Sonjas ordentlige blogg

September: Høyre frontlykt på bilen min slutter å virke. Jeg tenker at den kan jeg fikse når jeg har EU-kontroll i oktober.

Oktober: EU-kontrollen påpeker at høyre frontlykt ikke virker, men fikser den ikke. Jeg antar det er grunnen til at de kaller det EU-kontroll og ikke EU-fiks.

November uke 1: Finner bruksanvisningen til bilen min. Popper opp det der lokket frampå der, og prøver å ta ut lyspære. Skjønner ikke det som står i bruksanvisningen og får det ikke til.

November uke 2: Gjentatte forsøk på å kjøpe ny lyspære på bensinstasjon mislykkes. Først må de vite merket på bilen, så må de vite merket til pæra, og hver gang har jeg med meg mer informasjon inn, uten at det hjelper. Når jeg til slutt tropper opp med vognkort, førerkort, bruksanvisning, fødselsattest og karakterboken fra ungdomsskolen, får jeg beskjed om at jeg bare bør skru ut den pæra jeg har, og ta med den, slik at de ser hvordan den ser ut, og bare kan gi meg en lik.

November uke 3: Prøver å ta ut lyspære. Skjønner fortsatt ikke bruksanvisning, og får det ikke til.

November uke 4: Kjører til bensinstasjon, spretter opp lokket, og driter i å lese bruksanvisningen, bare gir meg til å dra i de delene som er merket med piler på bildene. Ting løsner, jeg får ut pæra! Inn på bensinstasjonen, og erklærer høylytt “Ha, jeg fikk ut pæra helt selv”. For sent innser jeg at jeg er på en bensinstasjon, og at det sikkert kommer folk inn daglig som klarer å ta ut lyspærene på bilen sin selv. Det er ingen som virker videre imponerte.

Uansett, nå har jeg en pære, og å få en som ser akkurat likedan ut er et kakestykke. Ut igjen med pæra, setter den inn og skal feste den med en ståltråd som henger inne der. Den er akkurat litt for stram, og jeg svetter og styrer fælt med å få den inn i rett hull. Etter å ha kastet av meg skjerfet og anferdiget en fingerbeskyttelse av pæreinnpakningen, får jeg til slutt ståltråden på plass. Det går ikke et sekund, før jeg skjønner grunnen til at ståltråden var så vanskelig; det jeg tidligere i teksten har omtalt som “rett hull” viste seg å være “feil hull”. Ja, ja, det kan skje den beste, men ståltråden er bøyd, så den er umulig å få ut igjen av feil hull. Inn på bensinstasjon for å låne knipetang, ut og bøye på ståltråden, til den er bein nok til å få den ut fra feil hull, og plassere den i rett hull. Siden den nå er så bøyd, holder den ikke pæra på plass lenger. Bøyer ståltråden litt mer, slik at den virker igjen, setter på gummihetta og skal plugge i strøm. Jeg har satt inn pæra 90 grader feil, av med gummihetta og ståltråden, snu pære, på med ståltråd og gummihette, og plugge i kontakten. E voilà! Bil med to fungerende lykter.

Svært skitten bil med to fungerende lykter, den må gjennom bilvasken. Tre ting jeg lærte der:

1. Om man er bitte litt klaustrofobisk, så er det ikke så lurt å bestemme seg for å sitte inne i bilen mens vasken pågår. Hekkan, det var dritskummelt.

2. Om man har glemt å slå inn speilene, så føler man seg litt som Indiana Jones, når man full fart ruller ned vinduet, slår inn speilet, ruller opp vinduet, hele tiden med et halvt øye på vannsprutetingen.

3. Om man glemmer å skru av antennen , så blir den ikke nødvendigvis knekt av i bilvasken, men bøyd i en rar fasong, slik at bilen nå mest av alt minner om en mentalt forstyrret Teletubby.

Likte du denne posten? Stem på meg i Tordenbloggen, da vel!

Jeg har med varierende hell prøvd meg på disse Internett-date-sidene.  En av de første jeg fikk kontakt med var en hyggelig ung mann som hadde opptil flere bilder av seg selv i bar overkropp tatt hos fotograf på profilen sin.  Litt i overkant forfengelig for min smak, men jeg har for lengst innsett at om det skal bli noe på meg i det hele tatt, kan jeg ikke være så kresen at jeg ikke overser en dødssynd eller to i blant.  Dessuten virket han oppegående ellers, og oppegående er en egenskap jeg setter pris på.

