Sonjas ordentlige blogg

Jeg fikk en idè mens jeg leste bloggen til LordX.  Noe som i utgangspunktet er ganske skummelt.  Når man i tillegg tar i betraktning at jeg – etter å ha lagt igjen kommentar om ideen- tenkte for meg selv “håper ikke Kent føler jeg har besudlet bloggen hans”, så sier det seg vel selv at dette ikke akkurat er en ide jeg har tenkt å diskutere i neste familieselskap.

Men i dag tidlig slo det meg: Jeg trenger ikke bli Pervofetisjkirstengiftekniv-Sonja.  Jeg kan bli Byttbortdinekjipearbeidsoppgaver-Sonja.  Selv HATER jeg for eksempel å rydde og vaske leiligheten min.  Rydding går greit en gang i blant, men vasking – Hater, Hater, Hater!  Derimot har jeg ingenting imot å skru sammen IKEA-møbler, klippe plenen eller å sette bilder inn i fotoalbum.  Så tanken er å opprette en nettdatabase, der man legger inn den typen informasjon om seg selv, helst i form av et skjema eller en liste, der man bare kan krysse av hva man ønsker seg og hva man er villig til å gjøre for det.  Og så kan man søke og bytte. Valutaen er minutter.  Alt teller som det samme.  Hvis du kommer og vasker leiligheten min i 30 minutter, så kan jeg klippe plenen din i 30 minutter. Det trenger jo ikke å bli giftemål av det. Men hvem vet.  Hvis det slår an, så kan man jo opprette en XXX-seksjon med tid og stunder også.

Jeg kjøpte glittertoppen min for en god stund siden, men jeg hadde ikke anledning til å bruke den før forrige helg.   Den er vel egentlig grå, men siden den glitrer kan jeg, uten å bli arrestert, omtale den som sølvfarget.  Dessuten  har den en stor  diamant-greie (og med “diamant” mener jeg “strass”) midt på framme og litt sånn løse flagrende tøystykker.  Og sa jeg at den glitrer?

En halv time inn i vorspielet forrige fredag viser det seg at glitteret på glittertoppen min smitter av.   Man kan se hvor jeg har sittet, hvor jeg har stått, hvem jeg har klemt, og  generelt hvor jeg har vært og hvor jeg ikke har vært.  Moro.  Vertinnen fniser bare hun ser meg, jeg har selvfølgelig glitter overalt; på armene, på buksa og  i ansiktet.  Ingenting jeg sier blir tatt seriøst (noe som kommer til å vise jeg hendig i løpet av kvelden “Jeg drikker deg under bordet, lett!!” uttalt til en av de lokale heltene kunne nok ha slått tilbake på meg, mye verre enn det faktisk gjorde.)

Neste dag bruker jeg til akking og oi-ing på sofaen, med små spypauser – jeg kan være en utrolig kjip gjest.  Vertinnen begynner i mellomtiden å hate glittertoppen min, hver minste flekk av huset må støvsuges, selv om jeg mener at det ikke er nødvendig, og ikke ser helt problemet med bare å ha et hus som glitrer.

Når jeg kommer hjem hiver jeg all bagasjen min i vaskemaskinen, og nå har jeg i tillegg til den opprinnelige glittertoppen, to rosa topper til som glitrer, en glitterdongerishorts, en glitterbukse og en glitterbikini.

Den eneste ulempen jeg ser med glittertoppen, er at jeg ikke akkurat kan ha noen hemmelig affære mens jeg har den på, for alle kan se hvem jeg måtte gnidd meg inntil i løpet av kvelden.  Men antall hemmelige affærer er uansett skuffende lavt, så  jeg tror ikke det blir det som til slutt stopper meg fra å bruke den.

Jeg har virkelig ingenting å blogge om fortiden, men klarer ikke å la være for det om.  Beklager det.

