Sonjas ordentlige blogg

Da jeg kom hjem fra jobben i dag, hentet jeg salat, paprika, mozarella og agurk ut av kjøleskapet for å lage meg mat.  Og så ble jeg stående og se på alt jeg måtte skjære opp, og fant ut at dette gadd jeg ikke.  Kikket i frysern for å se om jeg hadde noe lettvint, fant pølsebrød, og kom på at jeg hadde pølser også der inne et sted, bak noen blåbær og greier.  Fant pølsene, men da jeg skulle sette blåbærene på plass, holdt jeg dem opp ned, og de trillet all over.  Kostet opp de som lå på gulvet, og lot resten være - tar dem senere.  Jeg heiv pølsebrødene i ovnen, og pølsene i en gryte med vann, og satte meg foran pc’n.  Etter en stund gikk jeg for å sjekke hvordan det gikk med pølsene - det gikk ikke videre bra, jeg hadde glemt å sette på plata.  Satte på plata og tilbake til pc’n.  Etter en stund gikk jeg for å sjekke pølsene igjen; ingen fremgang denne gangen heller - jeg hadde satt på feil plate.  På den plata jeg hadde satt på, lå mange av blåbærene jeg hadde sølt ut.  Det luktet svidd blåbærsyltetøy.

Satte på riktig plate.  Sjekket pølsebrødene.  De var blitt helt harde.  Etter en stund var jeg så sulten at jeg ikke orket vente mer, så jeg tok de halvvarme pølsene mine og hadde i knekkepølsebrødene og spiste dem med uanstendige mengder sennep.  Det gikk da på et vis.

Senere på kvelden sølte jeg ut 1/2 boks kakao over hele kjøkkengulvet.  Sukk.

Jeg var på en innflyttingsfest i Brooklyn en gang. Det var en multinasjonal greie, med masse utvekslingstudenter fra alle mulige land. Jeg ble fortalt at det var ganske mange jenter fra Norge på festen, men i ettertid viste det seg at det bare var jeg og venninna mi som hadde gjort så sykt mye utav oss.

På denne festen drev jeg og fortalte en historie, venninna mi kom og avbrøt meg, for hun hadde også vært med på hva det nå var jeg fortalte, og en av tilhørerne bryter ut ”No, no, let her tell the story (peker på meg), she seems more balanced”. Dette er helt klart en av de beste komplimentene jeg har fått. Jeg liker balanse. Balanse er viktig. Også her i bloggen. Og siden jeg i forrige post muligens ikke akkurat framstiller meg som smarteste kvinnen i skuffen, skal jeg gjøre opp balansen ved å skrive litt om politikk. Jeg er nemlig så naiv at jeg tror at politikk og intelligens henger sammen.

I samarbeid med en kollega i dag har jeg i dag utviklet et konsept for et nytt politisk debattprogram (vel, det var vel kanskje han som kom med ideen, og utviklet den, og jeg stod bare der og var enig og lykkelig over at noen klarte å formulere tankene mine, men jeg tror ikke han leser bloggen min, så jeg tror jeg kan ta halve kreden, jaffal). Det skal være ganske likt de fleste andre politiske debattprogram som går før valget, med ett unntak. Med en gang en av deltagerne begynner å snakke om andre partiers politikk, det være seg ting de mener de har lovd, men ikke holdt, eller meninger de måtte ha som de ikke synes helt på greip, så blir de skutt. Ikke nødvendigvis drept, men skutt med for eksempel luftgevær. Sånn at det svei skikkelig. Hvis de likevel fortsatte å snakke om andre partiers politikk istedenfor sin egen ville de bli skutt igjen, og etter en stund, hvis de ikke tar greia, så åpner det seg en luke i gulvet under dem, og *vosj* er de ute av programmet.

I utgangspunktet var vel tanken at debattantene skulle være klar over spillereglene fra begynnelsen av, men det slo meg mens jeg skrev at det kunne være artig å la dem finne ut av ting underveis.

Jeg tror dette, kanskje ikke den første valgkampen konseptet ble brukt, men etter hvert, kunne føre til mye mer balanserte debatter, og en stakkars jente skjønner hva hun skal stemme på.

I dag gjorde en kollega meg oppmerksom på at jeg hadde gule klistermerker på skiltene på bilen min. I beste jentete-stil spør jeg “Er det dumt?”, det var det visst, for nå kan visst hvem som helst (fortrinnsvis noen fra biltilsynet eller veivesenet eller noe) klippe av skiltene, og det er nok ikke helt ideelt.

Min første innskytelse var “ja, men jeg har jo ikke fått noen nye klistermerker”, men basert på tilsvarende hendelser i fortiden innså jeg at jeg sansynligvis hadde mottat klistermerker, men rotet dem bort.

Jeg gikk altså hjem og lette gjennom bunke etter bunke med viktige papirer, uten å finne noe som helst. Så veskene måtte til pers. Tømte samtlige og fant (i tillegg til en rekke kvitteringer, kino- og ferjebiletter og handlelister) fire lipglosser, to lebestifter, to par ørdedobber, deler fra to par til, et armbånd, tre hårklemmer, småpenger i fem forskjellige valutaer, to små bokser med hobbymaling(?), 8 bind, i overkant av 30 kontaktlinser, 5 penner og en liten stabel notatbøker. OG NYE KLISTERMERKER. Som jeg klistret på skiltene mine, så nå er jeg igjen trygg for skumle menn med tenger. Vel, dem fra biltilsynet, anyway.

