Sonjas ordentlige blogg

Så jeg endte opp med å se MGP på Tv’n istedenfor å dra ditt, for jeg heller ville se det med en venn enn med tusenvis av fremmede. Dessuten gjorde det noteringen lettere + jeg stod fri til å fnise om jeg ville det.

Så her kommer bedømmelsene mine:

1. Podium - Lystgass
Trønder-rock. Dette har jeg vært full til før. Vokalisten ser litt gal ut, tanken på hva som ville skjedd om noen faktisk ga ham lystgass skremmer meg litt. Rar opp-en-halv-tone-ting skjer. Akkurat som en modulasjon, bare styggere.

2. Ann Mari - Anda gassi (eller noe sånt)
Sami ednan var gøyere. Litt som når Disney skal sette musikk til urfolktegnefilm. Partner In Crime (PIC fra nå av) er skuffet over at de ikke joiker. Koristene sitter og gjør en rar skrue-bevegelse med hånden. Det ser ut som de skrur i lyspærer, noe som forvirrer meg da samer da vidderlig bor i telt. Utformer en teori om at de skrur fast reinsdyrgevir i den stolpen midt i teltet, før PIC oppklarer mysteriet med å forklare at bevegelsen symboliserer bokseåpning av joikakaker. Vi blir veldig glade når de faktisk begynner å joike til slutt.

3. Nicolas - Colliding
Jeg spør TV’n om hvem PK Ottestad er, og Per Sundnes svarer meg. Kult. Skammer meg litt over ikke å ha kjent igjen navnet. Jeg mistenker at jeg kan lære å like denne rockeballaden riktig så godt, men den mangler det lille ekstra. Nicolas er veldig søt, da. Veldig (i resten av denne posten har jeg redigert notatene mine, men jeg synes det sier så mye om hvorfor jeg likte denne sangen så godt at det var den jeg heiet på (men glemte å stemme på) ved å skrive “veldig” to ganger der, så jeg lar det stå)

4. Michelle - Babym don’t stop the music
Hun poser veldig. Kjedelig diskoteksang, som absolutt ikke fenger. Hun står virkelig skeivt!

5. Tinkerbell - Hold on
Verset lover gøy GP-låt, men refrenget innfrir ikke. PIC: “Hu i midten ser ut som om hu e me i idol, eller noe”  [edit:  dvs, det var det jeg trodde hun sa, det viser seg i ettertid at det som faktisk ble sagt var:  “Hu ser litt ut som hu må på do eller någe”]. Min teori er at de er blitt coachet i sceneutstråling. Har lyst til å gi dem mer poeng fordi de får meg til å le sånn. Det er dette som er MGP.

6. Veronica - Am I supposed to love again
Tango-ballade? Ser et trekkspill -dette lover ikke bra. Savner dumdurudurudurudum-trommer, men ganske fin sang, egentlig. Og hun ser ut som om hun virkelig har fått hjertet sitt knust. MODULATION!

 Kanskje.  Tror jeg. Det vil si: nesten helt sikkert.  Jeg gjorde hele den der Elsker-jeg-det?Hater-jeg-det?Og-synes-jeg-det-er-flaut?-greia i fjor, så den dropper jeg, og sier bare jeg hadde tenkt å se MGP på TV i kveld.  Helt til det gikk opp for meg at siden den holdes i Stavanger kan jeg dra å se på den selv.  

Jeg sendte sporenstreks en melding til min partner in crime når det gjelder MGP, men har ikke fått svar enda.  Jeg har en litt uggen følelse, for selv om hun liker MGP like godt som jeg gjør, så tror jeg kanskje at hun ikke anerkjenner delfinalene som en del av opplegget, og derfor muligens vil velge å stå over.  Ikke kan jeg spørre noen andre om de vil være med heller, for jeg er redd de ikke vil være venner med meg mer, etter at jeg har kommet med et så uanstendig forslag.  

Alternativet blir altså å dra alene.  Og å dra alene på MGP er trist på så mange nivåer.  Men det er mulig jeg gjør det likevel, om ikke annet for denne bloggens skyld.  (Jeg har nemlig sånn å-herregud-jeg-tror-jeg-mistet-evnen-til-å-blogge-uke, og da kan det være at jeg må gjøre ting, for å ha noe å blogge om.  Og nå klarer jeg jo faktisk å tyne to poster ut av MGP-sirkuset.  For det kommer referat i morgen.  Enten fra selve festen, eller fra hjemme foran tv’n)

Hvis jeg gjør noe to ganger på rad, så er det en trend, er det ikke?  Nok en gang skal jeg blogge om noe jeg ikke har gjort ennå.  Denne gangen skal jeg reklamere for et tilbud som jeg ikke har benyttet meg av, men som jeg er overbevist om at er helt fabelaktig.