Vi mailet fram og tilbake, hadde en trivelig, flørtende tone.  Han var nok noe mer frempå enn meg, og veldig opptatt hvorvidt jeg var “frekk” eller ikke.  Jeg var nok ikke helt med på notene, men svarte så godt som min innebygde blyghet tillot, mens jeg prøvde å fiske etter fritidsinteresser, tanker og følelser og rett og slett bli kjent med ham mellom de slibrighetene (det var rimelig sjarmerende slibrigheter).  Og det var tydeligvis nok, for mailene fortsatte å komme.  Han bodde dessuten noe sånt som 50 mil unna, så jeg tenkte at det nok aldri ble aktuelt å møtes i praksis, så det er mulig at jeg lovet litt mer enn jeg faktisk ville holdt (ja, du har rett, jeg er en liten gnager som kan finne på å føre deg bak lyset).

Helt til den dagen, der han, relativt ut av det blå, hadde flyttet til nabokommunen.  Og nå lurte på om jeg frekk nok til å komme og besøke ham.

…

Jeg innså at det var på tide å legge kortene på bordet, og innrømmet at på en skala fra 1 til 10, så var jeg nok bare 2 frekk, og da hovedsakelig i betydningen spydig.

Jeg hørte aldri mer fra ham.

Jeg lurer på hvorfor det har seg sånn at man vinner nettopp gull, sølv og bronse, når man kommer henholdsvis første, andre og tredje plass.  Jeg mener, gull kan jeg forstå - det er jo det kuleste vi har, bortsett fra platina, men det blir vist giftig om man former det i rundinger (noe som er en ulempe om man skal ha runde medaljer, noe man jo ofte har), og dessuten skinner det så fint.  Sistnevnte kan ikke ha hatt noe å si, for sølv er jo mye finere, og det får man jo ikke før man er på andreplass.  

Utseende av metallet kan altså ikke ha spilt inn så hardt, bortsett fra at bronsen helt klart er den styggeste av dem, og det er jo dessuten en legering, noe som får meg til å undre: hvorfor bronse?  Hvorfor ikke messing eller stål?  Eller, kall meg gjerne kreisi, men hvorfor ikke gå for et tredje grunnstoff som tinn eller kobber. Det ville i det minste gitt litt mening.  Eller er det kanskje sånn at 3.plassen ble sett på som såpass mye dårligere enn 1. og 2., at den ikke fortjente noe grunnstoff?   

Jeg har prøvd meg på litt lett googling, uten at det har hjulpet, for jeg får opp så sinnssykt med sportssider, og det irriterer meg, og så har jeg spurt de jeg jobber sammen med, men de skjønte ikke hva det var for en ting å lure på, og ville heller snakke om Jakten på Kjærligheten (Jeg liker kollegaene mine svært godt, men av og til lurer jeg på hva som feiler dem siden de alltid vil snakke om Jakten på kjærligheten, når jeg har så mye mer interessante problemstillinger å komme med - det er ikke første gang det har skjedd, for å si det sånn) - og når jeg har prøvd Internettet og Jobben, så ser jeg ingen annen utvei enn å… vel, prøve internettet igjen.  Denne gangen gjennom bloggen min. 

Er det noen som vet dette?  Hva som er greia her?  Hvem som kom på det, og hvorfor det ble sånn?  Jeg mistenker at grekerne har en finger med i spillet (eller kanskje kineserne.  De var først ute med stort sett alt.  Lite quiztips der: Når spørsmålet er “Hvem var de første som *****?” (stjernene sensurerer ikke noe skittent altså, men skal symbolisere en hvilken som helst slutt på spørsmålet) så er svaret 8 av 10 ganger Kineserne.  Den 9. gangen er det Egypterne.  Og den siste gangen er fordelt på de øvrige nasjonalitetene.) eller danskene.  Eller kanskje ikke danskene, det var bare en teori jeg jobbet ut ifra for å få en mer interessant innfallsvinkel til spørsmålet men som jeg måtte gå bort ifra, da den ikke førte noe steds, og jeg innså at det å gjøre narr av at man ikke kan forstå hva danskene sier er blitt gjort så mange ganger før, at det kanskje ikke var vits i å gjøre det igjen.  Så jeg har ekskludert danskene på egenhånd.  Selv om du ikke vet akkurat svaret, så ville jeg vært takknemlig på hvordan jeg kan finne ut av dette her, uten å måtte lese så alt for mye om sport.  Takk.

