Sonjas ordentlige blogg

“Nyere forskning viser at 75% av alle setninger som begynner med “Nyere forskning” er rent oppspinn. “

For noen uker siden hørte jeg på radioen, Osen Banden tror jeg, at dette med at eskimoene har noe sånt som en million ord for snø (jeg liker å overdrive litt, da, vet du) bare er tull og tøys. De har et normalt antall ord for snø, de har ikke noe eget ord for feks “snø som brukes til å lage igloer av” (dvs de har et, men det brukes om tre og murstein også. Vi har et tilsvarende ett på norsk: “byggemateriale”)

Nå ingen liker funfacts mer enn jeg (igjen med overdrivelsene, jeg liker nok funfacts mer enn gjennomsnitlig, men jeg håper da virkelig at det finnes noen som liker dem enda bedre), men er det virkelig greit at vi viderebringer all slags unyttige opplysninger i underholdningens navn, bare fordi vi har lest dem på en dovegg?

Tror vi virkelig at det er noen som har forsket på lengden av en gris’ orgasme, eller at de har hatt en unedølerskse på Cambridge, der de fant ut at tekst er leselig selv om man stokker om på bokstavene? Har de virkelig ikke bedre ting å ta seg til der? Og hva med at vi fiser en liter gass daglig? Hva i alle dager er en liter gass? Blir ikke det litt som å si en meter med vann?

Nå skulle jeg ønske at jeg hadde hatt en slags link til et dagsaktuelt tema som en oppsummering, men sånt driver jeg ikke med. Men jeg har en video. Av “I’m the only gay eskimo”. Med Corky and the Juice pigs. Og ikke Tenatious D.  Tematious D har aldri gjort denne.  Det fant jeg ut i går.

Og ja, du trenger ikke videresende den mailen for å slippe å betale for msn. Det er en eldgammel sak, og det er en link om at det er en hoax øverst i høyre hjørne.

Huskeregler er kule.  Og med all respekt for “den gang da, hver gang når”, så er de best når de ikke henger helt på greip.  Feks for å huske forskjellen på de to grønnfargede bergartene olivin og serpentin har jeg “olivin er fin, serpentin er stygg” (selv om det ikke burde være nødvendig med en regel på å huske at serpentin er stygg.  Det ligger liksom litt i navnet)

Ellers når du er vendt mot nord, så er Vest til Venstre (begge begynner med V), og når du er vendt framover i en båt er det motsatt: Styrbord er høyre, og ikke venStre(OK.  Dette er kanskje den dårligste huskeregelen, ikke minst fordi jeg stadig husker den feil, og tror styrbord er venstre fordi de begge har en s i seg).  Hvis man dessuten er litt flink i tysk, og vet at på tysk heter venstre “Links”, kan man holde hendene ut foran seg, med tomlene vinkelrette på de andre fingeren, og den hånden som former en L ( i motsetning til en speilvendt L) er venstre/links.

Når vi først er inne på bostaven L.  Det kan gjerne være vanskelig å huske hva av L og D som er romertall for 50 og 500.  Der har jeg følgende huskeregel: “Femti-Lemti”.  Altså L er femti.

Det jeg virkelig kunne trengt en huskeregel på er når jeg skal bruke enda og når ennå.  Og hva som er forskjellen på lenger og lengre.

“Vi tenkte at vi skulle på sykkeltur.”

Sykkeltur? Er det meningen at jeg skal være med? Jeg sykler jo så sakte. Har hun ikke lært av Prekestol-katastrofen?

“Vi skal ikke så langt…”

Ikke så langt? Det sier de alltid. Jeg har vært på sykkeltur før. Det kommer uansett til å bli lengre enn jeg setter pris på, og jeg kommer til å bli sur og gretten og føle meg som en dårlig venninne.

“…bare ut på Jæren”

Jepp. Det er for langt. Hun kan ikke virkelig tro at dette er noe jeg vil være med på?

“Og så skal vi ha med oss telt…”

Å faen. Telt.

“…men det er jo så stort og klumpete å ha med seg”

You got that right. Hvis jeg skal sykle, så skal det iallefall være uten bagasje. Jeg er redd nok for å velte som det er.

“Så vi tenkte at det kan jo bare du ta med deg i bilen”

“Ja takk! En sykkeltur der jeg får kjøre bil. Det vil jeg være med på. Beste sykkelturinvitasjonen evah!”

