Synsing rundt det jeg tror er permanent nå til dags 8 november 2007
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Starlet, stæsj
trackback
Jeg var hos frisøren i går (og har nå en helt fabelaktig bob-frisyre), og mens jeg satt og ventet på min tur, leste jeg litt i Prismenyen(!) som lå der. Og da oppdaget jeg en av disse tingene som man egentlig vet, men som man ikke vet at man vet; de tar (lager?) ikke permanent lenger hos frisøren. Nå heter det “strukturendring av håret”. Rundt 1990 tok man jo permanent over en lav sko, og det er vel ingen som er født på 70-tallet som ikke har et konfirmasjonsbilde hvor godt over halvparten av jentene så ut som kappekledde sauer (med unntak av dem som ikke konfirmerte seg, kanskje, men det er ikke det som er poenget her). Jeg kan ikke huske å noensinne synes at dette var noe fint. Jeg kan ikke huske at noen noensinne ga noe uttrykk at dette var noe fint (med unntak av “Har du tatt permanent? Å, ja, det var …fint…?”), og jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor de drev med det. (Nå skal jeg ikke opphøye meg selv så veldig, jeg mistenker at den eneste grunnen til at jeg aldri tok permanent selv, var at håret mitt allerede var krøllete, digert og tørt)
Jeg farget håret mye da jeg gikk på ungdomsskolen. Jeg farger fortsatt håret, bare av andre grunner (da: lilla hår for å få oppmerksomhet, nå: brunt for å dekke over det grå), og jeg merker jo at det er stor kvalitetsforskjell på selve resultatet, sliting av håret og brukervennlighet av produktet nå og da. Stor framgang i hårfargeutviklingen altså. Jeg vil tro at det har vært tilsvarende utvikling av permanentproduktene. Men ordet “permanent” er altså så belastende at det ikke brukes lenger.
De fleste venninnene mine er kjøpesterke og normalt forfengelige, og bruker en betydelig pengesum på utseende sitt hver måned, men jeg kan ikke huske at noen av dem noensinne har utført en strukturending av håret. Er det så at folk er blitt så flinke med rette- og krølltang at kjøpekrøller ikke er et alternativ lenger? Hva er det som skjer?
Antipermanent finnes fortsatt, da.
Hm ja.. Til og med den opplevelsen av å være hos frisøren forandrer seg. Nå om dagen får man jo kaffe/te/vann og massasje og full pakke.
Klassiker på vei: Bob, bob, bob - ikke sant? Ahahahahh!!!!11oneone
emelie: Ja, ikke sant? Og den frisørstolen jeg satt i da hun vasket håret mitt var bare en nakkestøtte unna å være en stressless. Fabelaktig.
Iversen: He he, selv tyner jeg “My bob is OK” for det det er verdt, selv om jeg ikke vet hvor mange jeg har med meg på at My boobs are ok -> My bobs are OK -> My bob is OK-tankerekken.
Sannelig om jeg vet.. motebølge som de fleste andre forandringene i utseendeverden jo er.. Rart er det.
Jeg liker ordet permanent egentlig, selv om jeg jo er for liten til å faktisk ha opplevd det, men det var jo bøker og gamle bilder da..
Du har rett i det, Simbelmynë, men det er ikke så ofte at ting går så av moten at ordet forsvinner, om du skjønner.
Der fikk jeg et lite flashback, gitt
Kappekledde sauer, - fantastisk sagt!! Trenger ikke finne frem mitt eget konfebilde en gang for å gjenskape situasjonen i hodet *haha*
Og boben har vi også vært innom.. Så den er på vei tilbake, altså?!? Og jeg som begynte å bli glad for at håret mitt endelig begynner å bli litt langt igjen..
Boben er da tidløs, er den ikke?
Ahhh disse minnene som strøymar på.
Jeg tok en del permanent på 80-tallet. Først måtte jeg slåss med familien om å få lov til å spare til langt (eller riktigere: lengre) hår… så jeg kunne ta permanent. Og det gjorde jeg omsider.
Når jeg ser bildene i dag lurer jeg på hvorfor. Jeg så ut som en bikkje.
Nå er det heldigvis få som sier jeg bør klippe meg kort, men krøllene er borte for alltid. Tror håret mitt egner seg best i dets naturlige form - det gjelder sikkert de fleste.