Selvsentrert, selvfølgelig og naiv 23 mai 2007
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.trackback
Jeg liker ikke døden.
Jeg mener, jeg forstår nødvendigheten av den; begynnelse og slutt og circle of life og alt dette her, og når gamle mennesker dør, fordi de er ferdige, så kan jeg til en viss grad akseptere det, men likevel, jeg liker ikke døden.
Det jeg liker minst med døden er at den er så endelig. Når man dør så er det for alltid. Jeg skulle ønske at det var sånn at de som var døde fikk en gang i året der de var levende igjen, slik at man fikk fortalt alt man ikke rakk før de døde, eller oppdatert dem hvis det har skjedd noe nytt man gjerne vil fortelle dem, eller bare vil gi dem (og få igjen) en klem. Jeg hadde faktisk vært fornøyd med en dag hvert tredje år. Eller hvert femte. Eller kanskje til og med bare en dag, på tiårsdagen etter deres dødsdag, eller noe, så kunne man sagt tusen takk for alt de har gitt oss, som vi ikke skjønte at vi hadde fått før lenge etterpå, og man merker at man er et voksent veltilpass menneske, delvis på grunn av den innflytelsen de ga oss.
I stedet er det sånn at døden er irreversibel. Dette går opp for meg med ujevne mellomrom. De kommer ikke tilbake. Og hver gang er det litt som om jeg mister dem på nytt. Derfor liker jeg ikke døden.
Det finnes mange som mener at våre nærmeste er rundt oss etter sin død for å passe på oss, og som hevder å ha opplevelser rundt dette.
Jeg er en av dem som føler meg overbevist om at døden ikke er endelig.
Jeg liker hvordan du tenker, og så mye som jeg prøver å tenke på samme måte, så merker jeg at jeg innerst inne ikke egentlig tror på det. Jeg håper det er du som har rett.
Jeg er litt redd for å bli sett på som en sånn drømmende kvinne som svever rundt i orange, store og flagrende plagg mens jeg klirrer med krystallene mine ;), men jeg må likevel spørre deg om hvorfor du tror døden er endelig? Fordi forstanden rundt det vi kan fatte stopper der? Fordi den fysiske kroppen er borte og man ikke kan nå hverandre med verbal tale?
Jeg er bare nysgjerrig Sonja, for jeg tror det du skriver om er spørsmål vi alle har syslet med fra tid til annen, men ikke føl deg tvunget til å svare.
Dette er tydeligvis et vanskelig tema; jeg er redd for å bli oppfattet som kynisk og spydig i mine svar til deg.
Og jeg avskriver ikke enhver mulighet for at der er noe mer, at vi alle sammen møtes i en Himmel, eller noe tilsvarende, hvor vi som svevende sjeler eksisterer sammen til tidenes ende, på samme måte som jeg ikke fullstendig har avskrevet muligheten for at Robbie Williams en dag vil finne meg og bli håpløst forelsket i meg. Men når alt kommer til alt, så er det bare ikke det jeg tror som kommer til å skje. Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje jeg bare er pessimistisk.
Du er milevis fra å være spydig, ikke kynisk heller.
Jeg tror du beskriver sorgens og savnets kjerne. Når man kjenner på den så kan hvem som helst bli ganske så nedsått OG pessimistisk, uansett hva man tror på. Akkurat det er veldig gjenkjennelig og forståelig.
Dette kan det jo bli en interessant diskusjon om! Jeg svever litt sånn i uviten jeg også, selvom jeg har min kristne tro. Det virker så håpløst dette med døden. Men jeg tror på at man bærer sine kjære i hjertet og at de “hører” oss. På samme måte som jeg tror vi noen ganger kan sense dem. Jeg har en litt “skummelt” hendelse og referere til der; min egen fars bisettelse. Vi hadde en tenor som fremførte en av Pappa’s yndlingssanger, og jeg kan sverge på at jeg hørte Pappa nynne med under hele sangen! Jeg måtte faktisk se meg rundt for å se om det kunne være noen andre, men det var kun kvinner nærmt meg.. Først fikk jeg helt frysninger, men så føltes det så trygt og godt å vite at Pappa var der med oss.
Huff, får helt tårer i øynene nå. Min gode, snille Pappa. SOM jeg savner ham.. *snufs*
Jeg vet ikke om bloggen min er stor nok til å huse en “finnes det et liv etter dette”-diskusjon, men det er helt klart et interessant tema. Jeg har hatt en opplevelse som kan minne litt om det du beskriver, og tanken på den gjør meg varm og trygg, men - igjen - den er mer som et fint eventyr enn noe som helst annet. “De e fortiå ikkje sånn live e.”