Sonjas ordentlige blogg

Klineposten til Esquil fikk meg til å lure på hvor mange jeg egentlig har klint med. (Det fikk meg også til å lure på hvor kort man kan ha kysset, og fortsatt kalle det klining; er lepper-møtes-tunge-inn-tunge-ut-ferdig! klining? (Ulempen med å omtale dette som kyssing, er at folk kan ende opp å tro at man bare har fått en nuss på pannen, når der vidderlig var heftig - om enn kort - tungeaction tilstede) - Esquil du kan se det der som et spørsmål rettet til bloggen din).

Uansett, jeg satte opp en liste med alle jeg hadde klint med. Vel, prøvde jaffal, det er skummelt mange tomrom der på navn jeg har glemt, det var dessuten en periode der i -97 hvor jeg egentlig ikke brydde meg så hardt om å få noe navn av dem i det hele tatt. Etter å ha konsultert dagboka mi viser det seg at “Eg har vært borti ca 10-12 gutter de sista halla åre”. De er alle navnløse, og så er det det sikkert en 5-6 til som jeg har glemt, og så altså de 24 jeg endte opp med på lista. (Noen av dem er også navnløse, og huskes bare med beskrivelser av typen “Han pene jeg møtte da jeg var ute med Ingvil, og som ditcha meg i køen til Ricks, da jeg fortalte ham at jeg hadde mensen” og “kjempeekkel trønder med bart og hawaiiskjorte”). Jeg tror jeg ender opp med rett under 40. Jeg var forelsket i 4 av dem. Tre klinte jeg med fordi de ligner på folk jeg var forelsket i, og en klinte jeg med fordi han lignet på Espen Eckbo (jeg føler fortsatt at vi deler en hemmelighet hver gang han dukker opp på tv-skjermen, før det går opp for meg at det faktisk ikke er Espen jeg har klint med), og to trodde jeg kanskje det kunne bli noe mer med, selv om jeg kanskje ikke var forelsket akkurat der og da. Så var det en håndfull som jeg rett og slett synes var ordentlig pene, resten klinte jeg med fordi det var lørdag, og det var så lenge siden sist jeg hadde klint.

De siste syv årene har jeg vært singel, og jeg har klint med tre stykker (fire om vi får ta med 5-sekunds-scenarier av typen beskrevet ovenfor). Jeg synes det er litt lite. Så mitt nyttårsforsett er at jeg skal begynne å kline rundt. Minst en i måneden. Til jeg får meg kjæreste.

Jeg tror det er det beste nyttårsforsettet jeg har hatt noensinne.

(det andre nyttårsforsettet mitt tror jeg blir å prøve å utøve littegranne selvsensur på bloggen min. Det hadde sikkert ikke skadet)

Du spør om jeg vil danse
men jeg har ingen ben

Alt jeg har
er stemmen min
og den høres ikke
over stormene
som herjer

Gamle Walt
korallreviderte
min søsters skjebne
Det hjelper ikke meg

Det er et spørsmål om tid
før du slutter
å by meg opp til dans

det gjelder å
mønstre motet
til å innrømme at
jeg har en halefinne
innen da

Det hender innimellom at jeg sitter på jobben en fredagsettermiddag og gleder meg til helg, og så går det plutselig opp for meg at det er jo ikke fredag, men torsdag, og av og til når man har langhelg, så får man søndagsfølelsen på lørdagen, men jeg vil ikke si at dette er et stort problem.  Det er litt verre med datoer, jeg kan rett som det er datere samtlige dokumenter jeg skriver i løpet av en arbeidsdag en dag fram eller tilbake i tid, likevel tror jeg at jeg har grei kontroll på hvilken dag og dato det er mesteparten av tiden.

Unntaket er romjulen.  Det er min påstand at det er klin umulig å huske hvilken dag og dato det er gjennom store deler av romjulen.  Til og med tredje dag jul går det enda sånn noenlunde, da kan man regne seg fram fra julaften, men etter 4. dag jul mister man tellingen og man havner dagløst, datoløst tomrom fram til nyttårsaften.  

