Sonjas ordentlige blogg

På let gjennom noen gamle forelesingsnotater kom jeg over noe greier jeg har tegnet. 

Den første har jeg skrevet på hva er, mens den andre tenkte jeg dere skulle få gjette.  Man må tenke ulogisk når det gjelder språk, men jeg tror den er ganske enkel.

Klikk på linkene for å se tegningene

tømmerjakke

mark

Jeg elsker å shoppe. Jeg bruker det som rekreasjon, terapi og hobby, men av og til er klesskapet fullt, jeg har et lass med filmer jeg ikke har sett og vesker i alle former og fasonger, og det føles rett og slett som om jeg ikke trenger mer ting.

Da drar jeg på Biltema. På Biltema har de så fantastisk mange kule ting, som jeg riktignok ikke heller trenger, men det er så gøy å kikke på dem, og se hva jeg klarer å la være å kjøpe.

Sist jeg var der, var noe av det første jeg så en krabbeteine. Jeg fikk veldig lyst på den, helt til jeg kom på at jeg faktisk har eid en krabbeteine en gang; jeg vant den i et lotteri. Jeg brukte den et par ganger også, og fanget noen krabber, før jeg ved et uhell sjøsatte den et sted der det var alt for dypt, blåsa forsvant ned, og jeg har fortsatt mareritt om krabbene som er fanget, og spiser hverandre før de sulter i hel. Og jeg er ansvarlig. Det er ganske ille. Så jeg kjøpte ikke krabbeteina.

Videre var der fiskevekt og stormkjøkken, ting som høres bra ut, men som jeg innser at jeg, siden jeg verken fisker eller lager mat i storm, ikke trenger. Så kom jeg til sportsutstyret. Landhockeykølle hadde vært kult å hatt. Også denne gikk jeg forbi, fordi jeg aldri spiller landhockey.

Jeg ble lenge stående foran et sett med metallic-regnbuefargede skiftenøkler, før jeg innså at jeg ikke kan kjøpe verktøy kun fordi det ser så fint ut. Hadde jeg hatt en garasje, så kunne jeg pyntet den med skiftenøkler der, men all den tid jeg bare har en liten leilighet, så får jeg pynte den med skåler og vaser som normale jenter.

Så over til tingen jeg kjøpte: sykkelhjelm (og jeg som ikke har sykkel), hageredskaper og hansker (og jeg som ikke har hage) og støvsuger (og jeg som ikke vasker).

Sykkelhjelmen var på grunn av en sykkel jeg hadde sett som jeg hadde tenkt å låne. Jeg hadde sett for meg syklende med håret og kjolen flagrende i vinden og le flørtende til guttene jeg syklet forbi. Dagen etter tråkket jeg opp bakkene og følte meg ikke i vinden i det hele tatt. Bare svett og ekkel, og ingenting flagret; hjelmen satte en stopper for håret, og jeg hadde heldigvis hatt vett til ikke å ta på meg kjole. Gutter som jeg kunne le flørtende til var det også dårlig med.

Jeg var på et nachspiel en gang, der vi satte på oss sykkelhjelmer og løp inn i hverandre og i vegger. Det var moro. Jeg tror kanskje at jeg bare skal bruke hjelmen til sånt.

Støvsugeren, derimot, var et kjøp som var overmodent. Den støvsugeren jeg har hatt til nå er en diger sak, som ikke bare brummer, men som hyler som en… noe som hyler veldig høyt. En stukket (stukken?) gris antar jeg. Det er faktisk gått så langt nå at jeg ikke stoler på at støvsugere som ikke bråker noe infernalsk virker noe særlig. Dessuten tror jeg at litt av grunnen til at jeg gjør rent så sjeldent er at jeg ikke orker tanken på å bruke støvsugeren, med den forferdelige lyden. Som når man strekker tuten på en oppblåst ballong og slipper ut luften - der har vi lyden!

Hageredskapene har jeg også fått bruk for, men det får dere bare ta mitt ord på. Dessuten kjøpte jeg en varseltrekant, som jeg virkelig trenger* og som var grunnen til at jeg dro på Biltema i utgangspunktet.

*Vel, trenger og trenger - når jeg først kjører i grøfta, kjører jeg som oftest så langt ut at varseltrekant blir overflødig, men de blir så sure på EU-kontrollen når jeg ikke har en, og nå er det snart dags igjen.

Nå har jeg endelig  sett en norsk film som jeg likte.  I går natt sendte NRK1 “De dødes tjern”, og jeg tenkte jeg måtte prøve å se den, siden klassiker og greier, og selv om jeg blir skuffet gang på gang, klarer jeg ikke å la være å gi norsk film enda en sjanse.  Og denne gangen klaffet det!

