Sonjas ordentlige blogg

Nå skal jeg blogge litt om bloggen min igjen, det er ikke noe jeg liker å gjøre (hvem er det jeg prøver å lure - jeg elsker å blogge om bloggen , men tror kanskje det ikke er så fryktelig interessant å lese om, og får derfor en litt emmen smak av det hele).

Jeg tror endelig at jeg har fått orden på linkelista mi, og dessuten ordnet meg en bloggroll på forsiden, med et knippe av de bloggene jeg henger mest i (men for all del - klikk på den “]Flere blogger jeg leser” nederst der, der er utrolig mye bra.  Den rare parantesen er for å få den nederst, rent alfabetisk, tar gjerne i mot innspill på hvor jeg kan gjøre det mer elegant)  Jeg har dessuten hevet meg på trenden med å anbefale enkelte poster (som jeg er så heldig å kunne kalle “Sonjatus” - hekkan jeg er fornøyd med den der) skal prøve å være flink og holde den oppdatert.

Og så har jeg vunnet ting (ja da, det er den egentlige grunnen til at jeg skriver denne posten - YEAH jeg har vunnet ting) noe jeg synes er fint og litt rart.  Premien kan beundres her; jeg vet jeg kommer til å gjøre det.

Driver og eksprementerer litt med tags, men vet ikke helt om jeg har taket på det - det er også litt usikkert om blir eller om jeg bare går tilbake til bare å merke alt jeg skriver med “Sonjaland” og ferdig med det.

Ellers er det ikke så mye å fortelle om bloggen min akkurat nå.  Går med planer om å pynte den til jul, men det er ikke sikkert at blir noe av, så det er egentlig litt hemmelig.  Det blir uansett ikke før 1. desember, så dere får vente og se.  Kanskje blir det, og kanskje ikke.

Jeg tror den samme personen som i sin tid ga navn til Grønnland, også har gitt navn til frukten sweetie.  Den ser ut en grønn (grønn der er den fargen igjen - neppe tilfeldig) appelsin, og smaker som en grapefrukt.  Jeg mener den heter “Sweetie”, er jeg fullstendig naiv som trodde at den skulle være litt søt, jaffal?  Er dere klar over hvor mye sukker jeg måtte blande sweetie-kjøttet med, for at den i det hele tatt skulle bli spiselig?  Og da var det ikke særlig godt en gang, og hele vitsen med å spise frukt var også borte, da vitaminverdien pr kalori nå var så lav, at jeg like godt kunne spist supermørk sjokolade eller noe annet som utgir seg for å være sunt og snop, men som egentlig ikke er noen av delene.  Hmpfr!

Jeg tror kanskje jeg har løst den der sau/ulv problematikken. Jeg har tidvis vært sauebonde selv, og det er ingen spøk, samtidig som jeg ikke egentlig er for å utrydde en hel dyreart, bare sånn fordi den trøbler det til litt, så som i de fleste debatter så synes jeg at begge har litt rett. Derfor har jeg holdt kjeft til nå, fordi “jeg er litt enig med alle, jeg” ikke er noen mening å slite ut stemmebåndene på. Men så, fikk jeg høre om dette. Høner blir kastet, fordi vi ikke vil spise dem.

Min første innskytelse var; hvorfor ikke slå to fluer i en smekk? Så vidt jeg har skjønt har vi sånn noenlunde kontroll på hvor ulven befinner seg, og bøndene vet jaffal hvor de slipper ut sauene sine fra, så da er det bare å sende ut de pensjonerte hønene i et område midt i mellom der, opprette et hønsebelte, så og si, og la naturen gå sin gang. Ulvene er neppe like kresne som vi som spiser med kniv og gaffel - ulvene har alltid vært litt udannete sånn, og når Per Ulv, Vidar Ulv og Jostein Ulv er ute og skal ha seg et saftig lammelår, og de kommer over en høne eller fem på veien, så er jeg rimelig sikker på at de vil tenke “Greit nok, jeg kan ha høne til middag i dag” og kaster seg over overskuddshønene. Ulver har vanskelig for å konsentrere seg over lenger tid, har jeg lest.

Alle vinner. Bortsett fra kanskje høna. Men i det minste blir den ikke kastet, og det må jo være det kjipeste, så den vinner litt den også. Det er bare ikke sikkert den ser det selv. Dessuten har jo aldri høner vært særlig smarte, så det er ikke sikkert at den ville skjønt det om den hadde vunnet heller.

Nå må bare ulven se opp for reven. For vi vet jo at reven er en hønsetyv. Men det er et problem jeg skal løse en annen dag. Sliten nå.

