Sonjas ordentlige blogg

I går kveld, mens jeg satt og spilte nettpoker og leste blogger, ringte det på døren min.  Jeg gikk ut, åpnet, der stod en ung herremann, som lurte på om det var jeg som var sjefene i leiligheten, noe jeg svarte ja til.  

“Ja, altså, jeg reiser rundt og besøker single damer” 

“Åh, supert!”

“Vel, ehm, jeg selger egentlig noen  bøker, har du noen minutter?”.  

Det hadde jeg, og viste ham inn i stua.  Der stod nettpokeren i sin fulle prakt, litt pinlig berørt (hvorfor var det plutselig flaut?  Jeg forteller jo alle at jeg spiller poker) går jeg for å skru den av.  Men så viser det seg at han spiller poker på samme nettsted, og det synes vi er kjempegøy begge to.

Så setter vi oss, og han begynner å selge bøkene sine.  Og så prater vi om løst og fast.  Han kjenner noen folk ikke så langt fra der jeg bor.  Høres dette kjent ut?  Han kommenterer filmsamlingen min… og avbryter seg selv: 

“Har ikke jeg vært her før?”

“Jo, det har du!  Du var her og solgte leksikon i vinter!”  

“Ja, det kan nok stemme” 

“Ser du hvor mye ryddigere det er her nå?”

“Ehm, nei, sånt husker jeg nok ikke”

Puh.  Det var bra.  Jeg var litt bekymret for at det gikk gjetord i leksikonselgermiljøet om dama med filmsamlingen, gitaren og den ekstremt rotete leiligheten, etter han var der sist, men det ser ut til å gått greit.  

Han hadde ikke med seg leksikonselger nummer to lenger heller, jeg liker å tro at han fikk solgt ham til ei som var litt mer frampå enn hva jeg var.

Nå som det viser seg at vi kjenner hverandre fra før, så blir vi jaffal kompiser. Og vi går inn på nettpokeren, og han viser meg noen triks til enkle penger, og vi utveksler brukernavn(!)

Først etter han er dratt igjen ser jeg nutrilettbar-papiret.  Jeg spiser virkelig ikke nutrilettbar ofte, så jeg tror kanskje jeg har funnet en magisk måte å tiltrekke meg dørselgere på.  Jeg regner med å se ham igjen om ½ år.