Sonjas ordentlige blogg

-2 min:  Dette er ikke helt som planlagt.  Jeg skulle sitte hjemme i sofaen, med øl og chips og se cupfinalen på widescreen tv’n min, mens jeg prøvde å komme med morsomme kommentarer til den (jeg har blitt gjort oppmerksom på at jeg bør si ifra når jeg prøver å være morsom.  Siden jeg ikke kan så mye om fotball, så kommer jeg nok til å dikte opp ting, og kanskje gjøre meg dummere enn jeg er, sånn i underholdningens navn)

men i stedet sitter jeg på jobb (er det noen som husker begynnelsen av setningen?), i ikke helt myke stoler, med en nesten kubisk Tv med dårlig lyd og maskinkakao.  Det har jeg igjen for å drive dank hele lørdagen, når jeg har lovet å få ferdig ting til mandag.  (Og nei, jeg skriver selvfølgelig ikke timer den tiden jeg ser på kamp, det er bare enklere å se den her, enn å dra hjem og se den og komme tilbake (man vet aldri hvem som leser))

3 min:  Kørner til de gule, mye kløning, men det går bra.

De gule skal danse jenka!  I forbindelse med et frispark stiller de seg opp på rekke og rad, løper forbi ballen en etter en, før siste mann bommer på mål.  Lurer på hva vitsen med det var.

Ny kørner til de gule, mer kløning av FKH, men selv om de gule er i offside (for jeg vet hva det er tenk!), uten at de blåses på (av?), blir det ikke noe mål.

Kørner igjen!  Hvis de hadde spilt med trikørnerstraffe, ville de fått straffen sin nå.  Tipper de gule er sure for at de ikke foreslo det før kampen!

FKH har Castro på laget.  Han får - ikke overraskende - mye tyn av kommentatorene.  Kommunistdiktatorer er ikke akkurat kjent for å være gode fotballspillere.

15 min:  Innser at jeg har glemt tidsangivelser på de forskjellige hendelsene.  Skal skjerpe meg der.

16 min:  Oooo.  Frispark til Haugesund.

17 min: Noen synger skjærende falskt.

18 min: Jeg imponerer meg selv med å tenke “fin finte” og “brassespark!”.  Brasse har jeg alltid synes høres ut som en figur i Donald.  Brasse Bruck, liksom.

22 min:  De gule har en som heter Ocean på laget, kult.  *sett inn ordspillreferanse til Oceans 11 her*

23 min:  Haugesund er i sitt 3. angrep.  De blir bedre og bedre for hver gang.  Om 4-5 angrep blir det mål.  Helt sikkert.  Eller kanskje ikke. 

31 min:  Jeg liker Haugesundkeeperen.  Han er god.

37 min:  Reklamebannerne er animerte!

40 min:  Dommeren står i veien for ballen.  Er det lov?

43 min:  To spillere kringlet sammen.  Thi hi hi!

Pause:  Jeg er overraskende engasjert, og har ikke kjedet meg det minste.  Kanskje jeg skal bli fotballsupporter på heltid?

46 min:  Oi, jeg har gått glipp av 1 minutt.  Ekkelt å venne seg til å bli glad når fotballen går motsatt retning.

51 min:  Herregud, han haugesunderen springer fort!  Det må da være uhyre slitsomt

52 min:  Skulle ønske jeg hadde funnet Roberto Baggio t-skjorta mi.  Hadde planlagt å ha på meg den, shorts og en eller annen form for skjerf.  Har ikke FKH-skjerf, men et hvilket som helst annet ett.  Man bør ha sjerf når man ser på fotball.  I stedet er jeg ganske pent antrukket i grå bukse med press, rød genser med smågotisk mønster i svart hvitt og grått, og dristig valg av rosa strass i øredobbene til det røde.  Relativt bra til at ingen kommer til å se meg i dag.

56 min:  Dritt.  De gule får mål.  Nå er jeg sur.  Irriterer meg at de er så glade på tv’n.

59 min:  Åååå - dommeren heter Stabekk.  Teit å kalle opp dommeren etter et fotballag; særs forvirrende.

69 min:  Merker interessen daler litt.  Jeg er helt klart medgangssupporter.  Sitter og jobber litt vedsiden av tv-tittingen.

75 min:  Jeg skulle ønske de filmet mer av publikum.  Tror det er sykt med kjentfolk der.

79 min:  Åh!  Fabelaktig sjanse til FKH.  Desverre ikke noe mål.

81 min:  Jeg tror der var en sånn ting som jeg liker så godt.  Når noen skader seg uten at det blåses av, og det andre laget skyter ballen over sidelinjen, for at han skal komme seg på beina igjen, og så får ballen kastet tilbake av motstanderne etterpå.  I kretser hvor jeg vanker blir dette kallt Sonja-spill.

