Sonjas ordentlige blogg

Det er trist når ting tar slutt.  Som oftest.  Når det er et prosjekt man har jobbet med siden januar, som har kostet svette, tårer og blod (ok, kanskje ikke så mye blod, men svette har det vært, og massevis med tårer.  Og snørr – det får kompensere for blodet), hundrevis av timer med overtid, sene kvelder og ikke minst pose på pose med sjokolade, både som bestikkelser og til eget medisinsk bruk, nærmer seg slutten så er det så langt fra trist som det kan komme.  Det er jubeltid.  Det er bare det at slike prosjekter har det med å trekke ut i slutten.  Litt til her, litt til der, en liten feil som må rettes opp, en kjempefeil som må rettes opp 19 ganger, og jeg innser at øyeblikket jeg har ventet på, når jeg kan si NÅ er jeg ferdig, det vil ikke komme.  Dette kommer til å strekke seg over uker, og når endelig alt er avsluttet og avgjort kommer jeg til å være så langt inn i neste prosjekt, at det faktum at forrige prosjekt nå er endelig avsluttet ikke har noen særlig verdi lenger.  Det er litt synd, for jeg hadde tenkt meg en ordentlig feiring når jeg var ferdig.  Jeg har til og med gått med et bloggpostfoster i hodet i anledning det store øyeblikket.  Over skriften skulle være ”FEEEERDIG!!!” med store bokstaver, overdrevent mange vokaler og opptil flere utropstegn, den skulle lyse av lykke, så skulle jeg skrive noe om hvor kjipt det hadde vært, og hvor glad jeg var for å være ferdig.  Og jeg skulle nevne sjokoladen.  Sjokoladen som tidvis var  det eneste positive i livet mitt.  Og så skulle jeg avslutte med å sitere samtlige Nord Trøndere jeg noensinne hadde møtt med:  ”No ska æ drekk mæ foill”, og så skulle jeg gjøre nettopp det.  Men nå blir det ingenting av det.  Jeg merker at jeg overkompenserer med å avslutte alt mulig annet, men det gir ikke helt samme tilfredsstillelse.  Jeg får avslutte denne posten og se om det hjelper.

Jeg fikk en rose av en helt fremmed mann på gata i dag.

Hva sier du? Valgk..? *stikke fingrene i ørene* La, la, la, la.

Jeg fikk en rose av en helt fremmed mann på gata i dag. Jeg tror det var fordi han synes jeg var så fin.

(Romantikk i gågata (litt mer kynisk versjon):

“Nei, jeg vil ikke ha brosjyren din, han oppi gata her ga meg blomster, så hvis du vil ha oppmerksomheten min så må du nok komme med enten sjokolade eller diamanter”)

Jeg tror jeg burde ha funnet opp noe.  Det hadde passet til personligheten min om jeg hadde hatt en prototype av noe slag stående hjemme, eller i det minste noen skisser og beregninger.  Og jeg har ideer også, det er bare det at ideene mine er så… dårlige.  Som den jeg la fram i lunchen i dag:

“Jeg har funnet ut en måte å gjøre vaskemaskinen mye bedre på.  Jeg hater jo å henge opp tøy, jeg tror det er det kjedeligste jeg gjør, nest etter å tørke meg etter å ha dusjet.  Vaskemaskinen må være noe større, da, kanskje fire ganger (skeptiske blikk), og så skulle det være sånn at rett før den var ferdig, så spratt der ut noen pinner, som tøyet ble hengende i i løpet av de siste omdreiningene, og så kunne man bare åpne døra og la tøyet tørke der inne.”

“Eller du kan bare kjøpe deg en tørketrommel”

“Uh, ja”

Tilbake til tegnebrettet.

Første delen av denne bloggposten totalt undergraver andre delen.   Dette for å vise at jeg er en ærlig sjel, og at jeg deler mine nederlag i like stor grad som mine suksesser.

Da jeg gikk på barneskolen, overbeviste jeg en venninne av meg om at det var vi som hadde laget sangen “Diggi-loo Diggi-ley”.  Vi skulle opptre med den i Melodi Grand Prix Junior, vi skulle ha gullsko og en kul dans. Sånn i ettertid er jeg glad for at vi var den typen jenter som var fulle av planer, men som aldri gjennomførte dem.

Men jeg tror at jeg har diktet opp en gåte.  Det vil si, jeg vet jeg diktet den opp, jeg husker det, jeg satt på skolebussen, og jeg tenkte ut en morsom versjon av en eksisterende gåte.  Jeg tror jeg er bedre på det; parodiere eksisterende ting, enn å finne på helt nye.  Og jeg husker jeg fortalte gåten til en venninne av meg, som gjetter på “luresvaret” - det som alle kunne - og jeg husker at hun lo veldig da jeg avslørte det nye alternative svaret mitt.