Filmen hadde to store fordeler helt fra begynnelsen av; den er kort, 1 time og et kvarter, kortere enn en dobbel Buffy-episode, og det gjorde meg i godt humør, for jeg tenkte at om den er dårlig, har jeg ikke kastet bort så fryktelig mye tid, og dessuten har jeg jo sett Ut i vår hage, så jeg gledet meg veldig til å se dem stupe flatt.

Etter bare noen få minutter kom enda en positiv overraskelse: heltinnen heter Sonja, og er kjempekul, og aldri så lite spydig.  Jeg føler jo at jeg er en liten del av alle som heter Sonja, og alle som heter Sonja er en liten del av meg (i desember skal jeg ut på balkongen og synge til Julestjernen), og Sonjas kulhet gjør meg også litte granne kulere.  Jeg er generelt veldig fornøyd med kvinnene i denne filmen.  Liljan er noe svaklig, men det er forståelig, etter hva hun går gjennom, men ingen av damene er slike hjernetomme suppehuer som damer i skrekkfilm (og skuffende mange andre filmer) pleier å være.

For dette er en skrekkfilm.  En ordentlig skummel en.  Jeg var pisseredd.  Men den er også morsom.  Et utvalg av sitater:

“Apropos pannekaker, skal vi stå her hele natten?”
“Jeg kan bli enkemann!”
“Er ikke det sånn vanlig form for telepati?” (hva er uvanlig form for telepati, lurer jeg på da)

Jeg synes også det var rasende morsomt da Liljan satte tekanna ned på koppen slik at den knustes.  Super klønethet!

Og dessuten - den mest freaky kråka!  Hekkan, den skremte vannet av meg.

Alt i alt en knall bra film, ja, jeg vil gå så langt og si at det er den beste norske filmen jeg noensinne har sett.  Anbefales.

Jeg kjøpte meg svamper, sånne til å skure ting med, de er til og med magiske;

Heldigvis står det en advarsel bakpå dem, slik at jeg ikke dør av dem:

Men jeg er litt usikker. Hvis jeg stikker biter av svampene i ørene, vil det da føre til at jeg hører dårligere, eller vil det gå greit?  Og hva med oppvaskkosten min?  Kan jeg spise den, eller vil det føre til trøbbel.  Jeg skjønner ingenting lenger.  Hjælp!

Pent brukt pikehjerte, 30 år gammelt, har vært knust noen ganger, men fungerer helt fint nå, gis bort til smart og morsom mann.  Kommer med kropp, sjel og sinn.

I går kveld, mens jeg satt og spilte nettpoker og leste blogger, ringte det på døren min.  Jeg gikk ut, åpnet, der stod en ung herremann, som lurte på om det var jeg som var sjefene i leiligheten, noe jeg svarte ja til.  

“Ja, altså, jeg reiser rundt og besøker single damer” 

“Åh, supert!”

“Vel, ehm, jeg selger egentlig noen  bøker, har du noen minutter?”.  

Det hadde jeg, og viste ham inn i stua.  Der stod nettpokeren i sin fulle prakt, litt pinlig berørt (hvorfor var det plutselig flaut?  Jeg forteller jo alle at jeg spiller poker) går jeg for å skru den av.  Men så viser det seg at han spiller poker på samme nettsted, og det synes vi er kjempegøy begge to.

Så setter vi oss, og han begynner å selge bøkene sine.  Og så prater vi om løst og fast.  Han kjenner noen folk ikke så langt fra der jeg bor.  Høres dette kjent ut?  Han kommenterer filmsamlingen min… og avbryter seg selv: 

“Har ikke jeg vært her før?”

“Jo, det har du!  Du var her og solgte leksikon i vinter!”  

“Ja, det kan nok stemme” 

“Ser du hvor mye ryddigere det er her nå?”

“Ehm, nei, sånt husker jeg nok ikke”

Puh.  Det var bra.  Jeg var litt bekymret for at det gikk gjetord i leksikonselgermiljøet om dama med filmsamlingen, gitaren og den ekstremt rotete leiligheten, etter han var der sist, men det ser ut til å gått greit.  

Han hadde ikke med seg leksikonselger nummer to lenger heller, jeg liker å tro at han fikk solgt ham til ei som var litt mer frampå enn hva jeg var.

Nå som det viser seg at vi kjenner hverandre fra før, så blir vi jaffal kompiser. Og vi går inn på nettpokeren, og han viser meg noen triks til enkle penger, og vi utveksler brukernavn(!)

Først etter han er dratt igjen ser jeg nutrilettbar-papiret.  Jeg spiser virkelig ikke nutrilettbar ofte, så jeg tror kanskje jeg har funnet en magisk måte å tiltrekke meg dørselgere på.  Jeg regner med å se ham igjen om ½ år.