82 min:  Tvilstilfelle, om det bør være straffe eller ikke.  Indirekte straffe, sier nå jeg, skjønner ikke at det ikke har slått mer an.

89 min:  FØKK!  Occean skårer mål nummer to.  For litt siden tenkte jeg at det var like greit at det ikke ble uavgjort, for jeg har strengt tatt ikke tid til mer fotball i dag, så jeg lurer på om dette kanskje er min skyld.  Dritdårlig samvittighet.  Føkk, føkk, føkk!

93 min:  Kampen er over.  De gule vant 2-0.  FKH var flinke, og jeg kan gå tilbake til å blogge om sommerfugler, hvordan jeg kløner til livet mitt og pene menn. 

Mitt forhold til Haugesund:

Jeg vokste opp på et knøttlite sted utenfor Haugesund. To ganger har jeg bodd i selve byen. Ellers har jeg bodd en del rundtomkring, på steder hvor man ikke ante knøttehjemstedet mitt eksisterer, så jeg sa stort sett at jeg kom fra Haugesund. Det ble nesten så jeg trodde det selv også, etterhvert. Jeg liker byen, i så stor grad at jeg merker jeg er mer positivt innstilt til byer med sentum med rette veier og lang gågate, enn byer som ikke har det.

Mitt forhold til fotball:

Det var gøy på 90-tallet, da landslaget vant ting, og var med på store mesterskap, og jeg var aktiv løkkefotballspiller i barneårene, men jeg er helt klart under middels interessert. Tror jeg skjønner offsideregelen, men kanskje ikke helt vitsen med den. Utjevne den fordelen som lag med raske løpere har? Burde det da ikke være tilsvarende regler for lag som har spesielt mange driblesterke?

Mitt forhold til Fotballklubben Haugesund

Første gang jeg flyttet langt bort var høsten -96, da jeg dro til Trondheim for å studere. Dette var den høsten jeg begynte å like Vamp, Tre Busserulls og Månen. Dette var også den høsten FKH rykket opp i eliteserien. Jeg husker fortsatt da jeg stod i kø utenfor “Baja-to-tjug” (gullstjerne til den som gjetter hvilket utested dette er og hvorfor), og hele køen gratulerte meg med opprykk. Han ene var så begeistret at han tok meg med hjem og hadde sex med meg. Så takk FKH for den.

Mitt forhold til Cupfinalen:

Av en eller annen grunn tenker jeg bare på Rosenborg-Brann 1988. Jeg antar det var forrige gang jeg så en cupfinale, men på søndag har jeg tenkt å benke meg foran tv’n med øl og chips og se en cupfinale igjen. Etterpå skal jeg blogge om opplevelsen. Jeg tror det kan bli bra. (og ja, jeg vet at Esquil har gjort noe lignende før, men dette er cup. Og Haugesund. Og cup er cup, og Haugesund er Haugesund, så jeg tror jeg klarer å lage min egen vri på det hele)

Jeg var hos frisøren i går (og har nå en helt fabelaktig bob-frisyre), og mens jeg satt og ventet på min tur, leste jeg litt i Prismenyen(!) som lå der.  Og da oppdaget jeg en av disse tingene som man egentlig vet, men som man ikke vet at man vet; de tar (lager?) ikke permanent lenger hos frisøren.  Nå heter det “strukturendring av håret”.  Rundt 1990 tok man jo permanent over en lav sko, og det er vel ingen som er født på 70-tallet som ikke har et konfirmasjonsbilde hvor godt over halvparten av jentene så ut som kappekledde sauer (med unntak av dem som ikke konfirmerte seg, kanskje, men det er ikke det som er poenget her).  Jeg kan ikke huske å noensinne synes at dette var noe fint.  Jeg kan ikke huske at noen noensinne ga noe uttrykk at dette var noe fint (med unntak av “Har du tatt permanent?  Å, ja, det var …fint…?”), og jeg kan ikke fatte og forstå hvorfor de drev med det. (Nå skal jeg ikke opphøye meg selv så veldig, jeg mistenker at den eneste grunnen til at jeg aldri tok permanent selv, var at håret mitt allerede var krøllete, digert og tørt)

Jeg farget håret mye da jeg gikk på ungdomsskolen.  Jeg farger fortsatt håret, bare av andre grunner (da: lilla hår for å få oppmerksomhet, nå: brunt for å dekke over det grå), og jeg merker jo at det er stor kvalitetsforskjell på selve resultatet, sliting av håret og brukervennlighet av produktet nå og da.  Stor framgang i hårfargeutviklingen altså.  Jeg vil tro at det har vært tilsvarende utvikling av permanentproduktene.  Men ordet “permanent” er altså så belastende at det ikke brukes lenger.  