Så sant jeg har stor nok veske har jeg alltid med meg en notatbok hvor jeg noterer ned ting. Setninger jeg vil bruke, lister, morsomme sitater og annet. Mye blir aldri brukt til annet enn bare å stå i notatboka, spesielt påbegynte lister (når jeg tenker to tanker som kan settes i samme bås, lager jeg en liste - av og til er dette begynnelsen på et lengre prosjekt, og jeg har en fin rød bok med silketrekk hvor listene føres inn i, men i de fleste tilfeller, så blir det bare værende en topunktssak). Sånn at disse notatene ikke skal bli helt bortkastet, så tenkte jeg at jeg skulle dele noen av dem med dere her på bloggen min. Altså utdrag fra notatboka mi 2007:

Vendinger jeg kan få bruk for:

• lyden av å åpne en øl passer til det meste
• kjærlighetstourettes

Ting vennene mine lurer på

• Hva kom først, intimhygienen eller oralsex?
• Hvordan er det å bade i rødvin? Hvor rød blir man og blir håret rosa?

Ting jeg liker

• Flymat
• Bombadilla Life med Franklin

Sitater fra korpstur

• H:(om hvor smale sengene er) : De e som å sett i en kano
• SR: (det blir tatt fram en Brandy-flaske): Off, nå får jeg vondt i levra igjen
• L: No e æ mett (dekker over maten med en serviett) Æ dekke over’n så itj Sonja tar’n
• G: Sonja, bli deilig!

Dårlige setninger i ellers bra ting:

• “I was looking for a job, and then I found a job” (duverden for en interessant historie!?) i Heaven knows I’m miserable now
• “There is not one brain among them. Except one” (det burde seriøst være mulig å uttrykke dette bedre) i den første Indiana Jones filmen

Grunner til at jeg liker So you think you can dance:

• Når de reiser seg fra å stå på kne, uten å bruke hendene og bare vipper seg opp over fotbladene
• De to (mannlige) hiphoperne som danset swing sammen
• “Jeg er et historisk landemerke”

????*

• Kjell
• linser/badekar

*Der er ingen overskrift og jeg aner virkelig ikke hva dette skal være en liste over

Tyrkia i stikkord

• Anita Kuksår
• Trafikkbjørn
• Is it a chocolate? Is it a calculator?
• Bady piercing
• Bruce Lee Chinese Restaurant

Flere sanger som høres vakre ut men som egentlig er ganske jævlige

• He’ll have to go (når dama i paret som bodde over meg i det ekstremt lytte huset for noen år siden, var ute og reiste, pleide han å synge denne sangen til henne på telefonen. Veldig søtt - helt til man hører på teksten utover “put your sweet lips a littlecloser to the phone”)
• Smoke get’s in your eyes (snakk om venner som ikke skjønner når det ikke passer seg med skadefryd - men nydeligste melodien)
• Medium Pace - denne blir litt omvent, for den er vel knapt blitt satt på uten at noen sier “hør på teksten på denne”. Men den har faktisk en rimelig vakker melodi også, så: hør på melodien på denne.

Hvis jeg var flink til å male skulle jeg tatt et skikkelig simpelt motiv, for eksempel Elg i Solnedgang og malt det i omkring 20 forskjellige stilarter.  Du ville hatt en Picasso-elg, med ører på rare steder, en Dalì-elg med smeltete klokker, en van Gogh-elg med duse linjer, en Warhole-elg, en DaVinci-elg, en Nerdrum-elg og dere skjønner hvor jeg vil hen.  Så ville jeg hengt dem opp på en vegg og kalt det en installasjon (hvis dette er gjort allerede, vær så snill og la meg få vite, og hvis ikke – og du tror du er litt kunstnerisk – så er du hjertelig velkommen til å bruke idèen) og latt verden hylle min genialitet.

Og dessuten hvis jeg allerede var en anerkjent kunstner, så ville jeg begynt å male Elg i Solnedgang og gråtende signøynerbarn og sagt at det var ironisk samfunnskritikk, og sett om noen gikk på, og faktisk kjøpte det.

