Sonjas ordentlige blogg

Fortsetter jeg sånn, har jeg den kuleste bilen i hele blokka om ikke mindre enn fem år. Neste skritt blir å anskaffe seg noe som henger i speilet og lukter en bisarr blanding av skog og aftershave.

En nabo og barndomsvenn av meg har kjøpt opp barndomshjemmet mitt. Når jeg først kom over sjokket over at en person, som i mitt hode fortsatt er en 12 år gammel gutt, har kjøpt seg et hus, så viste dette seg å være ganske artig, for det ga meg anledning til å reise litt tilbake i tid. Selve huskjøperen var på ferie, så jeg fikk ikke inn i huset, som jeg først hadde håpet, men jeg og søsteren hans var og romsterte rundt på tomta og kikket inn vinduene.

Dette er altså huset jeg vokste opp i, og som vi solgte i 1994, og jeg har strengt tatt ikke vært der siden. Det ble veldig sånn “alt er annerledes, men likevel det samme”. Huset har skiftet farge, stuevinduene er byttet ut med noen mindre noen, leveggen er borte og gropa med blomsterbeddene er nå en platting av tre, men likevel, det føltes fortsatt som mitt hus.

Jeg hadde alle intensjoner om å klatre opp i klartebjørka vår, men fjellet den står på (jeg vokste opp med et fjell i hagen, hvor kult er ikke det?) var glatt og vått, og det endte med at jeg innså at på ett eller annet tidspunkt så har jeg sluttet å være en klatreperson. Denne bjørka var stadig gjenstand for krangling da vi var små. Stod den på vår tomt eller på naboens? For nabofredens skyld ble vi enige om at den stod mitt på grensen, og at det var vår fellesbjørk, selv om jeg alltid, innerst inne har visst at den egentlig stod på vår side av grensen. Og dette er kanskje litt barnslig av meg, men jeg er litt bitter på at bjørka nå plutselig er hans likevel.

Jeg ble stående og se inn vinduet til pikerommet mitt. Hverken teppe, tapeten eller fargen i vinduskarmen var den samme. Men det var fint å se det igjen. Om ikke annet for å bli påminnet om at jeg iallefall er blitt litt ryddigere med årene.

Ok, nå skriver jeg det ned her, så kanskje jeg husker:

Disse frossenpizzaene med “biffkjøtt”. Det er ikke biffkjøtt de har på der. Det er reservekjøtt som er blitt til overs etter at de lagde all den gode maten, den middels gode maten og den billige maten som de selger på boks til fattige folk.

Gikk gjennom noen gamle brev, og fant en konvolutt med følgende skrevet utenpå:

“Sitat fra “Linn-rapporten”*:

“Vi vet hvem du er og hva du sier!  Hva sier du til det?  Du trenger ikke svare, for vi vet det”

*Linn-rapporten har fått navnet etter ei sentral dame**, som hjalp “dei to genene” med de svært hemmelige tjenestene.”

**Dama var min første hybelvertinne.  Hun var kjempegammel, og skikkelig hyggelig.  Når hun hadde hatt klubb, kom hun alltid med reste-snitter til meg, og jeg kunne bare ha folk over, så mye jeg ville, men om jeg kunne be dem om “å gjemme flaskene sine litt, for naboene snakket sånn”.  Hun kom alltid til meg, når hun trengte en lyspære skiftet, ikke for å be meg om å gjøre det, neida, men om jeg kunne nevne det for “kavalerene” mine, når de var på besøk, så de kunne ordne det. 

Jeg merker jeg savner litt å ha kavalerer.   

Man kan ikke skryte av supre øyenbryn uten bevis, så her kommer bilder:

Og dessuten, jeg har jaffal en god grunn for å dra til Tyrkia:

I teorien har jeg en helt super ferie i år. Jeg har tatt meg hele fire uker fri, vært på to helt forskjellige utenlandsturer, med helt forskjellige folk, og har satt av masse tid til å være alene og stresse ned, samt ett besøk til Oslo og ett til hjemlige trakter for å besøke venner og familie.

Og det er og har vært bra. Men i tillegg til de bra tingene har jeg i denne ferien pådratt med følgende:

forkjølelse, mystiske kløprikker, en ikke helt bra forelskelse, return of the mystiske kløprikker, en rabiat hårfjerningsdame, årets bakrus, bistikk, usedvanlig mange kviser, matforgiftning og en mild lammelse av høyre lår, som jeg ikke helt har funnet ut hva er for noe enda.