Jeg fortalte gåten til mange, sa aldri at jeg hadde diktet den selv - presset til å få folk til å le når man forteller vitser er høyt nok som det er.  Et års tid senere dukket plutselig gåten min opp i et Donaldblad.  Noen hadde sendt den inn.  Da skjønte jeg at gåten min faktisk var bra, og jeg begynte å fortelle folk at den var nettopp det - min.  Men det var for sent - det var en velkjent gåte innen da, og de hadde jo hørt den mange ganger før.  Du har sikkert også hørt den, men kan du med hånden på hjertet si at du hørte den første gang før 1985?  Den går som følger:

- Hva er det som går og går, og aldri kommer til døra?

- En svenske som har gått seg vill i stua.

Jeg har innsett at det ikke er jeg som diktet opp Diggi-loo Diggi-ley.  Men svenske-som-har-gått-seg-vill-i-stua, kan du aldri ta fra meg.

Moralsk dilemma. Det er noe jeg har veldig lyst til å blogge om, men det innebærer å henge ut noe en unge har laget, og jeg vet ikke helt om jeg kan det. Samtidig som om jeg synes dette er så morsomt at jeg ikke vet helt om jeg kan la være heller. Vi får se hvordan det går.

På siste side av lokalavisa trykker de tegneserier som unger på lokale skoler har tegnet. Disse er ofte helt fantastiske. Fra naivt-søte, til ting som er så vanvittige og psykodeliske at man lurer på hva man egentlig har i skolemelken nå til dags. Den siste nå seilte sporenstreks opp som en av mine favoritter. Den er til og med på en måte litt dagsaktuell, siden den inneholder engler, og det er mulig den er ment som kritikk av kongehuset. Eller mest sannsynlig er den ikke ment som kritikk av noe som helst. Det var bare en historie ungen hadde lyst til å fortelle, litt som jeg, da jeg som 12 åring på chartertur i Mallorca leverte inn en vits om taxisjåføren som påstår at han driver og kjører ned gamle damer og pakistanere. Den var på ingen måte ment rasistisk fra min side; det var jo sånn vitsen var, sånn jeg hadde lært den, men den ble sensurert av turguiden “han likte å kjøre ned gamle damer og… p…eh gamle damer”. Turguiden ødela forresten sluttpoenget også (”æ så du bomma så æ tok’n med bakdøra”), slik at ingen skjønte vitsen, og det har jeg aldri tilgitt henne helt for. Og her tror jeg kanskje jeg kommer utenom de moralske kvalene, for ungen har ikke gjort annet enn å lage en søt, om enn noe satanistisk, tegneserie. De jeg virkelig lurer på her er avisa. Hva tenker de på når de trykker slikt? Har de ingen som ser gjennom tegneseriene før de trykker dem? Eller tør de ikke si “nei” til ungene, og trykker alt som kommer inn, sånn at de ikke skal bli lei seg?

(klikk på bildet hvis ikke hele tegnerserien vises (3 ruter))

Litt stressa, og litt sent ute, slår jeg utgangsdøra igjen etter meg og låser.  Jeg registrerer at heisen står i min etasje (2. - jada, jeg er lat), hopper ombord og trykker på U-knappen.  Vi siger nedover.  Vi kommer til bunns.  Heisen er grei til nå, men så slår han seg vrang.  Han vil ikke åpne døra.  Jeg kan se gjennom en glipe at jeg står ca 5 cm over bakkenivå.  Ikke bra.  Jeg trykker sporadisk på alle knappene.  Hopper litt forsiktig, men det er halvhjertet; hva er det jeg prøver å oppnå?  Å tvinge heisen på plass.  Jeg må smile.  Sånt som dette skjer jo aldri i virkeligheten.  Og når det først skjer, hvor er han pene mannen som man liksom skal bli innestengt med?  Jeg vurderer å sende en melding til kollegaen min som jeg skal møte, men bestemmer meg for å vente til jeg eventuelt faktisk er for sen til toget.  Hun kan jo komme til å tro at jeg mener at hun skal redde meg.  Jeg innser at jeg bare har en mulighet: jeg må trykke på alarmknappen.  Uæ.  Skummelt.  Jeg trykker - det kommer en skikkelig ulelyd, så jeg slipper den igjen med en gang.  Ingenting skjer.  Kanskje det er meningen jeg bare skal holde den inne til noen av naboene skal høre meg?  Jeg trykker igjen - litt lenger denne gang.  Det kommer telefonpipelyd - lenge - ingen hjemme?  Så en stemme:

“Hallo i heisen” (!!)
Hei, svarer jeg.
“Har du problemer?”
Ja, jeg kommer ikke ut
“Går det greit med deg?”
Ja, da, men jeg kan jo ikke bli her?
“Vi kommer og henter deg”

Samtale over.  Det går opp for meg at jeg aldri sa hvor jeg var, men satser på at de har noe form for system for å finne det ut.  Jeg blir stående i heisen og flire for meg selv.  Etter ca 5 minutter begynner heisen å gå.  Den stopper på alle etasjene jeg har trykket på, men åpner ikke dørene.  Jeg ender til slutt opp i 1. etasje.  Dørene er fortsatt igjen.  Litt usikker trykker jeg på U igjen.  Vi daler - og se! -dørene åpner seg.  Det kommer et ungt par nedlesset med IKEA-poser gående mot meg.