Når jeg da i tillegg har ferie (Det rare her er at det at man mister dagene ikke nødvendigvis har noe med skole/jobbefri å gjøre.  Jeg har jobbet en romjul, og hadde ikke sjanse å holde styr på dagene, samtidig som jeg for eksempel i sommerferien – med sine tre uker sammenhengende fri- har rimelig grei kontroll på tiden.) og snur døgnet litt, og dessuten ikke har tv-programmer, lunch (da mener jeg ikke måltidet ”lunch”, men det faktum at jeg 5 av 7 dager i store deler av året får en pause klokken 1130) og andre faste ting som kommer til faste tider å forholde meg til så får man en liten luke der, en gang i året, som varer noen dager, der tiden ikke gjelder, og alt flyter, og man er kvalm for man har spist alt for mange julekaker, og det gjør ingenting, for ting man spiser mellom jul og nyttår er ikke så farlig (det er nemlig det man spiser mellom nyttår og jul man legger på seg av – ser du Grethe!  Jeg kan bruke slagordene dine mot deg), og der alle er glade og snille og gavmilde og overbærende.  Det er mulig jeg har fått en overdose Disney og andre juleeventyr, men jeg tror det er inni der et sted lykken gjemmer seg.

Jeg tar juleferie nå, og vet ikke helt hvordan det blir med nettilgang framover. Mulig det blir stille her en ukes tid. Eller kanskje ikke.

Jeg har tre juleting jeg vil dele med dere, da:

Juleeventyret fra i fjor.

Bildet av julekrybben (Det med stjernen er ren flaks; jeg kunne ikke plassert krybben min bedre om jeg hadde planlagt det)

(klikk på linken i teksten for større bilde)

Fin sang, med kjent melodi, men ikke på Tjekkisk:

God jul! Plutselig tilbake.

Jeg er litt på matblogg-bølgen. Jeg får sånne diller av og til, men så går de over etter en stund, så lev med meg her.

I dag skal jeg bakeblogge. Mamma var fra Tyskland, og klarte aldri helt å venne seg til de “tørre, norske julekakene”, og vi har alltid hatt saftige tyske, delvis bakt selv og delvis sendt fra Tyskland. Før pleide alltid bestefaren min å sende dem, etter han døde tok bestemoren min over og nå de siste årene har vi bestilt dem selv over nettet hos Lebkuchen Schmidt .

Det er i hovedsak tre sorter vi har laget selv: Schokolademuscheln, Buttergebäck (som muligens kan argumenteres er like tørre som de norske. Men de har glasur. Og dessuten er de bare bedre) og Zimtsterne. De to første har søsteren min allerede bakt, men hun hadde ikke noe lyst til å lage kanelstjernene, for de lagde hun i fjor og det var visst nok så mye arbeid. Så jeg tenkte jeg kunne prøve. Hos meg er det ikke så mye bakingen som er problemet (for jeg jukser når det blir vanskelig), som viljestyrken til ikke å spise opp kakene før jul.

Dersom du har lyst til å bake noe alternativt til de tradisjonelle syv, kommer fremgangsmåten her:

Oppskrift:
3 eggehviter
250 gram melis
250 gram mandler
2 toppete spiseskjeer kanel

Eggehvitene piskes stive, og melisen has forsiktig i. Jeg antar det betyr den skal skjæres inn, men jeg synes ikke graden av luftighet på det ferdige produktet forsvarer alt arbeidet dette er, så jeg setter bare håndmikseren på laveste trinn, og heller melisen forsiktig i. Det stemmer. Jeg sikter den ikke en gang.

Så kvernes mandlene. Jeg har denne fabelaktige TV-shop (ja, TV-shop - jeg var arbeidsledig en stund der, og så mye på tv på nettene)-maskinen som knuser mandlene på 5 sekunder.

Før:

Etter 5 sekunder:

Den bråker som et trykkluftbor, men alle som noensinne har håndtert en manuell mandelkvern vet at det er verdt det.

Kanelen røres i med mandlene, og før det hele has i marengsmassen (det heter forresten “Eierschnee” - “eggesnø” direkte oversatt - på tysk. Supre ordet), tas noen spiseskjeer av denne eggesnøen til sides for pynting senere. Det er altså deler av eggehvitedosisen som skal spares til pyntingen, ikke mandel/kanelblandingen. Gah - dette avsnittet ble alt for klønete formulert, fordi jeg ville ha med det om eggesnøen! Se på bildene, så skjønner dere!

1.

2.

Uansett, alt (selvfølgelig med unntak av den tilsidesatte lille porsjonene av eggesnø - som jeg virkelig synes vi har brukt nok tid på nå) blandes. Det skal sikkert skjæres dette også, men vær litt vil og gal, og bruk håndmikseren og spar tid!