Jeg har ikke spist et helt måltid siden torsdag, og har ikke sovet natten gjennom siden juni. På den positive siden har jeg foreløpig gått ned 6 kilo, har fantastiske øyenbryn og er for en gangs skyld ikke solbrent.

Jeg ligger på stranden og er fyllesjuk.  Så fyllesjuk at jeg ville revurdert hele livsstilen min, hvis det ikke gjorde så vondt å vurdere.  For ikke å snakke om å revurdere, så jeg ligger bare der og mumler noe om å “aldri drikke igjen, iallefall ha en pause til september”.  Jeg er kvalm så det holder.  Hotellet er akkurat litt for langt unna, så jeg har vært og spydd i havet to ganger alledere.  Jeg sier til meg selv at det er helt normalt, folk spyr i havet rett som det er.  At de gjør det fra båt, og ikke mens de svømmer velger jeg å ignorere.  Jeg må ganske langt ut for å få gjort det på en diskret måte, og det går veldig sakte framover når man ikke egentlig orker å svømme,  men jeg har ingen andre planer, så jeg plasker halvhjertet i vei.

Senere på dagen kommer mopedutleie-fyren til å spørre om det går bedre med meg nå, noe som forvirrer meg fryktelig, for hverken jeg eller venninnene mine har snakket med mopedutleiefyren før.  Det går altså rykter i Alanya om hvor fyllesjuk jeg er.  Jeg liker det.  Det beviser litt teorien jeg har om at jeg blir mest fyllesjuk i hele verden.

I mellomtiden er jeg blitt ok nok til at jeg orker å løfte på hodet og lese litt.  Jeg kjenner det skjer noe i håret mitt, løfter hånden for å utforske, og får altså så vondt at jeg utfører noen bevegelser som er mye bråere enn hva jeg hadde trodd at jeg hadde ork til på en dag som dette.

Etter at det første sjokket har lagt seg, inspiserer jeg høyre hånden, og der, på innerste leddet av pekefingeren - stikker det ut en brodd.  Jeg kan ikke huske å bli stukket av noe mer dramatisk enn en mygg før, så dette er nytt for meg.  Men den bankende smerten er ikke det som plager meg mest.  Det som plager mest er tanken på at jeg kan være allergisk.  Resten tar jeg som et direktereferat fra min fremdeles promillebefengte hjerne:

“Hvordan skjønner man at man er allergisk?  Man blir sikkert kvalm.  Men jeg er jo så kvalm allerede, jeg kommer jo ikke til forstå det før det er alt for sent, og dadør jeg jo her på solsengen”

også

“Jeg kan jo ikke dø nå!  Jeg har jo akkurat funnet ut hvor gøy det er å spille poker på nett!”

Ok, dette hadde jeg egentlig ikke tenkt å gjøre, men det er ferie nå, og det skjer ingenting, og i dag drar jeg til Syden, så da blir det iallefall stille her i bloggen, så jeg slenger ut noen av yndlingssøkeordene mine som har ført folk hit:

orgasme i bil
transvestitt bil
grunner til at jeg liker deg
når sier du at du elsker henne
facebook bruksanvisning
fraværsgrunn

Jeg bare elsker at noen har søkt etter fraværsgrunner på nettet, og lurer på om de ble fornøyde med forslaget om å klandre tyngdekraften.  Ellers tikket det inn et søk på Lille Mus Mei i dag. Når folk søker på de usynlige vennene ens, er det da på tide å begynne å bli paranoid?

Nå skal jeg lage sånn gelantingreier igjen.  Forrige gang jeg gjorde det, utbrøt min svenske venninne:  “Men hva faan!?  Det er glassnudler i desserten!”.  Vi får se hvordan det går denne gangen, da.

Negativt:

Folk som skriver historier, og kaller dem noveller

At ikke andre idretter enn skiskyting har strafferunder

Alle snakker om “pølse”, men hva rimer egentlig på “film”?

Røde prikker som klør. Det være seg stikk, bitt eller mysterieprikker som dukker opp etter at man har tilbrakt en natt på et lugubert London-hotell.

Alle msn-vennene mine på ferie - ingen å snakke med når jeg leker på data’n.

Positivt:

FERIE

Gratis sprit

Jeg har vært og sett Avenue Q live!

6 Eddie Izzard dvd’er til £15

Den nye headeren min. Jeg får ikke sagt hvor fornøyd jeg er.

Det er i det minste ikke skabb det jeg har.

Worried about Ray - The Hoosiers