“Jeg ville ikke tatt heisen, hvis jeg var dere, jeg har akkurat stått innelåst der i sikkert 10 minutter”
“Tuller du?”
“Nei, se der kommer brannbilen for å redde meg” - en brannbil har svingt inn på tunet (eller parkeringsplassen er kanskje et rettere ord).  Brannmann kommer ut.  Dette er jo grunnen til at jeg synes det var så skummelt å trykke på alarmen - “æhh -den begynte akkurat å kjøre igjen, og så slapp den meg ut” sier jeg.  Litt sånn små hastende til bilen min - hvis jeg kjører til stasjonen, kan jeg fortsatt rekke toget.  Det siste jeg ser er at brannmannen sender IKEA-paret inn i heisen, med en walkie talkie, for å testkjøre.  De ser skeptiske ut, men jeg tror det gikk bra, for det stod ikke noen lapp på heisen da jeg kom hjem.  Men det blir nok trappene for meg en stund fremover lell.

Der er et litt sånt ustrukturert meme ute og går, lykke og egoisten har fortalt om sine største tabber, eller flauser som det het i Starlett i hine hårde dager, og har vel utfordret alle som har lyst til å gjøre det samme. Jeg har lyst (selv om jeg ikke vet helt hvorfor - dette kommer til å bli smertefullt)Altså - mine topp tre aller flaueste øyeblikk (som jeg ikke har skrevet om før).

Jeg var 13 år, tror jeg, og besøk hos naboen. Hun var 15, og hadde akkurat fått seg kontaktlinser. Hun satt og “pitla seg på aua”, og den ene linsa falt ut. “Fort, Sonja, løp på badet og hent linsevæska mi”. Jeg gjør som jeg blir bedt om, og løper på badet. Der sitter faren til venninna mi kliss naken i badekaret. Rødmende og flau ber jeg stotrende om unnskyldning, og stikker igjen, uten en gang å få med meg linsevæska.

Edit: jeg måtte sensurere bort den midterste historien, for jeg hatet så mye at den stod på nett. Jeg kan fortelle om at jeg ba om sjokolademelk på et jobbintervju en gang da. Husker ikke hva jeg egentlig mente å si, men jeg tror ikke det var med vilje.

Siste scenario.  Jeg bodde i bofellesskap. Jeg skulle på fest. Jeg var nydusjet, ikledd tidenes styggeste grønne morgenkåpe og med papiljotter (sånne krøllegreier) i håret. Jeg stod med hodet inne i kjøleskapet og lette etter noe mat. Jeg hører noen komme ut fra badet, og ser den peneste mannen jeg til dags dato har sett live. Og der står jeg, som en annen fru Pigalop, med majones i ene hånden og sylteagurker i andre (ok, da, jeg husker ikke akkurat hvilken mat det var, men det var helt sikkert noe usexy som majones og sylteagurk). Han presenterer seg som Kjell, kamerat av Thommas, som jeg bodde sammen med, og jeg er ganske sikker på at jeg klarte å stamme fram mitt navn også.
Det fine her er at dette ikke er det pinligste øyeblikket når det gjelder Kjell. Ei heller uka etter, da jeg var syk og igjen tuslet rundt i morgenkåpa, og vi hadde en samtale med meg i feberrus, eller noen måneder senere, etter at vi har hatt husfest, fått fremkalt bildene derfra og jeg og hun ene jeg bodde sammen med står og gjør oss til for Kjell i bakgrunnen på samtlige bilder. Neida, det pinlige øyeblikket dukker opp når jeg og tidligere nevnte samboer sitter på kjøkkenet og snakker, og samtalen penser inn på Kjell og hvor utrolig pen han er. Jeg husker ikke eksakt hva som ble sagt, men jeg vet at jeg på ett eller annet tidspunkt nevner noe om at hjernen min slutter å virke når han er i nærheten, på grunn av penheten som er ham. Det som skjer så er at Thommas kommer hjem, sier hei til oss, og går på rommet sitt. Døra til rommet til Thommas er bak en vegg, så vi ser den ikke, men vi hører to ting:

• Han åpner ikke døra inn til rommet sitt
• Han sier “hei” til noen som tydeligvis sitter der inne.

Det viser seg altså at Kjell har sittet på rommet til Thommas, med døren åpen, og har hørt på meg fortelle hvordan hjernen min slutter å virke når han er i nærheten. Jeg visste ikke selv en gang hvor rett jeg hadde.

Jeg utfordrer selvfølgelig alle til å legge ut sine tabber, men klandrer dere ikke om dere ikke vil.