Sonjas ordentlige blogg

Litt stressa, og litt sent ute, slår jeg utgangsdøra igjen etter meg og låser.  Jeg registrerer at heisen står i min etasje (2. – jada, jeg er lat), hopper ombord og trykker på U-knappen.  Vi siger nedover.  Vi kommer til bunns.  Heisen er grei til nå, men så slår han seg vrang.  Han vil ikke åpne døra.  Jeg kan se gjennom en glipe at jeg står ca 5 cm over bakkenivå.  Ikke bra.  Jeg trykker sporadisk på alle knappene.  Hopper litt forsiktig, men det er halvhjertet; hva er det jeg prøver å oppnå?  Å tvinge heisen på plass.  Jeg må smile.  Sånt som dette skjer jo aldri i virkeligheten.  Og når det først skjer, hvor er han pene mannen som man liksom skal bli innestengt med?  Jeg vurderer å sende en melding til kollegaen min som jeg skal møte, men bestemmer meg for å vente til jeg eventuelt faktisk er for sen til toget.  Hun kan jo komme til å tro at jeg mener at hun skal redde meg.  Jeg innser at jeg bare har en mulighet: jeg må trykke på alarmknappen.  Uæ.  Skummelt.  Jeg trykker – det kommer en skikkelig ulelyd, så jeg slipper den igjen med en gang.  Ingenting skjer.  Kanskje det er meningen jeg bare skal holde den inne til noen av naboene skal høre meg?  Jeg trykker igjen – litt lenger denne gang.  Det kommer telefonpipelyd – lenge – ingen hjemme?  Så en stemme:

“Hallo i heisen” (!!)
Hei, svarer jeg.
“Har du problemer?”
Ja, jeg kommer ikke ut
“Går det greit med deg?”
Ja, da, men jeg kan jo ikke bli her?
“Vi kommer og henter deg”

Samtale over.  Det går opp for meg at jeg aldri sa hvor jeg var, men satser på at de har noe form for system for å finne det ut.  Jeg blir stående i heisen og flire for meg selv.  Etter ca 5 minutter begynner heisen å gå.  Den stopper på alle etasjene jeg har trykket på, men åpner ikke dørene.  Jeg ender til slutt opp i 1. etasje.  Dørene er fortsatt igjen.  Litt usikker trykker jeg på U igjen.  Vi daler – og se! -dørene åpner seg.  Det kommer et ungt par nedlesset med IKEA-poser gående mot meg.

“Jeg ville ikke tatt heisen, hvis jeg var dere, jeg har akkurat stått innelåst der i sikkert 10 minutter”
“Tuller du?”
“Nei, se der kommer brannbilen for å redde meg” – en brannbil har svingt inn på tunet (eller parkeringsplassen er kanskje et rettere ord).  Brannmann kommer ut.  Dette er jo grunnen til at jeg synes det var så skummelt å trykke på alarmen – “æhh -den begynte akkurat å kjøre igjen, og så slapp den meg ut” sier jeg.  Litt sånn små hastende til bilen min – hvis jeg kjører til stasjonen, kan jeg fortsatt rekke toget.  Det siste jeg ser er at brannmannen sender IKEA-paret inn i heisen, med en walkie talkie, for å testkjøre.  De ser skeptiske ut, men jeg tror det gikk bra, for det stod ikke noen lapp på heisen da jeg kom hjem.  Men det blir nok trappene for meg en stund fremover lell.