Jeg har tenkt på det i flere år, men det er aldri blitt noe av, men jeg tror nå i sommer; da er vi der!  Jeg snakker om Widerøes Norge Rundt-billetter.  Betal en pris, så får du reise så mye du vil.  Litt som interrail, bare det er med fly istedenfor tog, og du kan kun reise i Norge, og jeg tror du må ha bestemt ruten på forhånd (og prisen for årets minst presise sammenligning går til…)

Der er forskjellige valg man kan ta, jeg kommer nok til å gå for to uker i de to sørligste sonene.  Jeg har satt opp en rute i dag, som jeg tror kan funke, innom 5 byer på to uker, besøke slekt og venner i ett digert jafs i løpet av fellesferien.  Jeg har fått det til å gå sånn noenlunde opp med hvor jeg vil ukedager, og hvor jeg vil helger.  Nå er det bare å sørge for at folk holder seg hjemme når jeg bevilger deres by et besøk.

Jeg skal på spinning i dag.  Jeg har vært på spinning før en gang, det er mange år siden, og jeg hatet det, så jeg er ikke helt sikker på hvorfor jeg skal igjen.  Jeg mistenker at det har noe med nyttår å gjøre.  Jeg har egentlig bare grudd meg til dette her, for det kommer til å bli helt forferdelig (og med “forferdelig” mener jeg “forjævlig”) helt til det gikk opp for meg at det i det minste burde komme en bra bloggpost ut av det.   En sånn der jeg med ujevne intervaller refererer hva jeg tenker.  Så da hadde jeg i det minste det å se fram til (!), helt til jeg skjønte at, dette er nok gjort før, og dessuten tror jeg faktisk jeg vet hvordan det kommer til å fortone seg.  Så, hvorfor vente til etterpå, når jeg kan skrive posten allerede nå?  Dersom jeg tar feil, kommer jeg med korrekte opplysninger i morgen, men hvis ikke kan dere anta at følgende foregår i min hjerne fra klokken 1900-2000 i kveld:

1900:  Rask skanning av rommet, om der er noen som kan tenkes å være i dårligere form enn meg, og som jeg muligens kan prøve å ha færre pauser enn.  Bestemmer meg for at Dame, 60, ser litt skral ut

1905:  Huhei, dette går jo som en vind.  Jeg er tydeligvis blitt i mye bedre form siden sist jeg spinnet.

1910:  Jeg hater dette.  Drittungt.  Og 50 minutter igjen

1915:  Jeg tok feil av Dame, 60, hun henger fortsatt med.  Jeg er sliten i hele kroppen.  45 minutter igjen.

1920:  Nå er jeg ikke bare sliten, jeg har vondt i anklene og skuldrene (eller andre obskure steder hvor man ikke skulle tro man fikk vondt når man syklet). 40 minutter igjen

1925:  Jeg er ikke sikker på at dette er verdt det.  Jeg tror bare jeg vil hjem og spise sjokolade.  35 minutter igjen.

1930:  Halvveis.  Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal holde ut dette her ½ time til.

1935:  Kanskje jeg kan fake en skade av noe slag.  Da kan jeg sikkert dra hjem.  Og dessuten spise sjokolade.  Går det an å falle av en spinningsykkel?  25 minutter igjen

1940:  JEG VIL DØ!  Jeg vil ikke mer.  Jeg hater dette.  Dame, 60, ser ut som om hun sykler søndagstur.  20 minutter igjen

1945:  Nå må vi da snart slutte med sånn nedtrapping.  15 minutter igjen (inkludert 5 minutter nedtrapping og 10 minutter utstrekking, så jeg er praktisk talt ferdig!)

1950:  HAT!!!!!!! (ikke nok oksygen i hjernen til å tenke i setninger.  Fra og med nå går det i ord og overdreven bruk av utropstegn)

1955:  !!!!!! (evnen å tenke i ord er også borte)

2000:  Ferdig!  Dette var egentlig ikke så ille, jeg tror jammen meg at jeg sier at jeg kommer neste uke også.

Det jeg liker best med igoogle-kalenderen min er denne knappen her:

Jeg er alltid bare ett tastetrykk fra å ha en skjult agenda.

Insektsskjærsilden er en lang korridor, mer enn noe som helst annet.  Grunnen til dette antas å være at insektenes jordiske liv ikke akkurat er en meningsfylt eller lykkelig tilværelse, og insekter generelt er noen Jævler, som uansett ender opp i Helvete.  Skjærsilden blir således mer enn et ventested, det blir et hvilested mellom en heller begredelig tilværelse på jorden, og evige pinsler i Helvete.