Jeg tror ikke jeg er deprimert sånn på ordentlig, men mørket og regnet gjør meg nedtrykt. Jeg gråter oftere. Tre ganger så langt denne uken. Første gangen husker jeg ikke hvorfor en gang, andre gang ble jeg satt ut av minner og tredje gang var jeg sinna og frustrert fordi jeg ikke er standhaftig nok. Hun ene i gruppa mi på søndagsaktiviteten ville flytte den til en annen dag. Den eneste dagen som passet for alle andre var en tirsdag, da er jeg opptatt 730-1900, men ok, da, vi kunne jo møtes klokken 2000. Jeg ble forsinket, og det var kaos på motorveien, og avkjørselen min var stengt, og jeg måtte prøve å finne fram til dit jeg skulle på improvisasjon. Det gikk dårlig, og jeg kjørte gråtende hjem, sur på alt og alle, men mest av alt på meg selv, som sa det passet selv om det ikke gjorde det. Jeg gjør ofte sånn - sier ting er greit selv om de ikke er det - slik at folk ikke skal slutte å like meg, fordi jeg er vanskelig. Det blir bitterhet av sånt.

I natt drømte jeg at jeg kunne gå på skøyter. Jeg var ikke flink eller noe, men jeg falt ikke, og jeg gled bortover - ikke isen, for det ville gitt mening, og slikt driver ikke drømmer med - men linoleumen på folkehøyskolen jeg tydeligvis gikk på. Jeg kan ikke gå på skøyter - jeg mener, jeg kan ha på meg skøyter og gå bortover isen, skritt for skritt, men det er også alt. Og jeg faller mye. Jeg er ikke så mye på skøyter lenger. Ikke ski heller.

Kan vi fastforwarde til desember - stoppe litt ved julen, og så spole fram til mars?

Hvis jeg skulle tatt denne uken så langt om igjen, ville jeg gjort følgende annerledes:

-Sunget med på en langt kulere sang enn Barry Manilows ”I can’t smile without you”, da jeg gikk på det jeg trodde var en øde vei med mp3-spilleren min.

-Ikke hatt på meg den hvite genseren med pompomene, den dagen jeg valgte å gestikulere stort med en kopp kakao i hånden. Det gikk bedre enn man skulle tro – har fortsatt hvit genser, men den har nå en brun pompom

-Da jeg i går var underveis hele dagen, og måtte spise middag i bilen, gått for pizzastykke, sandwitch eller burger, i stedet for det ekstremt lite kjørevennlige kinamatmåltidet (ris med sursøt saus i hele bilen nå)

-Ledd hånlatter sammen med de andre, i stedet for å bli rørt til tårer, av min kollegas avspilling av Oktoberfest CD’ene.

-Ikke spist en hel eske med belgisk sjokolade i løpet av de to første dagene av slankekuren min.

Ellers er jeg helt på linje med Edith Piaf.

Edit: Og kanskje ikke skrevet blogginnleggoverskrifter i språk jeg ikke behersker. Hva skal det være? Ikke “petit”, vel?

Jeg har et sugemerke

Og det eneste som er mer patetisk enn en 30-åring med et sugemerke, er en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det.

Og det eneste som er mer patetisk enn en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det, er en 30-åring med et sugemerke som er litt stolt av det og som ikke har gjort noe mer vovet enn et tungekyss som varte så kort at alle som ikke er meg, ikke en gang ville latt det telle.

Jeg har ikke engang en morsom historie om hvordan jeg fikk det, og jeg mistenker at du kanskje tror at jeg prøvde meg på en sånn overskrift-som-trekker-mye-folk-ting her, men jeg lover at det ikke er det som er motivasjonen.  Greia er nemlig at det eneste andre sugemerke jeg har hatt, fikk jeg da jeg var 19, og da var det allerede for sent.  Det var ikke kult lenger, bare flaut (er egentlig sugemerker noensinne kult, eller er det bare jeg som trodde de var det, da jeg aldri hadde noen da jeg var 14-15?), og jeg fikk ikke vist det eller fortalt det til noen.  Så jeg tar igjen nå.  Og det er enten dette, eller å flashe en puppen min på jobb, og jeg tror jeg har mer å tape på det siste der, så jeg går for denne løsningen.

Så får det heller være om det trekker lesere.

Sist jeg var hjemme fant jeg denne tegningen av en blå mann jeg laget på midten av 90-tallet.

Jeg har vel aldri vært noen stor kunstner, men jeg synes jeg var sånn passe flink til å tegne da jeg var 15-16 år. Jeg har også en Løvenes Konge-tegning fra den tiden, som også ser sånn noenlunde bra ut.

Sist jeg prøvde å tegne noe (Iversen som spiller fotball, av alle ting) viser det seg at utviklingen av tegneferdighetene mine har gått baklengs. Jeg tegner nå som en middels flink 6-åring. Når skjedde dette? Er dette noe alle opplever? Eller er jeg unik i min tilbakegang?

Den andre tingen jeg reagerer litt på er at den blå mannen leser en bok som - etter det jeg kan se - heter “Vitello” altså det italienske ordet for “Kalv”. Hva har skjedd her?  Jeg pleide å ha masse symbolikk i tegningene mine, men jeg kan ikke fatte og forstå hva jeg har prøvd å formidle ved å tegne en blå mann som leser en bok som heter “Kalv”.  Noen idèer?

