Sonjas ordentlige blogg

Frøken Makeløs har en skikkelig fin sak om hvordan vi holder litt på fjortisen i oss (eller, vel, det er vel strengt tatt ikke det den handler om, men jeg velger å tro det).  Det inspirerte meg til å gjøre ferdig noe jeg hadde liggende her.  (igjen, ikke ferdig som i jeg har en avslutning eller konklusjon eller noe)

Sånn i ettertid digger jeg den fjortisen jeg var.  Selvironisk, og samtidig selvhøytidelig.  Barnslig og veslevoksen.  Jeg er sikker på jeg hadde vært en av dem som kuttet seg selv, om det ikke var så vondt, og hørte på bråkete musikk, om den ikke hadde vært så - vel -bråkete.  Så vanvittig forvirret, ulykkelig og utilpass. Likevel skjermet, ressurssterk og velfungerende.  Selv om jeg ikke hadde snøring på hva jeg drev med, så gjorde det ikke så mye, for jeg var ikke klar over at jeg ikke hadde peiling.  Jeg ante ikke hvor jeg var på vei, men jeg bevegde meg dit med full overbevisning.

Jeg er fortsatt usikker på hva jeg driver med, og nå er jeg bevisst på det i tillegg.  Det skremmer vannet av meg.  Forskjellen nå er at jeg tror jeg vet hvor jeg vil hen, men jeg aner ikke hvordan jeg skal komme meg dit.  Så jeg roter meg bort på veien, prøver ut nye ting, og går på trynet gang på gang.  For en stund siden hentet jeg fram Fjortis-Sonja igjen.   Om ikke annet gjør hun ting gøyere mens jeg leter.

Dag 1: Blir hentet fram fra en mørk skuff, vasket , får på klistermerke. Går fra å være kjip anonym krukke til å være Sjokolade(!)krukken. Deler ut sjokolade hele dagen. Lykkelig.

Dag 2: Nesten all sjokoladen min ble stjålet. Sjokkert, lei meg og føler meg som kjip anonym krukke igjen. Dritt.

Dag 3: Ikke noe gøy å være nesten tom. Ingen vil ta sjokolade av meg heller, siden det er så få igjen. Savner å være Sjokolade(!)-krukke.

Dag 4: Sjokoladevokteren har kjøpt ny sjokolade. Jeg er full igjen. Men har arr på sjelen. Dagene som tom har minnet meg om den lange tiden jeg var kjip, anonym krukke. Vurderer krukkepsykolog. Lurer på om det finnes krukkegruppeterapi.

Dag 5: Sjokolademonsteret har også kjøpt ny sjokolade. Jeg er så stappfull nå. Føler meg som verdens beste Sjokolade(!)krukke.

Dag 8: Jeg er lykkelig som Sjokolade(!)krukke. Deler villig ut belønning og trøst til dem som fortjener og trenger det. Sjokoladevokteren er ikke så streng, det deles egentlig ut til alle som vil ha. Sjokolademonsteret litt snurt over dette.

Dag 12: JEG ER BLITT KIDNAPPET! Hele meg.

Dag 12, litt senere på dagen: Sjokolademonsteret fant meg igjen og reddet meg. Puh. Jeg blir plassert tilbake på Sjokoladevokterens kontor. Jeg er blitt tagget, da. I følge taggingen skal det liksom væer lov for hvem som helst å ta av meg. Pah!

Dag 12, enda litt senere på dagen: Sjokolademonsteret konfronterer Sjokoladevokteren med hvordan jeg kunne bli kidnappet. Det kommer for dag at Hovedmistekt fra Sjokoladetyveriet på dag 2, hadde gått inn på Sjokoladevokterens kontor og sagt: “Eg tar denna her, eg” og tatt meg med seg. Sjokoladevokteren mente hun hadde viktigere ting å ta seg fore enn å vokte på meg. Sjokolademonster opprørt, og utnevner seg selv som ny Sjokoladevokter. Jeg bytter kontor.

Dag 13: Ny Sjokoladevokter mye strengere på hvem som får sjokolade, men går ikke av veien for å snike til seg en bit eller tre selv når ingen ser. Mistenker ny sjokoladevokter har et sjokoladeproblem.

Dag 15: Ny Sjokoladevokter blir fesket av Hovedmistenkt fra Sjokoladetyveriet på dag 2 mens hun tar et uautorisert dypdykk i meg. Hovedmistenkt fra Sjokoladetyveriet på dag 2 gjenkjenner ikke en utpressingsmulighet når han ser den, og bare ler og går videre. Ny Sjokoladevokter lettet (og litt flau).