De fleste venninnene mine er kjøpesterke og normalt forfengelige, og bruker en betydelig pengesum på utseende sitt hver måned, men jeg kan ikke huske at noen av dem noensinne har utført en strukturending av håret.  Er det så at folk er blitt så flinke med rette- og krølltang at kjøpekrøller ikke er et alternativ lenger? Hva er det som skjer?

Antipermanent finnes fortsatt, da.

Jeg hadde tenkt å skrive en post om hvor teit optikeren min er som ikke kan gi skikkelige beskjeder. Men da jeg kom et stykke uti teksten, så jeg at det ikke gikk helt min vei, så jeg begynte på nytt, med en vinkling på litt mer om kommunikasjon, og hvordan noe som er helt logisk for noen må forklares for andre som ikke jobber med det til daglig. Etter hvert så jeg at det heller ikke ga virkeligheten helt rettferdighet, så jeg gjør kort prosess, og tilstår: Jeg er ute av stand til å oppfatte instruksjoner. Jeg har byttet fra daglinser til døgnlinser og kjøpt meg briller, og har i den forbindelse vært hos optiker 6 –seks –ganger denne måneden. Enten kommer jeg til feil tid, eller så har jeg ikke gjort det jeg har fått beskjed om før jeg skal komme, eller så har glemt å bestille time før jeg dukker opp, og det er ikke måte på.

Jeg har også i løpet av den siste uken tre ganger prøvd å kjøpe ny hovedlyspære til bilen, uten å klare det.

Apropos pannekaker:

Jeg påstod for en stund siden at man kan fryse ned mascarponeost - vel det kan man helt sikkert, men det er jo ricotta som er så vanskelig å få tak i butikken, og det er denne jeg har fått vite av folk som har greie på det at man kan fryse ned.

Og en ting til:

Jeg gikk forbi en fotoboks i dag, akkurat i det den blinket. Gjett om jeg følte meg som Speedy Gonzales!

Jeg har vært “hjemme” i helgen. De som kjenner meg vet at jeg ikke akkurat er raus på anførselstegnene, og det plager meg at jeg tenker på det som “hjemme”, heller enn hjemme. Jeg har fortsatt nøkkel til huset, men det står tomt mesteparten av tiden, etter at stefaren min synes det var for vondt å bo der, og flyttet ned i huset han arvet av sine foreldre. Det er fullt møblert, men jeg må sjekke at stikkontakten til varmtvannstanken står i når jeg kommer, og selv om tannglasset med navnet mitt fortsatt står på badet, så er det ikke lenger en nyinnkjøpt tannkost stående i det til meg lenger. Det er faktisk ikke en gang tannkrem å oppdrive. Det er ikke mat i kjøleskapet, ikke ved til ovnen og alle klokkene står på sommertid. Det er fortsatt bilder av henne på veggen, men stablene av bøker som pleide å være over alt er borte. Jeg sover på det soverommet hun og stefaren min pleide å ha. Han lurte på om vi kunne bytte soverom etter at han fikk seg ny kjæreste, før han ga helt opp og flyttet ut. Det var for så vidt greit for meg. Jeg vet at i kommoden ved vinduet ligger dagbøkene hennes. Jeg vil ikke lese dem. Jeg vet hun var glad i meg, og jeg er ganske sikker på at der var tidspunkt hvor hun var skuffet over meg også. Gleden over å få bekreftet det jeg allerede vet, vil lett kunne overskygges av negativiteter jeg ikke visste om, og det tror jeg ikke jeg vil takle så bra. Trenger ikke gjøre ting vanskeligere enn de er. Dessuten står det “Fingrene av fatet” med store bokstaver over hele framsiden, så å ikke lese dem er egentlig ikke så vanskelig. Jeg liker at de er der,da. De er som en liten bit av henne. Som Svarthyllsaften jeg ser i butikken. Hun jobbet i saftfabrikken, og de visste ikke hva de skulle kalle saften som bestod av halvparten hyllebær og halvparten hylleblomst. Hyllebær og -blomstersaft var i alle fall uaktuelt. Det var hun som til slutt kom på navnet Svarthyllsaft. Hun var veldig smart. Hun er også i Løvebakken på NRK1. Jeg dro noe som jeg trodde ville være en intern referanse til meg selv rundt middagsbordet, men hun hadde sett den samme episoden, og brøt spontant ut i en imitasjon av en broks. Vi lo så vi mistet pusten, mens de andre ikke skjønte hva som foregikk.

- - -

Jeg liker leiligheten min fryktelig godt. Jeg liker at hvert rom har sin hovedfarge, og at det ikke er helt gjennomført. Jeg liker at den er min. Jeg liker balkongen. Jeg liker det digre badet med sminkebordet. Jeg liker at jeg han ha den akkurat så ryddig, eller uryddig, som jeg vil. Men den er ikke et hjem. Den er ikke en gang et “hjem”.