Jeg tenkte bare jeg skulle si i fra til dem som ikke så Ylvis sin “Norges Herligste” i går, at det kan være lurt av dem å ta en titt neste mandag (og evt se reprisen på gårsdagens program, nå vet jeg ikke når, eller i det hele tatt om der er en reprise, men kjenner jeg TVNorge rett, så kommer det minst èn).

Jeg liker Ylvis fryktelig godt, men jeg var skeptisk til denne programserien. Nå fikk jeg den riktignok presentert som “Ylvis reiser rundt og snakker med rare folk, en av dem går bare i trange bukser”, noe som ga meg assosiasjoner til en miljøvernavis jeg var med på å lage da jeg gikk i 5. klasse. Dvs “lage” som i at vi satt hjemme hos han ene, spiste smågodt og lagde plakater og snakket om hvor gøy det kom til å bli når vi garantert kom til å bli intervjuet i “Heia Norge” - eller hva det nå het, det barnas Norge Rundt.

Uansett, under et av disse redaksjonsmøtene ble det foreslått at vi intervjuet en bonde i nærheten. Da jeg spurte om hvorfor, fikk jeg “Sauene hennes er skitne” til svar . Jeg fikk ikke inntrykk av at det å intervjue den bonden var det som kom til å sende miljøvernavisa vår til “Heia Norge”, på samme måte som jeg ikke fikk inntrykk av at “en mann som går i trange bukser” gjør et bra tv-program. Så feil kan man ta.

Programmet var helt fabelaktig. I tillegg til mannen i trange bukser, var der en sjaman (som muligens hadde makten til å gjøre stort hår flatere - her kaster jeg bort time på time med rettetang), et naturistpar, en kar som hadde innreddet leiligheten som et Thailands tempel, hvor sherryen fløt i frie strømmer, og en snodig kunster/musiker-type.

Det var ikke så mye hva de gjorde som var underholdningen her; det var selve personlighetene. Jeg har ikke videre sansen for folk som absolutt skal være så rare, på samme måte som jeg kan styre meg for folk som absolutt skal være så normale, men dette var folk som var genuint rare, og som omfavnet rarheten sin og levde den ut for alt den var verdt. Og det kan jeg like. Ylvis-gutta og, virket det som, for de klarte å gjøre det hele fint og morsomt, og ikke flaut og latterlig.

Nå tenker jeg at vi kanskje burde intervjuet hun dama med de skitne sauene. Det hadde kanskje vært det som skulle til for at vi faktisk hadde fått utgitt et nummer av miljøvernavisa vår, som selvfølgelig ville vært så bra at vi hadde havnet rett på Heia Norge.

Beklager den ekstremt kjedelige overskriften, men det var det eneste jeg klarte å komme på. Bortsett fra “Norges Herligste TV-program”, som selv om det var bra, jeg ikke vet om det fortjener, dessuten er det en så dårlig overskrift at jeg kom fram til at det var bedre at det ikke virket som om jeg hadde prøvd en gang.

Jeg har tenkt på at kanskje skulle begynne å matblogge litt.  Men jeg er ikke så flink til å måle og veie når jeg lager mat, og da blir en dæsj ditt og littegranne datt, og i det hele en veldig unøyaktig oppskrift (en venninne av meg har i 10 år prøvd å finne ut hvor mye oregano jeg har i oreganobrødet mitt, men får aldri vite det for jeg aner virkelig ikke, og jeg glemmer alltid å sjekke når jeg lager det).  Dessuten er det jo veldig mange fine matblogger og kokebøker generelt på nett, så jeg tenkte jeg skulle gjøre det litt annerledes.  Jeg blogger retter (eller rett - vi får se om det blir flere av disse) som det ikke anbefales at du lager selv.  Jeg gjør mattabbene for deg.  Med bilder.

Jeg lagde pizza til et selskap i går, og tenkte å lage restepizza til meg selv i dag.  Det var planen hele veien, så hvorfor jeg brukte opp all mozzarellaen i går, aner jeg ikke.  Jeg skulle altså lage pizza, og hadde ikke mozzarella.  Eller ferdigrevet norvegia, eller annen tradisjonell pizzaost.  Men jeg hadde ricotta, og jeg tenkte ost er ost, så vi får prøve.