Jeg driver for tiden og utvider min musikalske horisont.  Det begynte som et endagsprosjeket, ble en uke - og nå tror jeg jammen meg at jeg tar en uke til.  Det er veldig gøy, og går i hovedsak ut på at jeg prøver å finne ut hva folk rundt meg hører på av musikk*, og hva som er yndlingssangene deres, og så sjekker jeg det ut selv, eliminerer (jeg har nå bla gitt house en fair sjanse - og jeg må konkludere det at jeg hadde rett i utgangspunktet - jeg liker det ikke) og sitter igjen med noe jeg kan tenke meg å høre mer av.  I går var jeg på ute på CD-shopping, og kom hjem med 6 filmer (vel - jeg har et sånt syndrom som gjør at jeg må kjøpe filmer), 2 cd’er med artister som jeg viste at jeg likte fra før av (Robbie og the Killers) og 3 nye (Tom Waits, the White Stripes og Regina Spector).  Ganske fornøyd.

Men - som sagt - langt fra ferdig.  Så dersom DU har lyst til å endre en jente som faktisk liker Franklins Bombadilla Life musikalske horisont litt, så er du herved invitert til å gjøre dette her i kommentarfeltet. (det mangler en genetivs s i den siste setningen, men jeg finner ikke ut hvor den skal stå - hjelp!)

*jeg leter litt på egenhånd også, på last.fm, sjef og internett generelt, men det er denne interaksjonen med  andre mennesker som er den desidert gøyeste delen av det.

Om man forteller disse om dette, og så engasjeres i et trekant-msn-dikt-prosjekt, så får det følgende resultat:

Hun er en tittel

Bygger man broer i Kina?
Synes du jeg er noe fin’a?
Om du tar av din topp og din truse
vil jeg da falle nesegruse?

Har vi ikke gjort dette før?
Jeg kjenner at klitoris klør
Bør jeg åpne mine drømmende øyne?
For nå begynner det å røyne

Alderdommen har bundet meg fast
og jeg fortjener å nyte livets rast
Da vender tankene mot elven i Wuhan
og snøen på fjellet på Tryvann

Alt det meste som går an
kan oppsummeres i snø og is og vann

Dere vet plastikkposer?  Gratisreklameplakatene som man får kjøpt i matvarebutikker, slik at man skal få med seg matvarene hjem?  Som man stuer i en skuff, under vasken eller i en sinnrik innretning kjøpt på -nille, IKEA eller andre designerbutikker? Som brukes som søppelposer, men som likevel alltid bare blir flere og flere?

Jeg er gått tom.

At Rose, når hun og Leo løper rundt på et synkende Titanic stopper opp for å si “åh - her var det vi først møttes”, passer til filmen.  Det er greit.  Titanic er hva den er, og jeg elsker den for det.  Men det er en del andre damer i film og tv-serier, som irriterer vettet av meg med idiotiske kommentarer og handlemåter, og her er de:

Seinfeld - George er på date med en dame, og hvisker i øret hennes at han elsker henne.  Hun svarer ingenting.  George depper, men finner senere ut at hun er døv på det ene øret.  Mot slutten av episoden lener han seg over henne og hvisker kjærlighetserklæringen inn i det andre øret, hvorpå hun svarer:  “I know, I heard you the first time” !!!  I alle dager.  Greit det er klamt når noen sier de elsker en og man ikke føler man kan si det samme tilbake men man sier da ikke “Jeg vet, jeg hørte deg forrige gang”?. Det blir liksom liggende et  slutt-og-mas-med-det-nå mellom linjene som bare er uhøflig.

Matrix - Mot slutten av filmen, dama og Neo driver og blir jaktet og skutt på, og for å komme i sikkerhet så må de ta en telefon som ringer.  Nå bestemmer dama seg for at hun vil fortelle at hun er forelsket i ham.  Hun kløner, finner ikke ordene, får ikke sagt det, og i mellomtiden blir telefonen - deres enkleste vei til sikkerhet - skutt i stykker.

Legend - Dette er straffen for å se samtlige Tom Cruise filmer.  Dama gjør alt bortsett frå løpe inn i skurkens slott og rope “kidnapp meg”

Mumien - For det første hvor usympatisk er det av heltene å stjele rivalenes utstyr?  For det andre:  “Legenden sier at hvis jeg leser denne teksten høyt, så vekker jeg mumien til live.  Det er kanskje et eventyr, men det kan være noe i det.  Ja, ja, jeg leser den høyt for det om, bare sånn for moro skuld”

Endless Love -  OK.  Jeg ombestemmer meg.  DETTE er straffen for å se samtlige Tom Cruise filmer (selv om Tom Cruise-biten er ubetalelig.  Han har på seg verdens minste shorts, ligger og ruller på plenen og ler mye, og forteller en kul historie).  Men moren, som når hun fersker sin 16 år gamle sønn og kjæresten  ha sex i stua, og bare blir stående i trappa og se på dem og smile?  *shudder*

Jeg liker ikke døden. 

Jeg mener, jeg forstår nødvendigheten av den; begynnelse og slutt og circle of life og alt dette her, og når gamle mennesker dør, fordi de er ferdige, så kan jeg til en viss grad akseptere det, men likevel, jeg liker ikke døden. 

