvd-spiller. I begynnelsen fortsatte jeg å kjøpe vhs-filmer, i tillegg til dvd-filmer, der jeg fant disse billigere.

Da jeg for nesten et år siden flyttet igjen (denne gangen heldigvis til litt mer urbane strøk - hvis jeg hadde fortsatt trenden ville jeg tilslutt endt opp i et hull alene i Finnmarksvidda) ga jeg ganske mange av VHS-filmene mine til det lokale biblioteket. Og i og med at jeg her jeg er nå har både venner, kino, andre fritidstilbud, og ikke minst internett, så har filmshoppinga mi, litt sånn uten at jeg har merket skrumpet inn.

I dag bestemte jeg meg for å omorganisere filmsamlingen min (nesten helt uten påvirkning utenfra). I samme slengen tok jeg et oppgjør med meg selv, og innså at VHS’en aldri kom tilbake. Så de er nå stuet bort i esker. Filmsamlingen min ser på langt nær så imponerende ut nå lenger, så jeg gikk litt berserk på cdon (playcom sender ikke til Norge lengre, hva har skjedd?), og har kjøpt inn noen av favorittfilmene mine på dvd, men dette må gjøres etappevis.

Der er dessuten noen filmer som jeg ikke kommer til å gidde å kjøpe opp på dvd, og det var egentlig dem denne posten skulle handle om. Men det får bli i morgen. (fant dessuten en minnepinne, et lite fotoalbum med bilder av bestemoren min 1926-1947 og en gaffel i dvd-hylla mi. Det er litt gøy å ikke rydde så ofte)

Kometer er himmellegemer som består i så stor grad av is, at når den kommer i nærheten av solen vil få en hale av damp, som av en eller annen grunn lyser, og det ser kult ut, men ikke så kult som man tror.

Det er egentlig bare en komet jeg er misfornøyd med, og det er Halleys komet. Den er den mest berømte periodiske kometen, ja, vi kan faktisk si den er den mest berømte av alle kometer, og likevel stikker den bare innom sånn ca hvert 75. år. Det vil si at folk flest vil bare oppleve den en gang i løpet av sin levetid, for mitt tilfelle var dette i 1986. Da var jeg fortsatt såpass ung, at jeg trodde den hadde noe med den katten på barnetv å gjøre, den som var tegnet, klatret i en stige, og den het ikke helt Halley, men noe som ligner. Nærme nok for meg (hm. Jeg var 9 år i 1986. Tydeligvis ingen smart unge). Uansett, jeg kan ikke huske å ha sett kometen, og neste gang den kommer, er i 2061, og da er jeg med ganske stor sikkerhet død. 27.08.2040  Der er altså en komet der ute, en ganske berømt en, jeg er sånn passe astronomisk interessert (kanskje mer interessert i kjente ting enn kometer), med tilgang på teleskop, og den kommer ikke hit igjen før 21 år etter at jeg er død. Dustekomet.

Til slutt et dikt jeg skrev, som jeg måtte skrive om nå, da det gikk opp for meg at komet og asteroide ikke er det samme

Romavfall

Da jeg var 17 var jeg en måne
jeg hadde nettopp mistet min planet
og fløt meningsløst rundt i universet

der var nok av andre planeter
men jeg ville ikke ha dem
jeg ville ha en annen måne
og vi skulle fly rundt hverandre

Nå er jeg en komet
Med brennende hale
skremmer jeg bort
det som måtte nærme seg