Forrige uke skulle jeg på et møte, jeg visste ikke helt hvor det var, så jeg printet meg ut et kart fra Internettet, skrev på de gatenavnene jeg trengte, og dro avgårde i god tid. Alt så ut til å gå ypperlig, helt til den ene veien jeg hadde tenkt å kjøre viste seg å være en gang- og sykkelsti, så der var jeg da, midt uten ingensteds, med et kart praktisk talt uten gatenavn, og jeg kjører rundt på måfå til jeg finner møtestedet. Kommer 1/2 time for sent, og forklarer at jeg kjørte meg vill. I pausen forteller jeg en historie, jeg er godt over halvveis før jeg innser at poenget i historien min er en annen gang jeg kjørte meg vill. Jeg tror de tror jeg er litt idiot.

Dagen etter skal jeg til tannlegen. Jeg sitter i venterommet i en halv time før tannlegen kommer ut og lurer på hva i alle dager jeg vil. Timen min er selvfølgelig dagen etter.

Dagen etter kommer jeg til tannlegen til rett tid, men uten penger på kontoen, viser det seg.

Og så brant jeg fingeren min på smeltet ost.

Det er i grunnen litt rart at jeg ikke er blitt evolusjonert ut av eksistens

Jeg har egentlig en filosofi om at drømmer stort sett bare er intressante for dem som har drømt dem, og muligens litt for dem som det blir drømt om, men jeg satser likevel på at disse utdragene fra drømmedagboka mi har en viss underholdningsverdi:

Natt til 24.1.99
Var og kjørte buss, fikk mistanke om at noen drev og saborterte.  Trodde sabotasjen bestod i en kremboks.  Fikk politiet til å konfiskere alle kremboksene på bussen (det var en del), bortsett fra Camilla (lillesøsteren til en barndomsvenninne) sin.  Det var selvfølgelig hun som var sabortøren.  Hun tvang oss ombord på et fly, som det var en bombe på.  Vivian (barndomsvenninnen) hadde en kode, som kunne disarmere bomben, men den var sinnsyk lang og vanskelig, og bestod av masse rare tegninger.  Hadde ikke lov til å skrive den ned, og visste at det ikke var sjans om at jeg skulle lære den utenat.  Men så kom det en som sang på en sang, og jeg fant ut at ordene i sangene var de samme som tegnene i koden.  Reddet alle sammen.  men etter på var vi på en strand, der de sprengte opp en tidevanns bølge på oss.  Der var en mann med 8 armer.

Natt til 6/11/04

Jeg er på korpsleir med masse unger, Bill og Hillary Clinton og en fyr som jeg er sammen med, og som liksom skal trene meg opp til å bli en bra kjæreste. Han dumper meg etter en stund, fordi han synest jeg flørter for mye med Bill (mens det i virkeligheten er han som flørter med meg). Han krever å få tilbake alle smykkene han har gitt meg, og vil også ha smykker som jeg lagde selv før vi ble sammen (og så klipper han dem i stykker, men det gjør ikke så mye for jeg vet at jeg bare kan sette dem sammen igjen til nye, finere smykker). Alle ungene i korpset er skikkelig sånn 14 år gamle jenter som synest det er utrolig gjort av meg å drive og flørte med Bill foran Hillary, og jeg prøver å snakke med Hillary og forklare at det aldri var noe alvor mellom meg og Bill, men det fører likevel til at han taper valget(!). Jeg får en secret service agent etter meg, som prøver å knekke nakken min, for å opprettholde amerikansk sikkerhet, men jeg får forklart ham at det ville være å overdrive. Han skjønner dette og drar avgårde, men ungene på korpsleiren er uenige og hele resten av drømmen må jeg prøve å forklare ungene at det ville vært galt å drepe meg.

Natt til 02/09/07:
En venninne og jeg gjør en avtale/veddemål om at vi skal
1.  bli flinke i jobben
2.  slanke oss
3.  holde leilgheten ren og ryddig
4.  ikke tilbringe tid med folk vi ikke liker
og etterhvert:
5.  vi skal kjøpe en løve som vi skal dressere og selge til et sirkus.  Løven viser seg å være en tiger, vi er litt usikkre på om vi orker å se den spise, særlig siden den må mates med levende hester.  Jeg bestemmer meg for ett eller annet tidspunkt for å strippe for den, uten at jeg er helt sikker på hvorfor.

Kom gjerne med tolkninger.  Jeg har egentlig bare slått meg til ro med at underbevisstheten min har en overaktiv fantasi.

Jammen meg, har jeg ikke blogget i et år i dag.  For å feire har jeg importert (og med importert mener jeg klipp-og-lim-o-rama) samtlige poster fra Øvelsesbloggen inn hit.  Der var litt ymse, ikke alt jeg nødvendigvis ville blogget i dag, men der var en og annen bra post også.

Grunnen til at jeg gjør dette klokken 3 på natta, lurer du på?  Får ikke sove.  Skal være på jobb om 4 timer.  I morgen kommer til å bli en tøff dag.

Ute på ei eng

står det ei ku og et gras

Eg helsar på ho