Sonjas ordentlige blogg

Det har vært mye snakk om komplimenter i det siste.  Eller kanskje ikke.  Kanskje jeg bare er blitt ekstra obs på alt snakket om komplimenter, da jeg driver og venner meg til at det heter “en kompliment” og ikke “et kompliment”, som helt klart høres bedre ut.

I går kveld lå jeg i senga og tenkte på komplimenter, og hvordan det hadde vært kult å ha som mål å gi tre komplimenter hver dag.  Det eneste kravet er at jeg virkelig skulle mene det jeg sier.  Jeg tenkte dette kunne jeg blogge om (selvfølgelig), utfordre andre til å gjøre det samme, slik at de ble gladere ved å gjøre andre gladere, og alt ville være takket være meg og min strålende ide.  “Jeg er vel et supert menneske!” tenkte jeg, og sovnet med et smil om leppene.

Innen lunch i dag innså jeg at jeg er et rævva menneske.  Jeg hadde dratt til jobb med alle intensjoner om å dele ut komplimenter, men så langt hadde jeg bare delt ut følgende:

En stk sarkastisk kommentar, så sviende at den det hadde gått ut over ble rødmende og skjelvende og kalte meg slem, og jeg  måtte si unnskyld

En stk mild irettesettende e-post angående en venninnes valg.

En stk ganske krass avvisning av et velmenende råd, som etter at jeg fikk tenkt meg om i to sekunder faktisk var et veldig godt råd, slik at jeg måtte gjøre en helomvending midt i setningen.

Enda en stk sarkastisk kommentar - langt mindre bitende en den første, men den slo liksom ut i to retninger, og blir litt ekstraordinær av den grunn.

Uanstendige mengder med baksnakking.

I løpet av ettermiddagen har jeg klart å komplimentere en venninne for bra hår, men det er det.  Jeg er altså to i minus på dag en, og hva alle spydighetene angår er jeg helt deprimert.  Er jeg sånn hver dag?  Men jeg tenker at jeg fortsette å prøve resten av uka, og kommer tilbake med rapport på søndag, som opprinnelig planlagt.  Til da: se på Undre.  Hun kan dette med komplimenter.