Da jeg gikk på ungdomsskolen bodde jeg i Italia et år. Som en hvilken som helst 14-årig jente ville gjort, forelsket jeg meg i opptil flere italienere. De var utrolig søte med sitt mørke hår, brune øyne og et mye åpnere forhold til avstandsforelskelser enn hva jeg var vant med i Norge. Her var det helt åpne han-kunne-jeg-tenkt-meg-å-være-sammen-med-peke-leker i klasserommet, og guttene tok det stort sett som et kompliment når vi jentene var forelsket i dem, og omvendt. (jeg rosemaler litt nå, tror jeg, jeg har et tresifret antall triste kjærlighetsdikt på to språk under senga som bevitner at det ikke var fullt så idyllisk, men det var annerledes enn i Norge, det var det).

En av guttene jeg var særdeles forelsket i het Simone. Han hadde rundt ansikt, var flink til å gi komplimenter og hadde verdens søteste smil og vakreste øyne.

For to år siden dro jeg ned til Italia igjen for første gang på ni år. Før jeg dro ned gjorde jeg innstendige internettsøk på samtlige som hadde gått i klassen min. Jeg fant ikke så mye. Internett har liksom ikke tatt helt i Italia, har jeg følelsen av. Jeg fant ut at Massimo sang i et kristent kor og Paolo hadde vært på en eller annen form for utflukt. Ellers var det lite. Bortsett fra Simone. Simone eide egen bar og kretsmester i Bartendering. Hvor sexy er ikke det? Han var riktignok gift, men han bodde fortsatt i samme byen, så jeg printet ut adressen til baren og tenkte hvis det passet seg sånn skulle jeg stikke innom. Jeg fant til og med mailadressen hans, og sendte en mail om jeg hadde tenkt meg til Italia.

Første kvelden tilbake i Italia, før resten av reisefølget mitt kommer, rusler jeg rundt i byen og suger inn stemningen. Det er helt fantastisk å være tilbake. Jeg tar meg en liten tur på stranden, og på veien tilbake ser jeg den. Baren. Baren der Simone jobber. Jeg stopper litt utenfor, nøler litt, før jeg går inn med løftet hode. Bort til bardisken, og merker at motet svikter. Jeg spør etter en cappuccino. Mens den blir tilberedt tar jeg meg sammen, og når kelneren kommer med den, spør jeg på ustødig italiensk om det en Simone der. Jeg får til svar at ja, det gjør det, han er på kjøkkenet; jeg skal bare gå og sette meg, så skal han sende ham bort.

Uten å overdrive kan jeg si at jeg hadde puls i 120. Jeg bevegde meg bort til et bord, jeg skalv sånn at koppen hoppet på asjetten min, men vi kommer oss helskinnet bort til bordet (kan jeg bare skyte inn at jeg vet hvor patetisk dette er. Jeg var forelsket i fyren i to måneder på begynnelsen av 90-tallet, han er gift og bor på andre siden av Europa, men SÅ tamt er faktisk kjærlighetslivet mitt, at dette var et av høydepunktene i 2005.), og jeg setter meg.

Kelneren forsvinner inn en dør bak baren, og etter en stund kommer han ut med en av disse ikke-så-pen-at-det-er-skummelt-men-likevel-høy-og-mørk-så-det-holder-mennene som det kryr av i Italia. Han er mindre søt enn jeg husker ham, men sist jeg så ham, var han 15 år, og i mellomtiden er han blitt Mann, så pulsen høynes enda litt til. Han kommer bort til bordet mitt, smiler litt usikkert og sier “Ciao”. Jeg svarer “Ciao. Huskerrrr du meg?”. Jeg kan ikke rulle på r’ene. Dvs jeg kan lage selve rulle-r lyden, men jeg får det ikke til å høres naturlig ut i en setning, så jeg snakker italiensk med skarre-r. Akkurat som kaksene utenfor Milano, visstnok. Jeg overdriver skarringen litt, tilfelle han ikke kjenner meg igjen. “No.”

