Sonjas ordentlige blogg

Jeg hender at jeg gjør feil på jobben min, og når det skjer kommer det som oftest noen og sier ifra om dette. Det er ikke som om jeg får kjeft eller noe, men det er litt kjipt likevel. For noen uker siden hadde jeg tilfeldigvis litt sjokolade på kontoret, da det kom noen for å gjøre meg oppmerksom på en liten blunder, jeg bød på sjokolade, og duverden, så mye gladere vi ble. I samråd med en kollega opprettet jeg derfor en sjokoladekrukke for alle de som jobber på prosjektet mitt. Meg selv inkludert. Som en slags motivator/belønning/bestikkelse/pressmiddel-greie. Og det funker. I begynnelsen deler vi ganske rundhåndet ut sjokolade, til alle som har hatt noen som helst befatning med prosjektet, men etterhvert fører jeg inn strenge regler om hvem som kan få og hvor mye. Så - noen timer senere, er alle sjokoladene bortsett fra fire borte. NOEN HAR STJÅLET DEM! (og dette er ikke som når jeg har spist dem opp, og påstår at noen har stjålet dem - nei detvar rett og slett stjælt på ordenetlig. Hvem kan være så ond?)

De fleste er under mistanke, selv kollegaen min som er deleier i krukken (mest fordi jeg liker tanken på at det kan være en innsidejobb), det blir kontorets store snakkis, og jeg prøver ut flere forskjellige roller i etterforskningen (good cop, bad cop og oppriktig lei seg cop).   Det kommer opp et forslag om å anskaffe seg en “Dumlehund” for å hjelpe til med oppsporingen.

Sjokoladene dukker opp igjen vel en uke senere, men vi aner fortsatt ikke hvem som hadde tatt dem. 

Hvis du nå sitter igjen med følelsen av at der kanskje ikke var et så stort sjokolademysterium, og at denne posten ble skrevet mest fordi undertegnede (kan man egenlig bruke “undertegnede” når den som skriver under ikke signerer; som i en bloggpost? Og hvorfor skriver jeg ikke bare “jeg”?) likte klangen i ” Sonja og det store sjokolademysteriet” (ja, jeg er unormalt begeistret for bokstavrim) så tar du ikke helt feil.