Sonjas ordentlige blogg

Har maulet en hel pose sprøstekt løk i dag.  Det var jammen  godt.

Jeg tror liksom at jeg er så rar og annerledes og original, men gang på gang må jeg innse at folk flest er like rare, annerledes og originale som jeg er.  Bare på sin måte.  Greit nok det, men nå må jeg også akseptere at jeg er en klisjè.  Både som kvinne, singel og som menneske.  Bare se her:

• Jeg har trimsykkel på boden (den ble riktignok flittig brukt i sin tid; men likefullt den bor på boden nå)
• Studietiden var den beste tiden i livet mitt
• Jeg kjenner meg bare SÅ igjen i Bridget Jones
• pledd, te-kopp(/dreamisbøtte) og grinefilm(Buffy).  Minst en gang i uka.
• Shopping gjør meg så utrolig lykkelig
• Jeg har flere par sko som er vanvittig fine, men som er helt umulige å gå i.
• Skapet fullt av klær, men ingenting å ha på meg når jeg skal på fest.
• Når jeg vasker, koster jeg støvet under gulvteppe, bortsett fra at jeg ikke har gulvteppe, og bruker stuebordet.  (og når gjestene kommer og dytter ut stuebordet 1/2 meter for å få plass til beina sine, blir det flaut)
• Jeg jobber heller overtid enn å si “nei, jeg har ikke tid” når noen ber meg om noe på jobben.

  Og til sist men ikke minst: når jeg har fakket helten, istedenfor å drepe ham, så binder jeg ham fast til en stol, forteller ham hele den skumle planen min, og forlater rommet for å la ham bli drept av en ikke helt ferdiguttestet torturinnretning, som han klarer å unnslippe i siste sekund.  Hver enda gang.

Jeg så litt av en film i går.  Bokstavelig talt.  Den hakket, og var ikke særlig bra, så jeg gadd ikke se hele.  Dessuten tror jeg det var en sånn “Made for tv”-film, og de er jo som oftest ikke akkurat de mest minneverdige.  Dette, i kombinasjon med at jeg fant en “100 ting jeg liker å se i en film”-liste jeg har lagd en gang (mer om den senere), fikk meg til å tenke over hva som egentlig gjør at jeg synes en film er bra.   Inntil i går trodde jeg at det var historien som var det viktigste, men det gikk opp for meg at alle historier egentlig er den samme:  Hovedpersonen(e) har det enten kjipt fra begynnelsen av, eller det dukker opp et problem tidlig i filmen.   Man kommer opp med en provisorisk løsning av problemet, som funker, helt til det skjer noe som gjør situasjonen enda mer kjip enn hva den var i begynnelsen.  Før alt går bra til slutt (hvis det er en amerikansk film.  Hvis den er japansk dør alle, og hvis den er europeisk så kommer man ut på rundt middels, og det er greit, for det er tross alt sånn livet er).  Dette er en grov generalisering, selvfølgelig, og bærer muligens noe preg av at jeg har sett alt for mye romantisk komedie, men jeg tror man, om man legger godviljen til kan få oppskriften (bra)-kjipt-bra-kjipere-supert (død/ok) på de fleste filmer.

Så hva er det da som gjør at man liker en film?  Jeg husker det ble skrevet en oppgave for noen år siden, på hvordan action/romantikk/drama-delene skulle være fordelt, for å gjøre en film best mulig.  Det viste seg at Toy Story 2 hadde den optimale fordelingen, med akkurat passe av hver sjanger.  Og Toy Story 2 er jo en fin film, selv om Joss Whedon ikke var med og fikse på manuset som han var på 1′ern (jeg er overbevist om at “That’s not flying, that’s falling with style” kommer fra ham, og ingenting annet enn at Whedon selv kommer på døra mi, og sier at det ikke var ham, kan overbevise meg om noe annet).  Akkurat hvor mye det må være at hvert vet jeg ikke, men jeg tror det er en fordel for en film at den hører til mer enn en sjanger.   At en film er både spennende, morsom og rørende.

Ellers tror jeg veldig mye står og ligger på karakterene.  At de er troverdige, at man forstår motivasjonen for hvorfor de gjør ting som de gjør dem, og at de snakker sånn som folk gjør (hører dere norske filmmanusforfattere?).  Og det er film, så ting trenger ikke være akkurat sånn som de er i virkeligheten, men det må likevel henge på greip.  Det blir litt som den colareklamen, med de trollene og alvene og de rare lodne tingene som lager og fyller colaen på en flaske før den kommer ut av automaten.  En venninne av meg påpekte “Det er jo ingen automater som selger cola på glassflasker nå lenger!”.  Ja.  Det er det som er usannsynlig med den reklamen der.  Fantasien vår tillater oss å tro på at colaen blir tilberedt av eventyrskapninger, men ikke at de ville gjort det i en glassflaske.  Snodige greier det der.  På samme måte som vi kan godta at Supermann kan fly, men ikke at Lois Lane fortsatt har perfekt hår og sminke etter å ha vært ute på hurlumhei hele natten.