Det finnes folk som feirer jul i verdensrommet.  De hører Bing drømme om en hvit jul mens de er i vektløs tilstand og savner familiene sine. 

Jeg har bodd i Trøndelag 7 av 29 desembre.  Det blir nesten litt rart å tenke på hvor langt vekke jeg syntes Vestlandet var da.

The Florida Keys, 02.04.07

Broene ligger nesten nedpå det turkise vannet. Sola skinner, noe Jokke bekrefter på full guff fra stereoanlegget (man har da hjemmebrent bil-cd). Kjøreturen har gått forbausende glatt, til at sjåføren ikke kan forskjell på høyre og venstre, og kartleseren en gang ikke fant Steinkjer sentrum på en litt skoddete dag. Øyene får rarere og rarere navn jo lengre vi kommer -vi digger lyden av Bottonwood, Cudjoe og Saddlebunch, men de som bestemte seg for å kalle øya si Shark Key burde seriøst vurdere å skifte PR-firma.

Baksetet er fylt med tomme vannflasker og papir etter forskjellige snacks. Jeg elsker det unødvendig høye antall variasjoner av peanøttsmør og sjokolade de har her.

Vel framme inntar vi Key West. Vi havner på den mest absurde butikken; vareutvalget består av ordentlig fine og forseggjorte sjørøverkostymer og sexleketøy. Dersom der er et sjørøverfetisjmiljø der ute (jeg antar om der ikke var et før PotC, så er det jaffal et nå), er tydeligvis Key West stedet å dra.

en hyklerisk bekjennelse

For det første så hater jeg å invitere folk.  Det er så vidt jeg klarer å invitere mine beste venner til bursdagen min, hvor vanskelig blir det ikke da å invitere folk som jeg ikke vet om husker meg en gang til å ha meg som venn slik at hele Internett ser det?

Og så venner.  Jeg har aldri hatt særlig mange venner, og nå føler jeg det litt som på ungdomsskolen igjen.  La oss innse det; facebook er i bunn og grunn en konkurranse om å ha flest venner, og jeg driver og taper kraftig.

Dernest de jeg har vært forelsket i.  Jepp, jeg har funnet dem som er der, og stalket profilen deres en stund før jeg tar mot til meg og poker.  Ingenting skjer.  Avvist nok en gang, av en fyr som jeg ikke har tenkt på en gang (vel…) de siste tre til ti årene.

Til sist dette med å sitte fast i Internett til sent på natta, når man egentlig skal legge seg til å sove.  Men hvis jeg skal bruke det som argument, så tror jeg må hate mye mer enn bare facebook.

Men jeg blir såpass glad når det dukker opp en barndomsvenn som sender meg en melding at jeg tror jeg blir en liten stund til, jaffal.

(helt til slutt føler jeg for å presisere at jeg er et noenlunde sosialt oppgående menneske, bare med en litt liten vennekrets som sjeldent eller aldri blir invitert hjem til meg)

Jeg savner kjellerstuen litt.  Den med panel på veggen og møbler som var blitt til overs etter at man hadde møblert resten av huset.  Vår kjellerstue var litt annerledes.  Den hadde ingen møbler, bare et stort teppe med blå sirkler og en kiste med kle-seg-ut-klær.  Vi pleide å ha brytekamp og danse sving der, alt etter om vi var flere jenter eller gutter.  Merkelig nok var antall personer som smalt i veggen likt, uansett hva vi drev med.  Kjellerstuen var i et annet univers enn det de voksne levde i.  De kikket riktignok innom, hvis vi hadde vært unormalt bråkete eller unormalt stille, men stort sett fikk vi være for oss selv.  Etter hvert ble kjellerstuen stedet for å ha klassefester.  Kyss, klapp og klem og Nødt eller Sannhet.  Nødt eller Sannhet har jeg vært med på i senere tid også, som drikkelek, men Kyss, klapp og klem er det liksom blitt helt slutt på.  Litt synd, av og til trenger man en klapp.

Nå har vi leiligheter alle sammen.  Og leiligheter har ikke kjellerstuer.  Det er heller ingen som ser etter oss, hvis vi har vært unormalt bråkete.  Eller unormalt stille.