I enden av korridoren er det to dører.  Den ene fører til Himmelen, den andre fører til Helvete.  Ved døra sitter det ei lus.  Lusa er den som holder styr på hvem som skal inn hvilken dør.  Vi kan godt kalle ham LuSankt Peter, om vi liker ordspill så godt at vi godtar selv de mest cheezye.  Og det gjør vi jo.

En dag, tidlig i mai i fjor, hadde det seg slik at to insekter hadde slått seg sammen nedover korridoren til de to dørene.  Det dør selvfølgelig titusenvis insekter hvert sekund, og det er en annen grunn til at skjærsilden deres er en lang gang, slik at de blir spredd utover og man skal ha tid til å lede dem inn rett dør…  Det der hang ikke helt på greip, gjorde det vel?  Det gjør sjeldent det når man blander fysikk og teologi.  Jeg tror vi går for at gangen er lang fordi Gud vil det sånn.  Dette er for øvrig også grunnen til at det ikke blir insektskork i den.

Men nå rotet jeg meg vekk, altså to innsekter; en tordivel og en veps.  De kom i snakk (kanskje ikke “snakk”, per se, de kommuniserte nok slik som insekter flest kommuniserer -øhm…. ja… jeg har aldri har aldri vært noe god på biologi.  Jeg er ikke sikker at jeg er den rette til å fortelle denne historien.  Men jeg har en mistenker at om ikke jeg gjør det, som kommer det ikke til å bli gjort, så vi fortsetter.)  Det viste seg i alle fall at tordivelen hadde levd et ganske bra liv.  Han hadde vært en veldig snill tordivel, og gjort gode tordivelgjerninger dagen lang.  Vepsen, derimot, var selvfølgelig en skikkelig pøbel.  Han hadde i tillegg til å stikke alt og alle han kom over, unnlatt å betale insektsskatt, og var dessuten langt over gjennomsnittlig grådig, lat og hissig.  Og alle vet at en over gjennomsnittlig hissig veps ikke er noe særlig å ha med å gjøre.  

Når de nærmer seg enden av gangen blir de to insektene atskilt og tordivelen blir, som man skulle vente plukket ut til å komme inn i insektshimmelen.

Noe sånt som en uke senere, flakser tordivelen lykkelig rundt, og tar for seg av det som er (hvis dere tror det er mye melk og honning i menneskehimmelen, så skulle dere sett insektshimmelen!), og der - plutselig ser han vepsen.  Han flyr bort.

“Men hva i alle dager” kommuniserer han antennegnikkende (ja jeg har i mellomtiden bestemt meg for at insekter kommuniserer med antennegnikking) “hvordan kom du inn her?”

Vepsen smiler: “Du vet - kontakter.  Jeg kjente lusa på gangen”

(ved å lese helt hit har du indirekte sagt at du liker ordspill, uansett hvor cheezye de er, derfor må du godta dette som sluttpoeng.  God helg.)

Fordelen med å ha et helt lass med nye Sing Star-spill og ettermiddagen fri, sier seg selv.  Man kan synge så høyt man vil, så lenge man vil, man kan prøve seg på de mest pompøse balladene, uten at andre må kvele latteren eller begynner å kjede seg, og man kan øve seg på de sangene som har mange ord fort etter hverandre, slik at man kan imponere på neste fest.

Ulempen er at… nei, det er ikke sceneskrekken, det er ikke for mye alkohol, det er ikke det at man har skreket til for mange tilfeldige forbipasserende tidligere på kvelden.  Man innser at  man rett og slett ikke kan å synge rent.

Man er stadig overraskende god på å rappe, da.

Esquil har tagget meg å skrive 5 ting om barndommen min, så da gjør jeg det.

1.  Sandkassen

Vi lekte i sandkassen lenge etter at vi hadde passert sandkassealder. Vår sandkasselek het nemlig “Bål”.  Den gikk ut på å samle sammen sammen papir og kvister og annet som kunne brenne og - du gjetter det nok - sette fyr på det.  Så gjaldt det å finne noe spisende som vi kunne grille på bålet.  Dette ble ofte spagetti, av en eller annen grunn.  Muligens var det alt vi fikk tak i.  Jeg husker dessuten at vi hadde en gammel symaskin i sandkassen, uten at jeg kan komme på hva vi brukte den til.

