Hvorfor jeg hater facebook litt 23 april 2007
Posted by Sonja Dadam in Gretten, Lister.trackback
en hyklerisk bekjennelse
For det første så hater jeg å invitere folk. Det er så vidt jeg klarer å invitere mine beste venner til bursdagen min, hvor vanskelig blir det ikke da å invitere folk som jeg ikke vet om husker meg en gang til å ha meg som venn slik at hele Internett ser det?
Og så venner. Jeg har aldri hatt særlig mange venner, og nå føler jeg det litt som på ungdomsskolen igjen. La oss innse det; facebook er i bunn og grunn en konkurranse om å ha flest venner, og jeg driver og taper kraftig.
Dernest de jeg har vært forelsket i. Jepp, jeg har funnet dem som er der, og stalket profilen deres en stund før jeg tar mot til meg og poker. Ingenting skjer. Avvist nok en gang, av en fyr som jeg ikke har tenkt på en gang (vel…) de siste tre til ti årene.
Til sist dette med å sitte fast i Internett til sent på natta, når man egentlig skal legge seg til å sove. Men hvis jeg skal bruke det som argument, så tror jeg må hate mye mer enn bare facebook.
Men jeg blir såpass glad når det dukker opp en barndomsvenn som sender meg en melding at jeg tror jeg blir en liten stund til, jaffal.
(helt til slutt føler jeg for å presisere at jeg er et noenlunde sosialt oppgående menneske, bare med en litt liten vennekrets som sjeldent eller aldri blir invitert hjem til meg)
Du turte ihvertfall….tror ikke jeg tør…
Jeg har forsøkt å finne ut om det fins en Facebook-kutyme som sier noe om hvor godt man må kjenne noen for å spørre om de vil bli cybervenn med deg. Det virker ikke som det er det. Men jeg vil anta at de med ekstremt lange vennelister der inne ikke har flere vanlige venner enn oss andre, de bare har lavere terskel for å lenke seg til folk de ikke kjenner noe særlig.
jeg ga opp jeg.
fikser ikke slike sider hvor alle kan snoke rundt på meg.
og jeg har samme greia som deg, jeg har få men gode venner og de jeg har som bekjente er det en grunn til at er bekjente så hvorfor plutselig bli venner på nettet?
Dette er grunnen til at jeg elsker bloggen min litt. Uansett hva jeg styrer og stresser meg, så kan jeg bare blogge om det, og så dukker det opp folk med lignende tanker, og jeg føler meg mindre sær og rar; tusen takk!
(tina er det du som har kommentert kjellerstueposten min?)
Jeg må i alle fall si meg enig med Frøken Makeløs. Folk har nok en lavere terskel for å skaffe seg cyber-venner enn virkelige venner. På nettet trenger man jo ikke å utlevere seg om alt. Eller også motsatt; man kan fortelle alt man ikke forteller til noen andre, uten å risikere å få pepper for det ;o)
Og du… Jeg har ikke noe facebook ;o)
du er ikke alene!
og det som også er kjipt med facedrittbook er jo at nesten ingen av mine venner er på nett..
nei, det er ikke meg. men haha, så morsomt!
Jeg tilstår: Jeg er en facebook-hore! Poker og inviterer over en lav sko. Ekser og bekjente og tidligere kollegaer jeg gjerne skulle tatt en halvliter til med. Småsøsknene til bestevenner, klassekamerater fra barneskolen. Dog kun mennesker jeg syns er sympatiske.
Nå er lista på drøye hundre stykker, and counting. Detta er et lavterskeltilbud, folkens. Ikkeno å ha prestasjonsangst for. Jeg brukte f.eks. fjesboka for å organisere mitt fantastiske cocktailparty med 50+ gjester.
Smiiiiiil!
(Men jeg forstår dere jo. Jeg gjør jo det. Og jeg skal slutte med fjesboka. Snart. Trur eg.)
He he. Dette er jo helt supert, rene facebookgruppeterapien her.
Utengrenser: det er enda en ting jeg hater litt: sammenblandingen av internett-sonja og RL-sonja. Jeg vet jo ikke hvordan jeg skal oppføre meg (og den første som sier “bare vær deg selv” får en virtuell ørefik. Jeg kan ikke begynne å forklare hvor mye jeg hater “vær deg selv”-idiotiet.)
tina: takk, det er veldig morsomt, ja, det beste er epostadressen som ikke vises en gang: baeste@haelsing.sjoe eller noe sånt, men jeg blir jo så grenseløst nysgjerrig.
strekker: jeg tror du har litt rett. Jeg tar det hele for alvorlig. Fra og med i ettermiddag skal jeg jammen meg begynne å legge til venner i hytt og pinevær jeg også. Alle blir jo glade for en ekstra venn! Eller kanskje ikke, men jeg merker jeg ble litt mer positivt innstilt til hele greia av kommentaren din.
haha. denne “trønderen” har i alle fall humor! Jeg tror du har fått deg en hemmelig beundrer, sonja. og han er sikkert akkurat såpass kjekk som han bør være og morsom!
Det som blir aldeles genialt med facebook er at jeg kan følge med på hva som skjer hjemme når jeg selv drar utenlands. Ofte ender man opp med å skrive lange reisebrev hjem og aldri få vite hva som skjer her imens. Denne gangen kan jeg til og med følge med på humørsvingningene til mine venner og venners venner! Ha!
Men jeg skal prøve å følge litt med i den utenlandske IRL-verdenen også, da..
tina: å ja, en hemmelig beundrer hadde gjort seg nå!
Tiqui: Reisedagbok! For en fantstisk ide. Jeg merker at jeg hater facebook mindre og mindre for hver kommentar som kommer inn her.
Øhhhh.. Jeg hadde ikke mer enn lagt inn forrige kommentar, så åpnet jeg mailen min og oppdaget at jeg var poket!!! :S Så nå må jeg visst bare innrømme at jeg er blitt en facebook-slave jeg også.. Eller, jeg har da i alle fall registrert meg, så får vi se hvor aktiv jeg blir *hehe*
[...] hos Sonja har diskusjonen siste dagene gått i facebook; hvor vidt dette er noe eller ikke. Jeg prøvde meg [...]