Jeg begynner å merke at jeg ikke egentlig har en konklusjon her.  Bare en masse tanker.  Jeg tror jeg må se litt mer film, og tenke litt mer.  Jammen meg bra at det er søndag.  Så jeg forlater dere herved med “100 ting jeg liker å se i en film”-listen, som ikke her helt ferdig, og derfor bare har 9 punkter.  Kom gjerne med forslag til tilføyelser:

Kjendiser som spiller (ekstremversjoner av) seg selv
Vampyrer
Tilbakeblikk (gjerne til 70-tallet med parykker)
Sang/dans-numre
Parodier (ikke nødvendigvis sånne ekstreme Hot Shots, men gjerne mer subtile eller sublime eller sub noe annet)
Ekte historiske personer i en fiktiv historie
Den støgge jenta får seg kjæreste
Når det skjer noe helt merkelig, uforklarlig, som indirekte blir forklart senere i filmen (mannen i flammer som løper ut av baren i Lock, stock and two smoking barrels)
James Marsters

Jeg liker bilen min veldig godt, men det er ikke til å stikke under en stol at den ikke har det så bra lenger. Jeg prøver å ta vare på den så godt som jeg kan, men det er ikke så lett, all den tid jeg er redd for å bli elektrisk grillet (har vi virkelig ikke noe bra norsk ord for “electrocution”?) bare av å skifte lyspære. Så - når batteriet begynner å fuske, så blir det riktig så skummelt (den observante leser skjønner kanskje allerede nå at tittelen på denne posten er en smule overdrevet). Et hvilket som helst annet fornuftig menneske, ville nok bare levert bilen inn på verksted, og latt dem fikse det, og det er ikke det at jeg ikke er fornuftig, men det er bare ikke sånn jeg gjør ting. 

Jeg løser det ved først å bare ikke bruke bilen en uke, ordne meg ved å gå, ta bussen, sitte på med kollegaer eller bare bli hjemme.  Så, når både mannen til en venninne og søsteren min forsikrer meg om at det er kjempeenkelt å bytte batteri, så velger jeg å gå for den løsningen (ikke minst fordi dette gir meg en unnskyldning for å kjøpe det regnbuefargede fastnøkkelsettet jeg har så lyst på).  Altså; avgårde til Biltema forrige helg, der kom jeg over en bilbatterilader, som jeg tenkte burde gjøre nytten.  Og så kjøpte jeg fastnøklene likevel, bare sånn for det. 

Vel hjemme tar det et par dager før jeg bestemmer meg for å prøve å lade bilbatteriet.  Jeg pakker ut laderen, leser bruksanvisningen, og oppdager en liten ulempe.  Laderen må være koblet til en stikkontakt mens den lader.  Bilen min står midt på en parkeringsplass.  Det krever et helsikke med skjøteledning for å få det til å gå opp.

Jeg tenker meg om et par dager til, og får så idèen om at jeg kan skru batteriet ut av bilen, lade det opp i leiligheten, og så skru batteriet inn igjen.  OK, bare tanken på det får meg til å kaldsvette, jeg stoler ikke på bilbatterier, jeg tror de kan ekslodere når som helst, når de er i uvante omgivelser (en annen ting jeg ikke stoler på er leave-in-balsam.  Ikke det at jeg tror den kan eksplodere, men jeg tror heller ikke at den virker like bra som vanlig balsam som skal vaskes ut etter 3-5 minutter) men jeg har nå en gang kjøpt denne laderen, og vil bruke den til noe, og dessuten vil jeg klare meg selv, og ikke levere bilen min inn til noe verksted, hvor de bare kommer til å påstå at jeg trenger nye doble fustasjopphengsforkoblinger, noe jeg jo ikke kan nekte for, for hvem vet hva som kan skje når de gamle er utslitt.

Så jeg drøyer et par dager til, fordi ting tar tid, og så, i går etter jobb, tar jeg med meg den orange metallic fastnøkkelen min, og kobler fra bilbatteriet fra bilen.   Det var pisseskummelt. Men jeg eksploderte ikke.  Så måtte jeg schleppe batteriet opp i leiligheten (det var overraskende tungt), og koble det til laderen.  Dette ble gjort på gangen, der jeg kunne gjemme meg litt bak en kant mens tilkoblingen skjedde.  Også dette gikk bra.  Jeg hadde satt opp systemet slik at jeg så det fra sofaen, men samtidig var skjermet (av en gipsvegg kommer jeg på nå i ettertid) tilfelle eksplosjon.  Etterhvert ble jeg så vant til den potensielle bomben, at jeg nesten glemte den.  Og da batteriet noen timere senere var fullt ladet, koblet jeg det fra lett som bare det, brakte det ned i bilen, festet det godt (ting må festes godt når de ikke er inne i kupèen.  Det lærte jeg av en reservedekk-episode med den forrige bilen min), og startet bilen… og voilà!  Jeg hadde fikset bilen min.  Helt selv.  Nå har jeg mekanikerfingernegler.