Jeg rullet altså ut ferdigpizzadeigen (med unntak av det tidligere nevnte oreganobrødet er jeg helt håpløs på gjærbakst, så jeg gadd ikke prøve en gang), og har på restene av gårsdagens tomatsaus, bestående av en boks hermetiske tomater, 3 vanlige tomater, en gul smakspaprika, noen soltørkede tomater i olje, et par spiseskjeer ricotta, litt pesto og litt hvitløkspaste.  Her er bilde av noen av indegriensene (- det er vel en av de tingene jeg bør lære meg når jeg skal bli matblogger; hvordan skrive indigrenser riktig), da jeg lagde tomatsausen i går, har jeg ikke alle lenger så dette er bilde av det jeg hadde tilovers.  Stand-indegrenser, kan man si.

Dette er vel en sånn rett som hadde gjort seg med noen ferske basilikumblader.  Men det har jeg ikke.

Altså man varmer litt olje i en gryte og steker litt løk i til den er gyllen, eller brun, eller til du er ferdig med å blande sammen de øvrige inidegrensene som skal i tomatsausen.  Det er de jeg nevnte i forrige avsnitt.  Plukk bort de delene av paprikaen og tomaten som ikke kan spises, del så opp de spiselige delene, og kjør dem i en eller annen form for mixer, sånn at alt blir most sammen.  Hell smørja oppi gryta med løken og la småkoke.  I minst en halv time, gjerne lenger, men ikke så lenge at det blir seende ut som et rødt ørkenvulkanlandskap nedi der.  Det beste er å sette seg til å leke med dataen, og sjekke gryta og røre litt rundt i den hvert tiende minutt.  Du skjønner når det er ferdig (oi, jeg har visst skjært over i vanlig matblogging her, og antar at du vil lage denne tomatsausen.  Det er en veldig bra tomatsaus, så det er kanskje ingen dårlig idè.).  Så smøres det hele utover pizzabunnen, og så kommer den delen som du ikke nødvendigvis trenger gjenta: klatter med ricotta utover det hele.

Jeg hadde sett for meg at ricottaen skulle smelte utover, og gi en gyllen pizzaaktig overflate.  Det skjedde ikke:

Nei, det er ikke samme bilde som i stad, det er “pizzaen” som ser akkurat likedan ut som den gjorde før den ble stekt (i 15 minutter på 200 grader).  Ricottaen er fortsatt i klumper.  Det smakte helt greit, altså, men det føltes ikke som pizza.

Jeg håper ikke at noen er skuffet over at det ikke kom en sånn skikkelig katastrofeending på denne posten. Jeg ser at jeg muligens har lagt opp til det.  Men det er altså ikke sånn at ricottapizza er død og fordervelse.  Det er bare ikke like godt som vanlig pizza, og siden ricotta er både dyrt og vanskelig å få tak i, så er ikke dette egentlig noe som anbefales til gjentagelse (men noen spiseskjeer ricotta i pizzasausen er så absolutt å anbefale, det gir en kul smak)

Jeg finner aldri en limstift når jeg trenger den.  Det er ikke sånt at det flyter med limstifter når jeg ikke trenger dem, heller, men da er det jo ikke et problem at jeg ikke har noen.  Limstifter altså.  Det som gjør det litt rart er at jeg mener å huske at hver gang jeg er i hobbybutikk, så rasker jeg med meg en limstift, sånn helt på tampen.  Jeg er kanskje på hobbybutikker tre ganger i året, så i bare i løp av i år og i fjor burde det utgjøre seks limstifter.  Men hvor er de!?  Jeg kan si dere hvor de ikke er: i den kjøkkenskuffen som det ville vært logisk at jeg oppbevarte limstifter i, den metallboksen det ville vært logisk at jeg oppbevarte limstifter i, eller i hobbykista mi (i alle fall ikke i det øverste laget av hobbykista mi - der det ville vært logisk at jeg oppbevarte limstiften min)

Hobbykista mi er diger.  Og stappfull.  En gang i blant finner jeg ut at jeg må ha en hobby og går til innkjøp av utstyr.  Maling og lerret og perler og strass og klistermerker og broderier og strikkepinner og fliser (jeg flisela en krakk en gang) og gips og kort og en sånn plate med en liten skjæredings på for å skjære papir beint.  Og så går det noen uker, og i løpet av disse ukene finner jeg ut at jeg egentlig ikke er så flink til å lage ting med hendene, og gidder ikke mer, og stuer de nyinnkjøpte glittertingene (det er alltid minst ett av hobby-tingene mine som glitrer) ned i hobbykista.  Og der blir de.