Vi har nå mandelmasse som ikke akkurat er flytende, men definitivt ikke fast. Jeg tror “seig” er det som best beskriver konsistensen her, jeg har prøvd å illustrere med bilde,

og leter etter noe som det kan være naturlig å sammenligne seigheten med, det nærmeste jeg kommer er ferdig utspedd karbonadedeig. Og det er nå det blir komplisert. Denne seige massen skal nemlig kjevles ut(!) på et lag med sukker, og man skal stikke ut stjerner, som skal legges over på et stekebrett. WTF!? Dette må jo bare bli utrolig klissete og sølete og alt for mye arbeid, så det er her jeg tar kanelstjernene i en annen retning, og går for kanelkometer istedenfor. Man klasker altså mandelmassen utover stekebrettet, med litt avstand mellom seg.

Etterpå har man litt av den tilsidesatte eggesnøen på toppen av hver komet, og det hele settes i ovnen. 150 grader i en halvtime viste seg å være passe, men jeg har sett oppskrifter som har sagt alt fra 90 til 250 grader.

Sånn ble de seende ut til slutt (de stjerneformete kakene i headeren min illustrerer hvordan de skulle ha sett ut).

Oppbevares i luftett boks, gjerne med en appelsinbåt, for at kakene ikke skal bli tørre og harde.

Litt flaut: Å komme hjem med en splitter ny nisselue. Dette er egentlig bare moro, hadde det ikke vært for den lille stemmen i bakhodet som sier at han som sa det sikkert var greit at jeg tok lua, nok ikke akkurat var luas egentlige eier. Men jeg har nisselue nå, så det kan jeg leve med.

Middels flaut: Når man søndags kveld går for å hente mobiltelefonen og finner veska full av sjokoladen som ble servert på nachspielet. Særlig når man husker å ha tenkt “Jeg tror ikke jeg spør om jeg får ta med meg sjokolade, jeg bare sniker den ned i veska når ingen ser”, og dermed antageligvis har satt opp det minst diskrete snikeuttrykket.

Veldig flaut: Når man mandag morgen, når man skal pakke kortholderen over fra selskapsveska til hverdagsveska oppdager at man ikke har èn, men to kortholdere liggende oppi der, og husker at man så en kortholder liggende på gulvet i garderoben, og bare gikk ut ifra at det var ens egen. Så finner man ut at den andre kortholderen tilhører den man har løpt etter store deler av kvelden og kalt “Freddy-my-love” (med en utrolig selvtilfredshet for det genialt uttenkte kallenavnet), og som man muligens også kan ha fortalt at man er forelsket i (uten å mene det) og innsett feilen dette innebærer, og moderert det med “jeg regner ikke med at det ikke holder lenger enn et par dager”, og som man hadde vært helt ok med å ikke snakke med igjen før neste julebordet (men vi rocka dansegulvet da, i år som i fjor!)

Nisseluen og sjokoladen beholdes, men kortholderen er returnert.

Da jeg våknet i dag “tidlig” (klokken 13:30) var min første tanke: “Jeg tror ikke jeg vil ha barn. Da vil jeg aldri mer kunne ha det så gøy.” Liten pause. “Det er kanskje gøy å ha barn også, men ikke like gøy som julebord”

(Jeg har trodd at jeg har hatt sånn hvit støy-opplevelser, da jeg har hørt lave stemmer fra pc’n min når jeg ikke har hatt musikk på. Det har vært litt skummelt. Det har ikke noe med prioriteringer å gjøre, men jeg tenkte det var verdt å nevne for å få posten lengre, og fordi jeg akkurat skjønte at det av en eller annen grunn lyden fra tv’n som kommer gjennom (jeg har pc’n koblet til tv’n, og bruker den som skjerm))

Sterkere tilbake en annen dag. Sofa nå.

Som lovet kommer nå bilde av pizza med grønn ost.

Som dere kan se feiget jeg ut litt og hadde mozzarella på en del, tilfelle det skulle smake Bellmann (egentlig skulle halve pizzaen være dekket av mozzarella, men - Å! - rå mozzarella er så godt når man er sulten, så en god del av bitene nådde aldri så langt at de fikk fullført sin livssyklus og dekket en pizza), men det ble ytterst vellykket, selv om det kanskje ikke ser så bra ut.  Osten egnet seg faktisk bedre som gratineringsost enn som vanlig påleggsost.  Bortsett fra at den ble sykt varm (dette kan også ha vært tomatsausen), og jeg brant ganen* min skikkelig.  Vi snakker diger vannblemme opp bak tennene.  Føles det som, jaffal, jeg fikk aldri sett på den.  Jeg prøvde å fotografere den, men etter 3 bilder gikk kameraet tomt for batteri, og jeg satt igjen med to bilder med lys og skygge, og ett av nesa mi, tatt nedenfra.

*I Sogn og Fjordane kaller de ganen for “munnhimmelen”.  Det er et av yndlingsordene mine.

Miss Piggy har tagget meg til å legge ut liste over det jeg ønsker meg mest her i verden.  Noe er for privat til å ha her på bloggen (ja, for tenk!) og noe har jeg helt sikkert glemt, men jeg tror jeg ville vært grisefornøyd om jeg hadde fått innfridd disse syv ønskene:

1. At alle får oppleve å være ordentlig lykkelige minst en gang i året.
2. At jeg blir en sånn person som synes det er gøy å trene (men ikke en sånn person som bruker det at jeg synes det er gøy å trene som et middel til å få andre til å føle seg som late, dårlige mennesker).
3. Den der kokeboka som Anne Kat Hærland har skrevet sammen med gourmetkokken – Inn med sølvskje, tror jeg den heter.
4. En kjempefest med alle vennene mine, og folk generelt som jeg liker.  På et cruiseskip.  I Karibien.  Som varer i ti dager.  Alle utgifter inkludert.  Og fri bar.
5. At Robbie Williams kommer og underholder på Cruiseskipfesten min.
6. Musikalske evner som gjør at jeg synger rent og fint og kan spille alle instrumenter like bra som pianistene på Beat for beat spiller piano.
7. Kjæreste.

Når det gjelder tagging:  Har du lyst har du lov!

Da jeg kjøpte bilen min for 5 år siden, var det ikke sånn at kjørelysene kom automatisk på da man startet bilen.  Man måtte skru dem på manuelt.  Og huske å skru dem av igjen etter at man var ferdig med å kjøre.  Det gikk ikke lang tid før jeg glemte dette, og tappet batteriet for strøm.  Jeg fikk låne startkabler, laget en diger lapp på rattet med ”husk lys” på, og lot det gå noen uker før jeg glemte å skru av lysene igjen.  Med påfølgende tomt batteri.  Jeg innså at sånn kunne jeg ikke fortsette, og tok henne med på verksted.  Der sa de at å koble sånt at lysene gikk av og på samtidig med motoren var kjempedyrt, og dessuten umulig, men jeg kunne få en sånn pipedings, som peip hvis jeg åpnet døra mens lysene var på.  Greit.  Bedre enn ingenting. 

Et år eller så senere, leverte jeg bilen inn til service, og ba dem fikse alt som var galt, inkludert en lyspære som var gått.  Da jeg fikk bilen tilbake, hadde jeg plutselig automatisk kjørelys.  Lysene skrudde seg på samtidig med at jeg startet bilen, og skrudde seg av igjen, når jeg stoppet den.  Jeg hadde selvfølgelig fortsatt den der helvetes pipegreia, så hver gang jeg åpnet døra mens motoren var i gang, ulte det som om vi skulle synke eller noe.  Jeg fikk fortalt at å avinstallere pipelyden var kjempedyrt, og dessuten umulig, men neste gang bilen kom hjem fra verksted var også pipelyden borte.

Etter at jeg skiftet lyspære selv, så har jeg ikke lenger automatisk kjørelys.  Det vil si parkeringslyset slår seg på samtidig med motoren, men skal jeg ha lys som man faktisk ser noe i, må jeg skru det på manuelt.  Og huske å skru dem av igjen etter at man var ferdig med å kjøre.

Nå er det vinter, og minusgrader om natta.  Jeg har fuktproblemer i bilen min.  Fukt + minusgrader = ting fryser fast.  Det er umulig å låse opp døra på sjåførsiden om morgenen.  På passasjersiden går det av en eller annen grunn.  Så jeg gjør det – setter bilen i fri (uten å kløtsje, er det dumt?), sjekker at håndbrekket er oppe, starter den, kjører viftene på fullt, og innen jeg er ferdig med å skrape rutene, er den såpass tint at jeg kan låse den opp fra innsiden.  Når jeg skal låse bilen igjen, er nøkkelen fortsatt ubrukelig, og også dette må gjøres vet hjelp av knotten.

Hvis jeg hadde hatt sånn fancy pollsystem som Iversen har, så ville jeg spurt dere:  Hva tror dere skjer først:  Jeg tapper bilen for batteri, eller jeg låser nøklene inne i den?  O.  Dette kommer til å bli en lang vinter.