2.  Hullet i trappa

Jeg blir stressa når jeg får for mye folk rundt meg hele tiden.  Når jeg er på ferie, så går det sjeldent mer enn tre dager før jeg første gang stikker av for å være litt for meg selv.  Så også da jeg var barn.  En gang, da jeg var på et korpsseminar, fant jeg det beste gjemmestedet.  Det var midt i ei trapp.  Et hull inn i veggen der, med en avsats på, akkurat stort nok for meg å sitte.  Det var en mye brukt trapp, så folk kom forbi, hilste, slo av og til av en prat, og gikk så videre.  Jeg fikk være i fred mesteparten av tiden, samtidig som jeg fikk snakket med mange som jeg ikke ville snakket med ellers.  Dessuten visste de voksne hvor jeg var, så det ble ikke noen leteaksjon.  To gutter som var fire år eldre enn meg, trodde jeg satt der for jeg ikke hadde noen å være med, og det endte opp med at de arrangerte sangleker for alle i korpset, som jeg også fikk være med på.  

3.  Serenadingen

En kveld da jeg satt på rommet mitt, hørte jeg noen lyder utenfor.  Jeg bodde i sokkelen, med vindu ut mot hagen, resten av familien hadde rom oppe i 1. etasje, sammen med stua og kjøkkenet, det var bare jeg og vaskemaskinen som bodde i kjelleren.  Jeg åpnet vinduet mitt, utenfor stod en kassettspiller og spilte Rod Stewards “I am sailing” på full guffe.  Etter hvert dukket 4 nabogutter opp.  Det var deres kassettspiller.  Musikk under vinduet, liksom.  Guttene kom igjen kvelden etter, og kvelden etter der igjen, og jeg satt i vinduet og snakket med dem.  Hadde det bare vært en av dem, ville det nok vært romantisk og eventyraktig, men all den tid de var fire, så var det bare moro.  Men så ble jeg forkjølet, og da sa pappa at enten fikk jeg gå ut å leke med dem, eller fikk jeg bare holde meg inne.  Vinduet skulle i alle fall være lukket på kveldstid.  De kom på hoveddøra og ringte på dagen etter, men det ble liksom ikke det samme, og etter det sluttet jeg å få kveldsbesøk av dem.

4.  Da jeg forsvant

Jeg har en del familie i Tyskland, og har tilbrakt ganske mange ferier der.  Sommeren før jeg begynte i 7. klasse var jeg der alene - uten foreldre og søsken.   Jeg bodde hos besteforeldrene mine, og hadde egen nøkkel til huset deres, slik at jeg kunne være ute med onklene mine så lenge jeg ville.  En kveld da jeg kom hjem etter at besteforeldrene mine hadde lagt seg, hadde jeg mistet nøkkelen.  Jeg ville ikke vekke dem, og gikk bak huset og la meg på en benk på hagen.  Jeg var riktig nok litt bekymret for at jeg skulle fryse i hel i løpet av natten (det var noe sånt som 17-18 grader så det hadde nok gått greit), men så ellers ingen problemer med at jeg skulle sove i hagen.  Men, så bestemte onklene mine seg for å sjekke at jeg var kommet vel hjem, før de gikk hjem til seg selv.  Det ble ganske stor oppstandelse da jeg ikke lå i senga mi, og det var vel nummeret før de ringte politiet, da jeg kom tuslende ut fra hagen og lurte på hva i alle dager alt spetakkelen dreide seg om.

5.  Kverkeleken

Det gøyeste med sommerferiene hos oss var de kveldene vi spilte løkkefotball.  Da samlet alle barna i alderen 6-16 år seg, på ei ekre.  Banen var skeiv og hadde knoller, så det var lett at ballen skiftet retning om vi sendte den langs bakken, vi spilte med tri-kørner-straffe, og det laget som først finner ballen, når den blir skutt ut i skogen, får ta innkastet.  Jo senere på kvelden, jo råere spilte vi, og vi endte som oftest med å spille noe rugdbyaktig.  Og da var det alltid noen som foreslo kverkeleken.  Kverkeleken er en variant av “Alle mine duer kom ut”  bare at istedenfor å “tikke” skal Hauken grisebanke duene til de gir seg, evt legge dem i bakken i minst 10 sekunder, for det var sjeldent folk ga seg.    Jeg var knallgod på denne leken, og relativt ofte igjen, sammen med de store gutta.  Dette fordi jeg ikke gikk av veien for å bite og klore.

Mitt år som graf:

Ingen tiere, men tre niere, og jeg har generelt sett hatt det over gjennomsnitlig bra.  Dessuten hadde jeg to tiere i fjor, og jeg tror så mye mer enn en tier i året i snitt, bør man ikke ha.