En av dagene skal jeg går gjennom hobbykista og se hva som egentlig er i den, og sortere tingene i merkede esker, kaste det som er helt ubrukelig og ta frem de tingene som det kanskje går an å bruke i hverdagen.  Jeg skal banne på at det befinner seg et tosifret antall limstifter blandt dem.

På tirsdag hadde jeg en strålende dag. Alt gikk min vei, jeg var flittig på jobben, og fikk avsluttet et prosjekt, brillierte med å vite at Churchill hadde fått Nobels litteraturpris i morgenquizen, jeg var samfunnsnyttig leksehjelp, hadde et morsomt sexyhunkememe å blogge, var en god venn, og selv om jeg ikke trente, så parkerte jeg sånn at jeg måtte gå ekstra langt og jeg spiste sunt.  Strålende dag.

I dag har vært en heller dårlig dag. Klokken 1445 fikk jeg vite at alt jeg hadde gjort siden lunch var helt feil, så jeg måtte begynne på ny, og dermed jobbe overtid, jeg måtte derfor bryte en avtale med en venn, og i frustrasjon spiste jeg en pannekake, en brownie og skolebolle. Jeg var sur mot kollegaene mine, og gjettet “tv” når det rette svaret var “blikkboks” og ble mobbet.  Dritt dag.

Men.

Uansett hvor kjip dagen har vært; når man setter seg i bilen, og stereoanlegget spiller Alf Prøysens “Solskinn og sang” når man starter motoren, må man bare smile og synge med. Beste CD-investeringen jeg har gjort på lang, lang tid.

Jeg er jo praktisk talt blitt mann av all fotballbloggingen denne helga, og det er på tide å gjenopprette balansen. Heldigvis har Avil sanset dette og kommet meg til unnsetning, ved å tagge meg med sexy-hunk-memet. Så uten mere jatt tar jeg fram kvinnsgrisen (purka?) i meg og setter i gang.

1. Robbie. Selvfølgelig. Og fordi sexyheten hans omfatter så mye mer enn bare utseende, så får dere en video.

2. Colin Firth. Han er britisk, har krøller og et smil av en annen verden. Hva mer kan man ønske seg? Og ja, han er Mr Darcy. Colin, ta på deg hvite skjorta, så tar vi oss en svømmetur.

3. Spike. James Marsters er kul han. Jeg liker musikken han lager, og han har fabelaktig muskuløse overarmer, men det er Spike som er virkelig sexy. Åh, duverden!

4. Johnny Depp - bra før også, men etter han ble sjørøver så klarer jeg ikke slutte drømme om ham.

5. Joaquin Phoenix. Og da først og fremst i Gladiator. Å titte på ham, var verdt å se gjennom hele den gudsjammerlig kjedelige filmen. Russel hvem?

6. Matt Dillon - “Matt Dillon can’t commit a crime, but goofy-teeth can” (han beholdt de falske tennene fra Alle elsker Mary, og bruker dem når han fasadeklatrerøver om nettene - eller kanskje ikke)

7. Nå tror jeg jeg endrer konseptet litt og gjør som Jannicke og Kristin og lister opp en del menn som kanskje ikke er sexy i tradisjonell forstand, men som virkelig gjør det for meg. Førstmann ut er Bradley Whitford:

8. Å herregud, jeg kan bokstaveligtalt høre de kule jentene fra klassen min på videregående rope: “Nei, Sonja, nei! Hold deg til de trygge. Du liker jo Tom, Brad og Leo, du som alle andre, Hvorfor skal du alltid være så sær?” Men jeg overhører dem glatt, og nestemann ut er Ryan Stiles

9. Faen heller, jeg likte aldri de jentene på videregående noe særlig uansett, så jeg tar en til. Dessuten; morsom er det nye sexy: Conan O’Brien

10. Fordi jeg har vært så veldig forelsket i ham (var ikke så opphengt i TV-karrieren hans, men synes han var en helt fabelaktig musiker) og fordi jeg tror det vil gjøre Iversen blid: David Hasselhoff

Uttrykk jeg måtte sensurere bort mens jeg holdt på med denne posten: “klam i hakket” og “tørrpule tv’n”