Den er det stedet hvor jeg bor mens jeg venter på neste.

Jeg fikk ikke med meg første episode av Kristopher Schaus «De 7 dødssyndene» på torsdag, men jeg har hørt mye snakk om programmet i ettertid, og føler at jeg må opplyse om en ting: Man bryter ikke de syv dødssyndene. Man begår dem.

Jeg var dessuten på en måte litt forut for Kristopher med å begå døddsynder og offentliggjøre dem, selv om der han valgte å gjøre det i en tv-serie, så gikk jeg for å gjøre det i dikt. Og i langt mildere grad, vil jeg tro. Jeg begynte å å publisere dem her i bloggen, men ble ironisk nok overveldet av det jeg tror er “min” dødssynd Latskap, og gjorde den aldri ferdig. Det skal vi fikse på i dag.

De første ligger allerede ute:

1. Vrede

2. Grådighet

og resten ligger her

Da jeg ringte søsteren min forrige helg svarte hun med “Hei, vi har akkurat skutt en fugl!”.  Jeg repliserte med “Oi, er dere på jakt?”, noe hun bekreftet.  Det første som slo meg etter dette (og etter den sedvanlige milde forbauselsen over at begge søskene mine har funnet seg friluftskjærester, og nå befinner seg i skogen rett som det er, i stedet for foran tv’n som normale folk) var hvor utrolig unødvendig oppfølgingsspørsmålet mitt var.  I hvilken annen sammenheng, enn nettopp på jakt, kunne hun ha kommet opp i en situasjon hvor hun hadde sett seg nødt til å skyte en fugl?  Jeg har prøvd å tenke ut diverse scenarier, men de er alle for absurde til at jeg gidder å nevne dem, for de framstår alle som krampaktige forsøk på å være morsomme, heller enn reelle forklaringer for grunner til å skyte fugl.

I min familie er vi glade i en god sarkastisk spydighet, og det er mulig at det var post-knerte-highen som var det eneste som hindret søsteren min fra å svare noe sånt som “Nei, jeg har gått til krig mot fuglene”(hei, der fikk dere det krampaktige forsøket mitt på å være morsom likevel), etter et slikt selvfølgelig spørsmål, og jeg kunne lett funnet på å gjort det samme mot henne.  Men i det siste har jeg begynt å tenke litt på disse selvfølgeligheten vi lirer av oss, og hvordan de faktisk har litt for seg.  Med mitt “Oi, er dere på jakt?” bekrefter jeg at jeg vet litt om hva søsteren min driver med, og synes det er litt kult og rart (det lå i tonefallet, ikke i ordene i seg selv) og i det hele tatt, fikk brakt samtalen videre.

(Liten digresjon, for noen dager siden hadde jeg en kollega inne på kontoret mitt, og skulle sjekke noe for ham.  Mens han stod og ventet, og jeg lette etter informasjonen, følte han det sikkert som en trykkende stillhet, i allefall bestemte han seg for å si “Dagis.  Det er et kult ord.  Svensk for barnehage ‘jag er i dagis’, liksom”, noe som jeg synes er den mest briljante smalltalken noensinne).

Og mens vi snakker om unødvendig bruk av ord; jeg skrev en epost, signerte den, og hev så på et “ps vet du hvorfor linken ikke funker?”.  Hvorfor i alle dager gjorde jeg det?* ‘PS’ er latin for post scriptum, noe som  betyr etter-skrift.  Det ble brukt i gamle dager, dersom man kom på noe viktig etter at man hadde signert brevet, som man også måtte ha med.  Nå til dags, dersom man kommer på noe man skulle hatt med i eposten, etter man har signert den, så kan man jo bare flytte markøren til over signaturen og skrive det der.  Men likevel velger jeg å bruke “PS”, og jeg tror jeg har flere med meg.  Det har lenge irritert meg, men jeg har nå slått meg til ro med noen ting bare kler bedre å stå i “PS”, så jeg har avfunnet meg med det.  Men folk som skriver PS over signaturen, dem har jeg ingen forståelse for.

*det som kommer etter denne stjernen er ting som kommer fra hodet mitt, og som jeg ikke har sjekket om virkelig stemmer.  Det kan være at det ikke gjør det helt.  Men jeg er ganske sikker på at jeg er inne på noe, og hvis du vil sitere meg på det på et nachspiel og andre useriøse fora, tror jeg det skal gå helt greit, men ikke bruk meg til kilde i hovedoppgaven din eller noe (det siste der gjelder egentlig hele bloggen min generelt.  Ikke det at jeg tror at noen ville funnet på å bruke bloggen min som kilde i noe som helst seriøst vitenskapelig dokument, men man vet jo aldri)