Sonjas ordentlige blogg

i dag tidlig hadde vaskekona flyttet søppelbøtta mi, slik at jeg - da jeg skulle rulle langs skrivebordet på kontorstolen, krasjet i den med leggen.  Aue.  Jeg tenkte “dette kan blogges”, men innså at det i seg selv ville gi et veldig kort innlegg.  En setning, faktisk. Så jeg tenkte jeg bare kunne skrive ned alt jeg tenkte i løpet av en dag, og se hva det ble av det.  Det viste seg å bli ganske mye, så jeg måtte ta vekk over halvparten av det, noe som fører til at noen av overgangene mellom avsnittene blir litt rare.  Som dette første:

Sist jeg måtte tenke over min største fobi var på et vorspielet hvor vi også hadde en vill diskusjon om det var Hanne Krogh eller Kirsti Sparboe som ledet “Kom så tegner vi en sang”.  Det hele endte med at hun ene ringte moren sin, men henne var det ingen hjep i, det som kom ut av den telefonsamtalen var “Hanne Krogh var på “Kom så tegner vi en sang”, og Grete Sparboe var med i Dizzie Tunes” og det er jaffal feil.  Jeg mener fortsatt at det er Kirsti Sparbo som hadde “Kom så tegner vi en sang”, men kan gi meg på (vel - det var egentlig min teori) at Kirsti Sparbo og Hanne Krogh er en og samme person, siden vi aldri egentlig kan huske å ha sett dem sammen.  I ettertid lurer jeg på om vi kan hive Guri Schanke inn i den mixen også.

Jeg tror kanskje at jeg er den eneste single personen igjen i hele verden.  Typisk det, at vi er i oddetall, og jeg blir til overs.  Gymtimene på ungdomsskolen all over again.

Jeg får inn en del treff på søkestrengen “Facebook bruksanvisning”.  Det virker ikke som om det er en fornuftig bruksanvisning på nett, og jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle være nødvendig, bare registrer deg og begynne å legge til venner over en lav sko.  Det er det folk flest gjør.

På nyhetene forteller de om en dødsannonse hvor det stod at folk kunne ha med seg matpakke, om de trodde de kom til å bli sultne under begravelsen; den avdøde hadde nemlig ofte irritert seg at folk forventet serving av mat i forbindelse med minnestunden.  Min første innskytelse er selvfølgelig “Åh - det må jeg fortelle mamma om!”, hun hadde nemlig samme innstilling, så går det opp for meg at det kan jeg jo ikke.  Det er halvannet år siden nå at vi hadde “Minnestunden avsluttes ved graven” stående under hennes dødsannonse.

Jeg aner jo ikke hva jeg driver med!  I et anfall av kjedsomhet og frustrasjon stikker jeg blyanten opp i nesa.  Når jeg tar den ut igjen, blir den lille hetta sittende fast.  I et øyeblikk flasher et svært pinlig legebesøk, ala lillesøsteren til Madicken for øynene mine, før jeg får lirket den ut igjen.  OK, det der gjør jeg ikke flere ganger.

Sånn går no dagan.

Klem fra  Sonja