Dere vet utrykket “hjertet sank i brystet mitt”? Fram til nå hadde jeg alltid trodd at dette bare var en talemåte, men jeg sverger, hjertet mitt løsnet fra aorta, eller hva det nå er det henger i, og begynte en sakte ferd nedover. “Jeg gikk i klassen din på ungdomsskolen her” sier jeg ulykkelig. “Jeg gikk ikke på skole her i byen” Hjernen er på vei nedover sammen med hjertet, og er i alle fall ikke i drift lenger, munnen jobber på egenhånd “Hvor gammel er du?” “40″. “åh” og så, organene spretter på plass “det er ikke deg”. “nei det er nok ikke det” “beklager” “det er greit”. Han går.
Det tar litt tid før jeg slutter å skjelve. Så går det opp for meg at jeg ikke aner hvor min Simone er, og at jeg antageligvis ikke får møte ham denne ferien. Jeg depper litt over det, drikker opp cappuccinoen min, og rusler tilbake til hotellet. Kveldsluften er varm, det lukter Sør-Europa og jeg har 10 dager med ferie på dette nydelige stedet foran meg, og verden er et helt greit sted å være.

Jeg tror kanskje jeg har mistet evnen til å blogge.  Dette er et siste krampaktig forsøk på å produsere noe.  Grafen framstiller hvordan mitt forhold til forskjellige ting har endret seg de siste årene.  Det er meningen at man skal kunne klikke på den og se hva som står.   Hvis ikke ting bedrer seg i løpet av de neste dagene, må jeg ta sommerferie eller noe. 

 … blant blinkende lys og overdøvende musikk ser jeg ham.  jeg jobber meg over, mellom svette kropper, øynene våre møtes; hans glede over å se meg er ekte, men begrenset.  venneklem.  noen øyeblikk etter, uten at jeg helt har skjønner hva som har skjedd, har jeg flerret av meg toppen, åpnet brystet mitt og tatt ut hjertet mitt.  jeg står der og tilbyr ham det; han avslår, vennlig, men bestemt.  han hjelper meg til og med med å få satt det på plass igjen, før han sender meg retning baren, hvor jeg fyller på med alkohol for å sterilisere og bedøve…

Bestevennen min var Lille Mus Mei (Mulig det skrives “Meg”, jeg vet ikke, jeg har aldri skrevet navnet hans før).  Han var en liten mus, logisk nok, ca 10-15 cm høy, litt sånn Mikkemus-aktig, med klær, overdimensjonete ører, og ikke særlig anatomisk korrekt.  Han var med meg over alt.  Spesielt når vi var på biltur og det var langt å kjøre, var han en veldig underholdene venn å ha.  Dessuten hadde han konneksjen med Prinsessen.

Prinsessen bodde på Hoffet.  Av og til var Prinsessen på besøk hos Lille Mus Mei, hun var alltid veldig hyggelig mot meg, siden jeg var Lille Mus Meis bestevenn, selv om hun var mye, mye kulere enn meg.  Noen ganger hadde hun med seg hele Hoffet sitt, som bestod av tjenere, kammerpiker, og noen bønder fra landsbyen hvor hun regjerte.  Bøndene var skitne og hadde med seg høygaflene sine.  Det var så mange av dem at det alltid var et salig kaos når de var med.

På badet, inne i veggen, bodde Heksedattera og Heksa.  De underholdt meg når jeg satt på do.  Heksedattera var venninna mi, og det var hun som kom ut for å snakke med  meg.  Heksa kom stort sett bare ut når jeg og Heksedattera kranglet, for å rydde opp i uenighetene.  Hun var streng, men rettferdig.

Vedsiden av dorullen, også inne inne i veggen, bodde Trollmannen.  Han var en distigvert herre, som man ikke forstyrret  sånn uten videre.   Men han var veldig hyggelig, og ikke minst klok.  Det var alltid  han jeg gikk til når jeg hadde problemer.  Dersom problemet var ekstra komplisert og vanskelig, så spurte han Dragen om råd.  Dragen lå mesteparten av tiden og sov oppe på varmelampen.  Han ble svært gretten om man vekket ham, men til gjengjeld visste han svar på alt.  Så det var som oftest verdt det.

Det er lenge siden jeg har sett noe til vennene mine nå, fram til i går var det lenge siden jeg i det hele tatt hadde tenkt på dem.  Men akkurat nå, savner jeg dem litt.