Sonjas ordentlige blogg

Jeg kan ikke huske å noensinne virkelig ha trodd på julenissen eller påskeharen.  Jeg mener, jeg lot som, for å glede foreldrene mine, og jeg likte konseptet, men jeg tror at jeg hele tiden, innerst inne, visste at det var oppspinn.  I det siste har jeg hatt det litt på samme måte med Gud, noe som er en mye større greie, noe jeg vet jeg må ta tak i.  Snart.  Jeg tror ikke på UFO’er, på telekinese, på kontakt med de døde, jeg tror ikke på reinkarnasjon, vampyrer, huldra, tusser og troll.   Jeg tror ikke på horoskop (spesielt ikke horoskop!), tarot eller synskhet.  Eller at jeg noensinne kommer til å finne noen som elsker meg.

Men.

Jeg tror fullt og fast på at det faktum at jeg hadde strålende sol de 26 første bursdagene mine, og overskyet/regn de 4 siste, skyldes at jeg har vært et dårligere menneske.  Og dessuten, hvis det har vært sol en dag, og jeg, istedenfor å være ute og nyte det, har valgt å sitte inne og se på tv, så er det min skyld dersom det regner dagen etterpå.  Jeg har gjort Værgudene sure.  (Så jeg tror på Værguder.  Det er da noe.)

Hun er en ildsprutende drage, og hver gang hun hikker eller nyser er det noen som blir litt svidd. 

Av og til så brenner det sånn inne i henne at hun blåser ut flammer i alle retninger, helt uten mål og mening, og de som står i veien blir ordentlig brent. 

Hun kan se brannofrene, men hun kan ikke skjønne hva som har skjedd, for hun vet jo ikke at hun er en drage.

I dag ble jeg så sinna at jeg stod og trampet med ene foten i gulvet.  Hvem over 3 år er det som gjør sånt?

(mitt kanskje mest rotete, uoversiktlige og flåsete innlegg til nå.  Sorry - full av endorfiner eller noe)

Jeg er vel egentlig ikke mot trening i seg selv, men jeg er mot at trening skal være noe man gjør for moroskyld.  Eller, for min del, andre kan gjøre det for moroskyld, jeg gjør det for synes jeg bør.  Jeg påstår vel at jeg liker å svømme, og det var en stund da den tiden jeg var på håndballtrening var de to timene jeg lo mest i løpet av uka, men inni meg teller jeg hele tiden ned til jeg kan hjem til sofaen, tv’n (eller i mellomtiden pc’n) og sjokoladen min.  Dvs  dette var fram til lørdag.

Jeg kjøpte meg som sagt Playstation på fredag, og på lørdag dro jeg ut og kjøpte meg dansematte.  Etter å ha hørt dette på nyhetene.  Hvis det hjelper fete barn i USA, så må det være noe i det.  Det var en dame som gikk ut og sa at vi ikke burde innføre slikt i undervisningen i Norge, da ikke alle hadde råd til Playstation, og det da ville oppstå et klasseskille.  Hvis dette virkelig er et problem (og jeg er litt tvilende til det; da jeg vokste opp (!) var det opprinnelig bare en av familiene som hadde dataspill (Commodore64 med Ghost’n'goublins, Boulder Dash og jeg vet ikke hva), og da var vi hos dem og spilte.  Etterhvert fikk vi andre også forskjellige type dataspill, og jeg kan ikke huske at vi hverken steg eller sank i aktelse av den grunn - men brukte Ball-genser og syntes det var fint, så kanskje er ikke det vi drev noe bra sammenligningsgrunnlag?)) - pokker, jeg har glemt hvor jeg ville med denne setningen.  Det har skjedd en del i det siste.  Ikke helt bra.  JO!  Hvis det virkelig er et problem, så blir vel ungene som ikke har Playstation mobbet allerede, og dersom Dansemattedansing er en del av undervisningen, får de i det minste prøve det på skole av og til, og er ikke helt utenfor i dansemattediskusjonene, eller hva det nå var som førte til at de ble hetset for å være lavkaste tidligere.

Ja til dataspill som får barna (og meg) opp fra stolene!  Og jeg spiller og spiller og spiller, type - bare en gang til - til jeg er så sliten at jeg ikke klarer å stå på bena mer, jeg har aldri opplevd noe sånt før, så -  dette er virkelig bra.

Æsj - jeg skulle egentlig få med noe om Erling Laes utsagn “Det er meningsløst at elever som ikke er motivert for det, skal måtte pugge nynorsk grammatikk”, men jeg suste visst forbi det punktet der det fallt seg naturlig å flette det inn, så jeg bare hiver det på på slutten her; jo, Lae for mange av ungene mesteparten av tiden så er hele poenget med å gå på skole å pugge ting de ikke er motivert for å lære.  Men vi tvinger dem likevel, for at de ikke skal bli helt idioter, og i ettertid ser de nok de fleste at det ikke er så dumt.

Jeg kjøpte meg Playstation2 i dag, noe sånt som fem år for sent, og da kom jeg på et meme (for jeg tenker virkelig blogging hele tiden) som gikk rundt mens jeg var helt fersk blogger.   Det gikk på ting som man hadde oppdaget/lært litt for sent.  Dette synes jeg var kjempegøy, og svarte på det, men siden jeg til tider jo er så usikker at det grenser til det idiotiske, og hadde noe sånt som 4 lesere og ingen av dem tag’et meg, så turte jeg aldri poste det.  Før nå!  (for nå er jeg eldre og visere, og trygg på bloggen min, og gjør hva jeg vil)

Jeg var 12 før jeg oppdaget at folk hadde smør på brødskiva fordi de synes det smaker godt.  Jeg trodde smørets eneste funksjon var å få pålegget til å henge fast på skiva.  Jeg forstår fortsatt ikke folk som har smør/margarin under ting som leverpostei.

Da jeg var 17 lærte jeg betydningen av ordet “fotogen” (denne historien har jeg fortalt en million ganger, så hvis du kjenner meg bare litt har du sikkert hørt den før).  Jeg hadde av en eller annen grunn fått det for meg at “fotogen” betydde å være glad i å bli tatt bilde av.  Så jeg gikk rundt og sa ting som “Å herregud, eg e så fotogene, de e nesten litt flaut”.  Siden jeg gikk på videregående, og Janteloven herjet (og jeg var smålubben, hadde streng, digert hår og monsterøyenbryn - UÆ! Jeg var Ugly Betty!) fikk jeg en del rare blikk, og til slutt spurte en venninne av meg om jeg egentlig visste hva “fotogen” betydde.  Jeg gikk hjem 0g slo det opp i ordboka, og rødmet kraftig for meg selv.

Da jeg jeg var 21, og en av de jeg bodde i bofelleskap med var syk, tilbød jeg meg å ut og kjøpe sitronbrus til ham, “fordi det er febernedsettende”.  I det jeg sier det går det opp for meg, at selv om jeg fikk sitronbrus hver gang jeg var syk som barn, så har det kanskje ingen medisinsk virkning.

Og i fjor fant jeg ut hva som ligger i “å klemme kviser”.   Jeg mener, jeg visste om at når de ble gule, så kan man skrape dem av, eller noe, men at jeg kan trykke på de røde prikkene i ansiktet mitt, og så kommer gøyal hvit gugge ut?  Oh the joy!  Jeg klemmer kviser hver gang jeg ser et speil for tiden. (om jeg fortsatt burde ha kviser nå - når jeg snart begynner å få rynker, er en helt annen sak)