Det jeg liker minst med døden er at den er så endelig.  Når man dør så er det for alltid.  Jeg skulle ønske at det var sånn at de som var døde fikk en gang i året der de var levende igjen, slik at man fikk fortalt alt man ikke rakk før de døde, eller oppdatert dem hvis det har skjedd noe nytt man gjerne vil fortelle dem, eller bare vil gi dem (og få igjen) en klem.  Jeg hadde faktisk vært fornøyd med en dag hvert tredje år.  Eller hvert femte.  Eller kanskje til og med bare en dag, på tiårsdagen etter deres dødsdag, eller noe, så kunne man sagt tusen takk for alt de har gitt oss, som vi ikke skjønte at vi hadde fått før lenge etterpå, og man merker at man er et voksent veltilpass menneske, delvis på grunn av den innflytelsen de ga oss.

I stedet er det sånn at døden er irreversibel.  Dette går opp for meg med ujevne mellomrom.  De kommer ikke tilbake. Og hver gang er det litt som om jeg mister dem på nytt.  Derfor liker jeg ikke døden.

Når jeg liker en sang, så er det som oftest melodien jeg faller for, og det er bra, for der er jammen meg mange idiotiske sangtekster der ute. Samtidig finnes det mye vakker poesi i sanger også, og her er fem av mine yndlingsverselinjer:

“I wanna love you like a lover should”, Great balls of fire, Jerry Lee Lewis. For et supert kompliment/sjekkereplikk/meldingspipetone til mobilen. Jeg ble gjort oppmerksom på denne linjen av han som har stemmen til Fry i Futurama, da han på et kommentarspor introduserte seg med “Hi, I’m Billy West, and I wanna love you like a lover should”. Jeg forelsket meg i ham der og da.

“låne kropp og sjel av deg”, Engler i snøen, Jonas Fjeld. Jeg tror det er en kombinasjon av rimingen (”la meg bli en del av deg” - jeg liker så godt når rimet ikke er helt på enden av linja), melodien og det som faktisk sies, som gjør at jeg blir helt varm inni meg hver gang jeg hører denne.

“non sei tu che sei spagliata”, Ridere di te, Paolo Vallesi. “Det er ikke du som er feil”; noe helt annet enn “det er ikke du som tar feil”, “det er ikke din feil” eller “det er ikke deg, det er meg”. At dessuten min egen Paolo sa nesten det samme til meg da vi hadde Praten, gjør ikke linja dårligere.

” Det e for tiå ikkje sånn livet e” Skyfri himmel, Bjørn Eidsvåg. Jeg vet ikke. Jeg synes bare det er en så fin oppsummering av hvordan det føles når ting er vanskelige.

“I’ve sung some songs that are lame”, Monsoon, Robbie Williams. Jeg tror fullt og fast på at Robbie mener hvert eneste ord han synger, og hvis jeg ikke hadde vært forelsket i ham før jeg hørte denne sangen, ville jeg iallefall vært det etterpå. Fantastisk full av selvironi og annen moro. “I’ve had more blondes than brunettes” “Well, we’ll have to do something about that, wont we?”

Disse her kommer det nok til å komme flere av.

Esquil har tikket meg. Dette var vanskelig. Men duverden så gøy (jeg har muligens jukset litt)!

Hva er du flink til?

Hva drømmer du om?

Hva er det beste med hjemstedet ditt?

Hvem drømmer du om å kline med?

Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?

Hva er du mest redd for?

Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?

Hvilket yrke ønsker du deg?

Hva ville du sunget på Idol-audition?

Hvorfor er ikke du kjendis, egentlig?

Hvem tagger du?

Jeg er stygt redd for at dette innlegget kan få meg til å virke både smålig og usympatisk, men føler at dette er noe som må sies. Årets desidert kjipeste dag er dagen etter bursdagen ens. Man går fra å ha fått all oppmerksomhet, masse gaver og umotivert ros og skryt for hvilken fantastisk person man er, til absolutt ingen oppmerksomhet i det heletatt. Det er akkurat som om man er som alle andre, man er ikke lenger “en super venninne”, “bursdagsprinsesse” eller noe som helst annet kult. Ikke kan man spise kake ubegrenset uten dårlig samvittighet heller.

Egentlig burde det være sånn at vi hadde bursuke. Man begynte med bursdagen, sånn som nå, og så minket oppmerksomhet gradvis, jo lenger ut i bursuken man kom, og etter en uke har man fått en glidende retur til hverdagen, og man setter seg til å vente i 51 uker til neste gang.

Jeg ser jo ulempene med dette, det kan fort bli kaotisk å holde styr på hvor mye oppmerksomhet hver enkelt fortjener, og særlig siden jeg i går lærte om bursdagsparadokset; i en gruppe med 23 personer er sansynligheten for at to stykker har bursdag samme dag 50%, ved 57 personer er sansynligheten 99%. Hva sansynligheten er for at de har overlappende bursuker må jo bli veldig høy allerede ved 8 personer, og man er jo i samme rom med 7 andre rett som det er.

Helt til slutt; den beste gaven: