Sonjas ordentlige blogg

Hvis du ikke har lest denne boken , om Winkie, teddybjørnen som blir terrormistenkt, kan jeg virkelig anbefale deg å gjøre det.  Det er helt klart den snodigste boken jeg noensinne har lest, den gjorde meg både glad og lei meg på en gang.  Dessuten ga den denne nyheten, om Teddybjørnen som skapte terrorfrykt på Bardufoss, ekstra dybde.

(jeg vet at dette innlegget gir inntrykk av at jeg ikke har forstått historien i boken i det hele tatt, men det var bare for bra til å la være)

Jeg leverte inn bilder fra mobilen min til Fotokonkurransen i Bloggidol, og de gjorde det overraskende bra, til tross for at jeg måtte velge bort de bildene jeg helst ville bruke, fordi jeg har fortalt om dem til en av dommerene før, så disse, og andre bilder det ikke var plass til kommer her.

Først altså taggingene av undergangen min. Jeg synes det er så fabelaktig at om man først skal tagge noe, at man velger akkurat disse ordene.

Det er malt over nå, da, så jeg er veldig glad for at jeg fotograferte dem før de forsvant.

Jeg er ikke så god på rettskriving som jeg skulle ønske jeg var, men å se sånt som dette henge på oppslagsrtavla gjør meg rett og slett litt trist.

Til sist skuffen min på jobb. Jeg har et problem, jeg vet det, men jeg klarer ikke la være. Jeg smugspiser sjokolade, når verden går meg i mot (peanøttene er dessuten tyvgods).

Det er dessuten en historie bak hvorfor det akkurat står Skibavigå på kaka, det er ikke helt tilfeldig, men det får vi ta en annen gang.

Jeg er nå kommet til et vendepunkt i livet.  Det kommer litt tidlig synes jeg.  For tidlig, faktisk, så jeg klarer ikke helt å ta det alvorlig, og det er i det minste en trøst.  Men det er altså sånn nå, at jeg oftere må til frisøren for å farge håret, enn for å klippe det.  Det blir for grått før det rekker å bli slitt.  surefjes

Siste delfinale i Norsk Melodi Grand Prix 2008.  Her er mine tanker:

1.  Avalanche -Two Monkeys  (on the roof)

Han ser ut som en ny Jahn Teigen.  Men nei, jeg husker dem!  Oi, skingrende stemme.  Jeg smiler, det må bety at jeg liker det, men jeg får litt samme følelsen som jeg (oi, det skingrer igjen) har fått på flere av sangene: som om det er en kul låt, men så har de tatt vekk akkurat det kuleste, og bare framført resten.

2.  Maria - Hear me when I’m calling

Årets Gyda!  Det er alltid en litt stor, men pen dame i MGP.  Hun pleier ikke gå videre.  Jeg hadde sånne bukser en gang.  Jeg likte dem veldig godt, og jeg merker jeg savner dem litt.

3.  Ole Ivars - Som i himmelen

Dette er Ole Ivars, ja, høres ut som alt annet jeg har hørt av dem.  I år blir første året noen anklager seg selv for plagiat.  Bli ferdig!!

4.  Lene A. - Sillycone (sic!) Valley

Hun er pen, da.

5.  Torstein - Eastern Wind

Akkurat som samesangen, bare på engelsk.  Prøver å like den, fordi jeg liker Christian så godt, men klarer det ikke helt.

6.  King of Trolls - Far Away

Dette minner meg om noe.  Return møter Secret Garden møter noen som har kledd seg ut som hunere.  Jeg heier litt på denne.

Tørke

Jeg er på vei til bensinstasjonen på andre siden av gaten for å kjøpe startkabler. I mitt stille sinn tenker jeg “dette blir det blogg av”. Bilen min er tom for batteri; ikke fordi jeg glemte å skru av lysene, men fordi jeg ikke gidder å gå til jobb, og strekningen er så kort at hvis jeg kjører den med vifta og varmen på fullt (noe jeg må pga fuktproblemene), så er det mindre strøm på batteriet når jeg kommer fram, enn da jeg dro hjemmefra. Gjør man det mange nok ganger, så tappes batteriet til slutt, noe som har skjedd nå. Dessuten tror jeg niplene trenges smørt. Så nå må jeg vel begynne å gå til jobb hver dag; ufrivillig frisk luft og mosjon om morgenen. Og jeg som har sluttet å røyke og alt. Man skulle tro at det automatisk førte til at man slapp gjøre noe som helst annet sunt i minst et halvt år fram i tid. Nå tror jeg at jeg skal begynne igjen, bare for å opprettholde lastenes balanse. Jeg leste et sted at summen av alle laster er konstante, og nå som jeg har sluttet å kjøre til jobben, står jeg i fare for å begynne å knekke knoker eller noe, hvis jeg ikke begynner å røyke igjen.

Dessuten tror jeg at jeg har mistet evnen til å blogge igjen, så jeg klamrer meg altså til håpet om at startkablene skal gi meg noe å blogge om. Symaskinen jeg lånte sist uke hadde jeg samme forhåpningene til, og når jeg er kommet over sorgen over at jeg nesten helt sikkert har ødelagt de kule grå buksene mine, så kan det være at jeg kan dra nytte av det. Men ikke før. Jævla grønne metallmonster!

Dessverre viste det seg at jeg behersker startkabler rimelig bra, noe som egentlig er greit, for alternativet hadde vel vært at punchlinen på denne posten ville vært at jeg fikk 20.000 watt eller volt eller ampere (3Fy-kunnskap, hvor er det blitt av deg?) gjennom meg, og da foretrekker jeg å ha ingenting å blogge om.

Dritt.

For et par uker siden var jeg ute med et kor.  Hyggelig, livat gjeng.  Mye synging.  Nå liker jeg allsang, kanskje bedre enn de fleste, så det er greit nok, men det er bare det at når korfolk møtes i fylla og synger, så synger de ikke allsang så mye som korsanger, med andrestemmer og greier.  Veldig fint, men vanskelig å være med på.  Det fine er at når man nærmer seg et tosifret antall rum og cola light* så bryr man seg ikke så hardt om at man ikke kan teksten.  Eller melodien.  Og man synger lykkelig med, helt til det kommer en herre fra andre siden av lokale med følgende tilbakemelding: “Det er så hyggelig når dere synger, og veldig fint, bortsett fra at det er en av damene som synger skjærende falskt”**, og man beskjemmet må rekke opp hånden og innrømme “det var nok meg!”. 

Da hjelper det litt når det senere på kvelden kommer en eller annet form for utdannet musiker på banen, og påstår at han kan høre i klangen på stemmen min at jeg har en vakker sangstemme, men jeg mangler den tekniske treningen til å uttrykke det.  Jeg synger altså fint, det bare høres ikke. 

Dette igjen kan være en trøst for de som var tilstede på lørdag, da jeg og en del andre (ikke-kor-folk, mistenker jeg) fant ut at man helt greit kan synge teksten til Tore Tang oppå melodien til Dr. Albans Sing Hallelujah, bare man synger høyt nok.  Jeg har prøvd igjen i ettertid, og å si at det går “helt greit”, er kanskje en overdrivelse, men det går, så nå ønsker jeg meg mashupegenskaper, slik at jeg kan lage en.  Inntil da så synger jeg Tore Tang, mens jeg hører Sing Hallelujah, og oppfordrer alle andre til å gjøre det samme.

*Jeg føler et behov for å presisere at grunnen til at jeg drikker rum med cola light, ikke er et spørsmål om kalorier, men om at mengden cola jeg må opp i for å få i meg all rumen, jeg tydeligvis vil ha, resulterer i et sukkerbelegg inne i munnen min, som gir meg følelsen av at et lite dyr har krøpet inn der og dødd.

**Jeg husker ikke akkurat hvordan han ordla seg, men akkurat det der med “skjærende falskt” er ordrett sitert.

Andre delfinale av Norsk Melodi Grand Prix, overværes fra under et ullteppe i en over gjennomsnitlig rotete leilighet, mens jeg drikker varmt vann med honning.  Kommentarer her:

1.  Always Always - Zuma

Han er jaffal helt feil kledd for den sangen.  Litt det bandet til Hugh Grant i Music and Lyrics, og veldig Pet Shop Boys.  Jeg tror jeg skjønner hvorfor han ikke har ring (ja, jeg kikket etter ring på en velpleid mann som kan trekke MGP-melodi ut av ermet på kort varsel.  Jeg trenger hjelp)

2.  Would you spend the night with me? - Cube

OK.  Korpsuniform og hotpants!?  Usikker på om vokalisten prøver å flørte med kamera eller skuespille som ekkel fyr på sjekker’n.  Kjedelig sang.  Takke meg til “Vil du værra med meg hjem i natt?”

3.  A little more (?) - Anne Hvitsten

Køntripop.  Dame med kassagitar.  Søt gladsang.

4.  Get up - Crash!

Å, det var disse jeg likte best i fjor!  Hihi - de har kledd seg ut som My Chemical Romance!  Jeg liker stemmen hans bedre i år, og sjangeren, men melodien i seg selv er kjedelig, og det virker ikke som om teksten rimer i det hele tatt.  Er det lov?

5.  I’m in love with you - Andreas (???)

Den uoriginale tittelen provoserer meg.  Jeg er opphengt i tekst nå, og det er bra, for jeg tror han synger falskt.  Jeg trir faktisk dette kalles noe sånt som wannabe-pompøst.  ristepåhodetfjes

6.  Hold on, be strong - Maria Haukås Storeng

Litt enkel denne også, men den har i det minste et snev av OMPHF! som ingen av de andre sangene hadde.

“Eg har jo ikkje ti te å verr forkjølte nå!”

Jeg tror jeg har ytret disse ordene samtlige ganger jeg har vært forkjølt i voksen alder.  Men nå; forkjølt.   Samtidig som jeg ligger greit an tidsmessig på jobben (noe som egentlig er en sensasjon i seg selv) så jeg kan ta meg en ettermiddag eller to fri, har ingen egentlige planer resten av uken (bortsett fra trening, som jeg skulker skummelt lett) og selv om jeg skal på en fest som jeg gleder meg til på lørdag, så merker jeg at jeg greit kan tenke meg å ta det rolig med et par glass vin, og bare dra hjem når de andre går ut på byen, uten at jeg føler jeg går glipp av The Time Of My Life.  Dessuten har jeg et lass med DVD’er jeg skulle ha sett.

(dette betyr selvfølgelig ikke at jeg ikke lever i et snørrhelvete, er ganske sikker på at forkjølelsen kommer til å ta livet av meg eller at det er forfryktelig synd på meg)

Mens jeg natt til søndag drev og holdt nyttårsforsettet mitt, datt mobilen min i gulvet. Den falt fra hverandre i mange biter, og jeg satte den sammen igjen i mørket og i fylla, og det ble selvfølgelig feil, og mobilen var uten strøm resten av natta. Kjipt for meg, men enda kjipere for P.I.C. som grytidlig neste morgen prøvde å ringe meg, kun iført truse og slåbrok, fra resepsjonen i et hotell, for å finne et sted hun kunne overnatte.

P.I.C. har kvelden før truffet en veldig søt gutt, som het Jon (selv om hun trodde han het Johannes, mer om det senere). Jon var i byen i forbindelse med Kulturåråpningen, og det gikk som det ofte gjør når søt full jente møter søt full gutt ute på byen, de tok følge hjem. Eller – siden Jon var utenbys fra dro de til hotellrommet hans. Hva de gjorde og ikke gjorde der, trenger vi ikke gå inn på, vi kan si såpass at P.I.C. kan krysse J av bokstaver-jeg-har-klint-med-listen sin nå.

Senere på natten må P.I.C. på do. Jon sover. P.I.C. står opp, beveger seg mot badet, tror hun, men tar feil dør, og havner på gangen. *Schmeck* P.I.C. er utelåst.  I bare trusa. Jon sover, og hører ikke at hun banker på. P.I.C må fortsatt på do, så hun bestemmer seg for å ta det viktigste først, og leter etter et. Etter litt sniking i gangene, finner hun, og gjør det man gjør. Så skal hun tilbake til rommet. Og det er her det skjærer seg litt. For. Hva var nå nummeret på det rommet hun bodde på? For å si det med hennes ord: “lost i gangen på hotellet i bare truså”

Etter å ha banket på litt tilfeldige dører uten hell, bestemmer P.I.C for å gå ned i resepsjonen og be om hjelp. En hyggelig resepsjonsdame tror ikke helt sine egne øyne, men er behjelpelig med slåbrok, og stiller med telefon for å prøve å ringe P.I.Cs mobil. Dessverre er jo hotellrom nå til dags lydtette, og etter litt ørkesløs vandring og sporadisk ringing i korridorene, finner våre to heltinner ut at de må ta problemet annerledes fatt. Resepsjonisten spør P.I.C om hun husker hva han hun var på rom med heter. “Ja, ja!”, sier P.I.C, “Johannes”. Resepsjonisten søker på dataen sin, og finner to Johannes, og damene legger i vei. Johannes nr 1 er ute, og Johannnes nr 2 sover, og er ikke akkurat blid for å bli vekket. Ingen av dem er Jon.

Det er i dette øyeblikk at det går opp for P.I.C. at det er jo Jon han heter; han på rommet. Tilbake til PC’n og se om der er noen Jon på hotellet. Der er en. Og han var liten og spinkel, og PIC sier det ikke var han. Bra for deg, svarer resepsjonisten.  Så var de like langt. Nå bestemmer P.I.C seg for å ringe min døde mobil, og legger igjen en beskjed som skal få meg til å utbryte ting som “Men i alle dager!” høyt for meg selv dagen etter. Så ringer hun en annen venninne av seg, som heller ikke tar telefonen og legger igjen tilsvarende beskjed der.

Nå var det på tide med en røyk. Røyken til P.I.C. ligger selvfølgelig på rommet, så resepsjonisten går ut på kjøkkenet til kokkene som lager frokost på jakt etter røyk til henne. Hun kom tilbake med 3 sigger og en fyrstikkeske. PIC går ut, barbeint og i bare slåbroken og røyker. Etterpå ringer den andre venninnen, og sier at P.I.C kan komme til henne. Så resepsjonisten ringer taxivennen sin. Samtalen der går som følger:

Resepsjonist: Hei H, det e V. fra Hotellet .
P.I.C: HÆÆÆÆ??? H???? seriøst??? Ikkje faen om eg sette meg i taxi med H. iført ingen klær!!!!

Lang forhistorie her, dropper den.  La oss bare si at det er noen folk som man er mindre gira på at skal hente en, når man har låst seg semi-naken ute av et hotellrom.  Heldigvis viste det seg å være en annen H., og P.I.C. hadde en ting mindre å bekymre seg for.  Hun forlater hotellet, med følgende beskjed til resepsjonisten:  “Jeg tror dette kan være Mannen med stor M, så tror du at du kan gi han som kommer med klærne mine nummeret mitt?  … og prøv å finne ut hva han virkelig heter”

Epilog:
P.I.C har fått tilbake klær og eiendeler.  Jon (ja, for det var det han het) har telefonnummeret hennes, og der har vært telefonkontakt i ettertid.  Hva som skjer videre får bare tiden vise.

Kulturåret ser ut til å bli en bra ting, hadde det ikke vært for all den jævla kulturen over alt.  Nå skal det liksom ikke være mulig å på bar lenger uten at noen står der og leser dikt i et hjørne?