Sonjas ordentlige blogg

Jeg så litt av en film i går.  Bokstavelig talt.  Den hakket, og var ikke særlig bra, så jeg gadd ikke se hele.  Dessuten tror jeg det var en sånn “Made for tv”-film, og de er jo som oftest ikke akkurat de mest minneverdige.  Dette, i kombinasjon med at jeg fant en “100 ting jeg liker å se i en film”-liste jeg har lagd en gang (mer om den senere), fikk meg til å tenke over hva som egentlig gjør at jeg synes en film er bra.   Inntil i går trodde jeg at det var historien som var det viktigste, men det gikk opp for meg at alle historier egentlig er den samme:  Hovedpersonen(e) har det enten kjipt fra begynnelsen av, eller det dukker opp et problem tidlig i filmen.   Man kommer opp med en provisorisk løsning av problemet, som funker, helt til det skjer noe som gjør situasjonen enda mer kjip enn hva den var i begynnelsen.  Før alt går bra til slutt (hvis det er en amerikansk film.  Hvis den er japansk dør alle, og hvis den er europeisk så kommer man ut på rundt middels, og det er greit, for det er tross alt sånn livet er).  Dette er en grov generalisering, selvfølgelig, og bærer muligens noe preg av at jeg har sett alt for mye romantisk komedie, men jeg tror man, om man legger godviljen til kan få oppskriften (bra)-kjipt-bra-kjipere-supert (død/ok) på de fleste filmer.

Så hva er det da som gjør at man liker en film?  Jeg husker det ble skrevet en oppgave for noen år siden, på hvordan action/romantikk/drama-delene skulle være fordelt, for å gjøre en film best mulig.  Det viste seg at Toy Story 2 hadde den optimale fordelingen, med akkurat passe av hver sjanger.  Og Toy Story 2 er jo en fin film, selv om Joss Whedon ikke var med og fikse på manuset som han var på 1′ern (jeg er overbevist om at “That’s not flying, that’s falling with style” kommer fra ham, og ingenting annet enn at Whedon selv kommer på døra mi, og sier at det ikke var ham, kan overbevise meg om noe annet).  Akkurat hvor mye det må være at hvert vet jeg ikke, men jeg tror det er en fordel for en film at den hører til mer enn en sjanger.   At en film er både spennende, morsom og rørende.

Ellers tror jeg veldig mye står og ligger på karakterene.  At de er troverdige, at man forstår motivasjonen for hvorfor de gjør ting som de gjør dem, og at de snakker sånn som folk gjør (hører dere norske filmmanusforfattere?).  Og det er film, så ting trenger ikke være akkurat sånn som de er i virkeligheten, men det må likevel henge på greip.  Det blir litt som den colareklamen, med de trollene og alvene og de rare lodne tingene som lager og fyller colaen på en flaske før den kommer ut av automaten.  En venninne av meg påpekte “Det er jo ingen automater som selger cola på glassflasker nå lenger!”.  Ja.  Det er det som er usannsynlig med den reklamen der.  Fantasien vår tillater oss å tro på at colaen blir tilberedt av eventyrskapninger, men ikke at de ville gjort det i en glassflaske.  Snodige greier det der.  På samme måte som vi kan godta at Supermann kan fly, men ikke at Lois Lane fortsatt har perfekt hår og sminke etter å ha vært ute på hurlumhei hele natten.

Jeg begynner å merke at jeg ikke egentlig har en konklusjon her.  Bare en masse tanker.  Jeg tror jeg må se litt mer film, og tenke litt mer.  Jammen meg bra at det er søndag.  Så jeg forlater dere herved med “100 ting jeg liker å se i en film”-listen, som ikke her helt ferdig, og derfor bare har 9 punkter.  Kom gjerne med forslag til tilføyelser:

Kjendiser som spiller (ekstremversjoner av) seg selv
Vampyrer
Tilbakeblikk (gjerne til 70-tallet med parykker)
Sang/dans-numre
Parodier (ikke nødvendigvis sånne ekstreme Hot Shots, men gjerne mer subtile eller sublime eller sub noe annet)
Ekte historiske personer i en fiktiv historie
Den støgge jenta får seg kjæreste
Når det skjer noe helt merkelig, uforklarlig, som indirekte blir forklart senere i filmen (mannen i flammer som løper ut av baren i Lock, stock and two smoking barrels)
James Marsters