Jeg elsker vitser av denne typen , og prøver stadig å dikte opp sånne selv. Det går ikke så bra. Jeg klandrer litt den som bestemte at norske ordspråk skulle være fulle av bokstavrim. Jeg elsker bokstavrim på en hvilken som helst annen dag, men akkurat i denne situasjonen gjør de ting svært vanskelige.

Nå har jeg tenkt ut et ganske artig sluttpoeng til en vits, men selve vitsen er heller råtten, og jeg håper noen kan gi meg en bedre forhistorie. Eventuelt fikse på den jeg har. Altså, foreløpig går den slik:

Det var en engelsk utvekslingsstudent som hadde to gullfisker som hun kalte Bob1 og Bob2. En dag skulle hun ha med seg fiskene på skolen, for å vise dem fram, på vei til skolen mister hun gullfiskbollen, fiskene faller ut, biler suser forbi, men hun får reddet fiskene i en plastikkpose, og når hennes venninne spør hvordan det gikk, svarer hun

”My Bobs are OK”

Det er altså så langt som jeg har kommet. Nå kan en hvilken som helst vits – eller historie – ødelegges av at den fortelles feil. En venn av en venn av meg som jobber med barn, beklagde seg over at barna tålte så lite. For eksempel hadde han sagt til en 12 år gammel jente at ”Du er en gris!” og hun var blitt skikkelig sur. Jeg ble litt satt ut av det der, og var veldig usikker på hva jeg skulle si til sånt. Etter litt fram og tilbake, viser det seg at hele hendelsesforløpet hadde gått som følger:

Venn av venn: Det ser ut som en svinesti her.

Jente, 12 år: Hva gjør det meg til?

Venn av venn: En gris

Nå var det i det minste litt morsomt og ga mening. Vitsen jeg har nå tilsvarer ”Du er en gris”. Jeg vil ha en fin og elegant historie, alà Det ser ut som en svinesti, med tilhørende oppfølgingsspørsmål og svar.

OK. To scenarier igjen. Her er de:

Du er forelsket i noen som du er i nær familie med/en representant fra dyreriket/en gjenstand

En du er forelsket i har sagt/gjort noe så forferdelig at du rett og slett ikke vil være forelsket i ham mer

Det har vært moro og lærerikt, men nå er jeg drittlei, og tom for forslag. Så jeg vil skrive litt viljestyrke heller. For å bli uforelsket må man ikke bare halvhjertet mumle “å, jeg har det så kjipt, jeg vil ikke ha det sånn lenger”, men virkelig være villig til å gi opp forelskelsen. Som det muligens har skint gjennom at jeg ikke egentlig skjønner hvorfor noen vil være uforelsket, personlig blir jeg alltid litt lei meg når jeg merker at en forelskelse har sluppet taket, uansett hvor lite håp der måtte ha vært, men meg om det.

Tilbake til saken: viljestyrke. En av dem jeg bodde sammen med da jeg studerte, hadde en teori om at det ikke eksisterte noe sånt som “viljestyrke”. Man gjør alltid det man har mest lyst til uansett. “Vil jeg festrøyke, eller vil jeg leve til jeg blir 80?”. “Vil jeg fråtse i wiener-pecan, eller vil jeg at det skal bli helt stille når jeg kommer inn i rommet, og bare en saksofon spiller mens alle mennene beundrer de fantastiske beina mine” “Vil jeg være ute og feste hele natta, eller vil jeg få 1.0 (1.0 var den beste karakteren da jeg studerte.  7 år senere og jeg er fullstendig falt av lasset - heter det A nå?) på eksamen og en super jobb”.
Ordboka definerer viljestyrke som “ha vilje til å gjennomføre noe”. Jeg tror ikke det dreier seg så mye om vilje, som om styrke. Styrken til å gjøre det en virkelig vil.

Så hva vil du? Beholde forelskelsen, skyte mellom utenomverdslig lykke og bunnløs miserie, eller gå videre, harmonisk, i balanse, og med muligheten for at du ikke vil kunne oppleve noen av delene igjen?

Skriv!

Og da fortrinnsvis dikt

Det er noe

med

merkelig setningsoppbygning

bokstavrim

gjentagelser

og eksperimentell tegnsetting

som jager smerten ut

fortere

enn en prosaisk (?) tekst

La hjertesorg renne ned på papiret

og bli sittende der

Finn frem din lidende kunstner

og ham lede deg gjennom

til den andre siden

hvor du kommer ut

uforelsket

(Hvis skriving ikke er din greie, tegn, mal eller komponer en sang.  Med kunstnerutfoldelse og ubegrensete mengder iskrem kommer du deg gjennom det meste)

Film tips:  The Break-up

Deppemusikk:  Omtrent alt av køntri, og halvparten av alle andre sanger som noensinne er blitt laget.