Det har vært mye snakk om komplimenter i det siste.  Eller kanskje ikke.  Kanskje jeg bare er blitt ekstra obs på alt snakket om komplimenter, da jeg driver og venner meg til at det heter “en kompliment” og ikke “et kompliment”, som helt klart høres bedre ut.

I går kveld lå jeg i senga og tenkte på komplimenter, og hvordan det hadde vært kult å ha som mål å gi tre komplimenter hver dag.  Det eneste kravet er at jeg virkelig skulle mene det jeg sier.  Jeg tenkte dette kunne jeg blogge om (selvfølgelig), utfordre andre til å gjøre det samme, slik at de ble gladere ved å gjøre andre gladere, og alt ville være takket være meg og min strålende ide.  “Jeg er vel et supert menneske!” tenkte jeg, og sovnet med et smil om leppene.

Innen lunch i dag innså jeg at jeg er et rævva menneske.  Jeg hadde dratt til jobb med alle intensjoner om å dele ut komplimenter, men så langt hadde jeg bare delt ut følgende:

En stk sarkastisk kommentar, så sviende at den det hadde gått ut over ble rødmende og skjelvende og kalte meg slem, og jeg  måtte si unnskyld

En stk mild irettesettende e-post angående en venninnes valg.

En stk ganske krass avvisning av et velmenende råd, som etter at jeg fikk tenkt meg om i to sekunder faktisk var et veldig godt råd, slik at jeg måtte gjøre en helomvending midt i setningen.

Enda en stk sarkastisk kommentar - langt mindre bitende en den første, men den slo liksom ut i to retninger, og blir litt ekstraordinær av den grunn.

Uanstendige mengder med baksnakking.

I løpet av ettermiddagen har jeg klart å komplimentere en venninne for bra hår, men det er det.  Jeg er altså to i minus på dag en, og hva alle spydighetene angår er jeg helt deprimert.  Er jeg sånn hver dag?  Men jeg tenker at jeg fortsette å prøve resten av uka, og kommer tilbake med rapport på søndag, som opprinnelig planlagt.  Til da: se på Undre.  Hun kan dette med komplimenter.

Og da mener jeg ikke i overført betydning, jeg spilte ikke på den en gang etterpå, for motivert av denne posten var jeg nemlig opptatt med storrengjøring. Det er litt skummelt å begi seg ut på en hvem-rydder-minst-konkurranse, for plutselig vinner jeg alltid, noe jeg har en mistanke om kommer til å skje her også.

Jeg er fortsatt ikke helt ferdig, for jeg måtte en tur på IKEA underveis, og som alle vet suger IKEA livskraften ut av en, så nå har jeg pause til i morgen, men jeg vil bare fortelle om to ting jeg har har funnet i løpet av den store rydde/vaske-dagen min.

Den første er eggeglasset mitt. Det er helt supert at det har dukket opp igjen, jeg har nemlig bare det ene, og jeg har måttet spise egg av shot-glass det siste halve året.

Den andre dukket opp mens jeg støvsugde kjøkkenet. Jeg har en litt rar kjøkkenløsning, noe som har resultert i at jeg har valgt å sette inn et gammelt pc-bord på hjul inn der for å få det til å gå opp med stikkontakter, mens jeg dytter rundt på dette bordet med støvsugeren triller det plutselig fram en 1/2-liter med Sans Vaniljeyoughurt.

Uåpnet.

Best før 24.05.07.

Noen bedre?

Jeg bruker alt for mye tid på blogging, en ting er den tiden jeg skriver, en annen ting er den tiden jeg leser, og noe helt annet igjen er den tiden jeg bruker på å tenke på hva jeg skal blogge, og som det forrige innlegget viser, når noe skjer i livet mitt nå, nesten uansett hvor lite eller stort det er, så er min første tanke “dette kan jeg blogge om!”, og nå har jeg jammen meg begynt å blogge om hvor godt jeg liker å blogge, og jeg kan formelig merke hvordan jeg blir sugd inn i en snodig spiral, der jeg tilslutt ender opp som bloggen min, som en 2007-versjon av en Twilight Zone episode (puh! lengste setningen)

Men blogging fører også med seg en del bra ting, og dem har jeg tenkt å liste opp nå.

1. Man blir kjent med folk. Det er alltid en bra ting, om det er et rent bloggelig-vennskap, eller om det glir over i andre medier, og kanskje til og med i RL. Når jeg har vært i diskusjoner i kommentarfelt, og jeg senere kommer i en lignede diskusjon med venner ute i den virkelige verden, så referer jeg ofte til kommentarfelt-diskusjonen uten å engang å nevne at den var på nettet, fordi det rett og slett ikke føles relevant.