Jeg liker skilt. Folk skilter for så mye rart. Når jeg er på ferie og har fotoapparatet med meg, så ender jeg ofte opp med å ta bilder av skilter. Dette er skiltene jeg likte i Florida [Edit:  Jeg får ikke til å få bildene klare nok til at det gikk an å lese på dem, så jeg har skrevet under hva som står på dem.  Posten blir kanskje litt meningsløs av dette, men pytt pytt, det er helg!]:

[Lost tag] 

Jeg tror jeg har sett slike nødløsninger før, og jeg liker dem, for det er noe så jentete over å miste bilskiltet, og henge opp en lapp med “sorry, den har jeg mistet”. Samtidig som papp/sprittusj-løsningen slår meg som en mer maskulin greie.

[Crockodile crossing]

Da jeg så dette skiltet forsto jeg for første gang tyskernes begeistring for de norske elgskiltene. Det var tilnærmet fest i bilden hver gang et av disse dukket opp.

[Wet hands and apply soap/Scrub hands and rinse/Dry hands thoroughly using paper towels]

Det er visse ting, som det ikke burde være nødvendig med bruksanvisning på. Men ikke i Disney World, tydeligvis.

[Jesus] 

OK, dette er kanskje ikke et skilt i tradisjonell forstand, men jeg finner det så fasinerende at noen føler et behov for å skrive om Jesus på himmelen. Flyet fortsatte med å skrive etter at jeg tok bildet, og de neste to bokstavene var “is”. Vi hadde stor glede av å gjette på hva det neste ordet ville være, desverre har jeg glemt hva det var, men det var iallefall ikke “bored” som var mitt forslag. Hvis jeg en gang får så mye penger at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre med dem, så skal jeg leie et fly til å skrive “Jesus i bored” på himmelen. Jeg tror det vil glede mange som meg.

Og dessuten: se her. Morsomste skiltsiden på internet. Skiltene er festlige nok i seg selv, men kommentarene til folk som har prøvd å gjette hva de betyr er det som vil få deg til å le høyest.

Cockney rhyming slang er artige greier.  Konseptet går ut på å bytte ut et ord med et annet, og som navnet antyder er det riming med i bildet, men man bytter ikke ut ordet med ett som rimer, neida, man bytter det ut med et som hører sammen med et som rimer på det opprinnelige ordet.  (Noe av det som er så artig med Cockney Rhyming Slang, er at det er umulig å forklare på en forståelig måte uten å komme med eksempler.  Så hvis du fram til nå ikke er helt med, fortvil ikke, for nå kommer eksemplene)

Man kan for eksempel si “I’m just going down to the pub to have a couple of Britneys”, der Britney står for Britney Spears, der Spears rimer på beers.   Eller den mer tradisjonelle “Use your loaf” -> loaf of bread -> head.

Dette er visst så langt som jeg kommer med denne posten.  Dette er moro, helt sikkert, og om du vil vite mer, så bare google Cockney Rhyming Slang (jepp, jeg gjorde det for deg, såpass gadd jeg)

Til slutt en jeg ikke forklarer: “You’re such a James.”

På vei til jobb går jeg gjennom en undergang.  Denne undergangen er nedtagget, som underganger flest.  Den er nok ikke av de verste, men vakkert er det jo ikke.  I dag tidlig var det kommet en ny en.  “Hei vennen!”.  Nå.  Tagging er tagging, og tagging er stygt, men den der brakte meg i direkte godt humør.  Dessuten minnet den meg om yndlingstaggingen min, som jeg riktignok ikke har sett selv, bare hørt Solveig Gloppen og/eller Guri Solstad (jeg mistenker dem for å være en og samme person) omtale på radioen.  Hun hadde en tagging på vei til jobben som sa “Hasj og rumpe suppe” (jeg merker at jeg har litt lave tanker om taggeres kunnskap om orddeling.  Selv ville jeg skrevet “Hasj- og rumpesuppe”.  Om jeg ville skrevet noe sånt.    Det vil jeg nok ikke.  Men hvis jeg måtte tagget noe… så ville jeg nok tagget noe helt annet. En tegning av en sommerfugl eller noe.  Litt for sent merket hun at bloggposten hennes ikke hadde noen avslutning.  Men hun lot seg ikke stoppe av det.  (Shampoen jeg kjøpte i USA har gitt meg amerikansk (digert) hår.  Jeg må gå sidelengs gjennom dører nå))