Sonjas ordentlige blogg

Jeg begynte vel å være gretten i bloggen her i begynnelsen av mars, og har vært gretten av og på siden det, og jeg føler litt jeg har nådd en grense for hvor gretten man kan være i èn blogg over en såpass kort periode.  

Suttrekvoten hos vennene mine har jeg brukt opp for lenge siden, ikke at de har sagt noe, men det er grenser for hvor mange ganger man kan høre på den samme historien - med kun små variasjoner - og fortsatt ha ektefølt sympati.  De faker sympati nå, så godt de kan, disse fantastiske vesene, men jeg vet.  Herregud, jeg kjeder meg selv når jeg snakker om det, jeg kan ikke begynne å forestille meg hvordan de har det.

På jobben gikk det noe lenger, fordi jeg ikke snakket så mye om det, bare gikk rundt som en rødøyd, våt sokk, og glefset til alle som nærmet seg.  De har vært hyggelige mot meg hele tiden, og er det fortsatt, men etter å ha hatt nesten to uker ferie, og jeg fortsatt er “sliten” hele tiden, så tror jeg de har litt nok de også.

Så.  Nå har jeg brukt opp alle kanalene mine.  Mitt siste håp er at når jeg i lunchen stikker av og med munnen full av gjærbakst (jeg vet at sjokolade eller is ville vært mer stereotypisk korrekt, men faktum er at det som funker best som trøstemat for meg, er gjærbakst) synger showtunes med heavymetallstemme, så er det noen som avlytter bilen min og hører min smerte. 

(jeg trenger en klem)