2. Jeg lærer mye. Folk skriver mye interessant som jeg ikke visste fra før. (her burde jeg helt klart linket til noen, men hva kan jeg si? Jeg er lat) Edit: Nå kommer link likevel - snublet over den mest fantastiske bloggen.

3. Jeg holder med oppdatert på nyheter. Min eneste nyhetskilde er egentlig P3 nyhetene, og underholdende som de ofte er, så er de ikke akkurat dyptpløyende. Ved å lese blogginnlegg om nyhetssaker blir jeg ofte drevet videre, klikke inn på nettaviser, søke opp andre blogginnlegg som handler om det samme. Jeg er ikke så glad i å delta i hardbarkede politiske diskusjoner selv, men jeg synes det er uhyre interessant å følge med på andre som diskuterer. Dette faller kanskje litt under punkt to, med læringen, men jeg tar det med som eget punkt likevel.

4. Jeg har en hobby. Det bare føles godt. Fritidsinteresser er sunt.

5. Jeg er blitt tryggere på meg selv. Nå kommer vi til kjernen i denne posten. Jeg skrev en helt bloggeurelatert tekst, og skulle sende den til fem personer for gjennomlesing, for å få tilbakemeldinger. Før ville jeg kvidd meg for dette - kanskje ikke gjort det i det i det hele tatt, men nå tok jeg en runde med meg selv, og kom fram til “jeg vet jeg skriver bra, hvis de ikke liker det, så er det helt sikkert noen andre som gjør det”

Dessuten, jeg liker det. Jeg liker å skrive, jeg liker å få respons på det jeg skriver, jeg liker å lese det andre har skrevet. Så takk til dere som leser, dere som kommenterer og ikke minst tusen takk til alle dere andre der ute som har slike supre blogger.

i dag tidlig hadde vaskekona flyttet søppelbøtta mi, slik at jeg - da jeg skulle rulle langs skrivebordet på kontorstolen, krasjet i den med leggen.  Aue.  Jeg tenkte “dette kan blogges”, men innså at det i seg selv ville gi et veldig kort innlegg.  En setning, faktisk. Så jeg tenkte jeg bare kunne skrive ned alt jeg tenkte i løpet av en dag, og se hva det ble av det.  Det viste seg å bli ganske mye, så jeg måtte ta vekk over halvparten av det, noe som fører til at noen av overgangene mellom avsnittene blir litt rare.  Som dette første:

Sist jeg måtte tenke over min største fobi var på et vorspielet hvor vi også hadde en vill diskusjon om det var Hanne Krogh eller Kirsti Sparboe som ledet “Kom så tegner vi en sang”.  Det hele endte med at hun ene ringte moren sin, men henne var det ingen hjep i, det som kom ut av den telefonsamtalen var “Hanne Krogh var på “Kom så tegner vi en sang”, og Grete Sparboe var med i Dizzie Tunes” og det er jaffal feil.  Jeg mener fortsatt at det er Kirsti Sparbo som hadde “Kom så tegner vi en sang”, men kan gi meg på (vel - det var egentlig min teori) at Kirsti Sparbo og Hanne Krogh er en og samme person, siden vi aldri egentlig kan huske å ha sett dem sammen.  I ettertid lurer jeg på om vi kan hive Guri Schanke inn i den mixen også.

Jeg tror kanskje at jeg er den eneste single personen igjen i hele verden.  Typisk det, at vi er i oddetall, og jeg blir til overs.  Gymtimene på ungdomsskolen all over again.

Jeg får inn en del treff på søkestrengen “Facebook bruksanvisning”.  Det virker ikke som om det er en fornuftig bruksanvisning på nett, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være nødvendig, bare registrer deg og begynne å legge til venner over en lav sko.  Det er det folk flest gjør.

På nyhetene forteller de om en dødsannonse hvor det stod at folk kunne ha med seg matpakke, om de trodde de kom til å bli sultne under begravelsen; den avdøde hadde nemlig ofte irritert seg at folk forventet serving av mat i forbindelse med minnestunden.  Min første innskytelse er selvfølgelig “Åh - det må jeg fortelle mamma om!”, hun hadde nemlig samme innstilling, så går det opp for meg at det kan jeg jo ikke.  Det er halvannet år siden nå at vi hadde “Minnestunden avsluttes ved graven” stående under hennes dødsannonse.

Jeg aner jo ikke hva jeg driver med!  I et anfall av kjedsomhet og frustrasjon stikker jeg blyanten opp i nesa.  Når jeg tar den ut igjen, blir den lille hetta sittende fast.  I et øyeblikk flasher et svært pinlig legebesøk, ala lillesøsteren til Madicken for øynene mine, før jeg får lirket den ut igjen.  OK, det der gjør jeg ikke flere ganger.

Sånn går no dagan.

Klem fra  Sonja