Jeg tenkte jeg skulle fortelle at jeg lagde pacmankjeksene som Iversen anbefaler i dag.  Jeg hadde ikke hvetemel, da, så jeg brukte noe rart brunt mel som jeg har stående i en glasskrukke og som jeg har glemt hva er og som har en rar bismak.  Det er mulig det er spelt eller hirse fra en periode jeg plutselig var sunn. Jeg hadde heller ikke cheddarost, så jeg brukte Norvegia  (en ost jeg så å si aldri har i hus, men nå har jeg ikke fungerende bil, så jeg handler på bensinstasjonen på andre siden av veien, for jeg gidder ikke å bære mat helt fra butikken.  Osteutvalget på Shell er heller labert).  Dessuten gadd jeg ikke oversette og regne om de amerikanske målenhetene, så alle ingrediensene ble hatt oppi på slump.  Og, ja, jeg droppet vannet, da deigen var bløt nok, nesten for bløt, jeg tror det hadde blitt klissete å kjevle den.  Jeg hadde sikkert i for lite av det ekle brune melet, men det er greit, for det ble nok mindre rar ettersmak av det.  Og ja, som sagt, tror ikke det hadde gått an å kjevle, så jeg prøvde ikke en gang å lage sånne pacmanfigurer, bare trillet noen kuler som jeg trykket flate.  Og stekte mellom to reklamepauser i The OC.  Jeg tror ikke jeg sjekket hvor lenge de skulle ha stått i ovnen.  Så det jeg egentlig forteller her er at jeg har laget ostekjeks i dag.  De ble ganske gode.

Da jeg begynte i den jobben jeg har nå hang det et A4 ark på veggen, som fortalte meg at jeg er unik og verdifull, og at tiden min er verdt noe, og jeg skal si “nei”, stresse ned og slappe av, og annet sånt søppel.  

Jeg begynte å henge opp egne ting ved siden av denne, og nå, to år senere, består veggen av en kalender med pene menn*, utdrag fra blogger, filmsitater, teksten til en Robbie Williams-sang, tegneserier, og et dikt en gutt en gang skrev til meg.

Du er verdifull-arket henger der fortsatt, men jeg har produksjonsplanen, som stort sett er en indikator over hvor langt jeg er på etterskudd, hengende over den.  Ironien i dette får meg til å føle meg så mye bedre enn hva en hvilken som helst inspirerende tekst hadde klart.

*som jeg fikk av en kollega, og som jeg var langt uti mars før jeg oppdaget at dag/dato ikke stemte overens på

OK, det blir ikke sånn at man bare kan ønske seg overskrifter i denne bloggen, og så får dere dem (men ikke la det stoppe dere fra å prøve av den grunn), men det slo meg at jeg burde skrive om blogger jeg syntes var kule, og side Minneapolise er kul, og siden hun ønsket seg det, så fikk hun denne.  Noe av det jeg liker best med bloggen til Minneapolise, er disse historiene hun forteller om hvor rart det er å bo i USA, uten at det blir foraktfullt og nedlatende, sånn som det ofte blir når vi skal snakke om “dumme amerikanere”.  Neida, her er det morsomt og snodig som gjelder.  Derfor er Minneapolise kul.

En annen som er veldig kul, er Esquil.  Og ikke bare på grunn av Du lager min dag-prisutelingen han hadde gående.  En ting er novellene hans (ja, klikk på linken,  les dem alle.  Du kommer til å takke meg.  Dette er ordentlige noveller, og ikke sånne historier som folk skriver og kaller noveller, og tror at ingen kommer til å merke at de blir lurt.  Jeg merker det, jeg.  Ja, dette gjelder spesielt dere historieskriver: klikk på linken, og les novellene til Esquil, helt til dere skjønner hvordan en novelle skal være), en annen ting er at han har skikkelige nyttårsforsett og han skriver dessuten dikt om ting jeg liker.

Enda en kul blogger er Undre. Rent bortsett fra å ha en sånn blogg som tar opp viktige ting, så har hun virkelig hjulpet meg og mange andre  med å finne ut av wordpress, både gjennom krasjkursserien sine, og ved å være tilgjengelig på mail.  Super dame, det der.  Dessuten praktisk.  I tillegg har hun Lyden av Undreverset, hvis man har den i derre tingen som tar inn nye bloggposter etterhvert som de dukker opp, så kan man høre ny, kul musikk når man leser blogg.

Det finnes mange flere kule blogger der ute, men nå må jeg legge meg, så fort og gale: fra barndomshjemmet til Iversen, om hvor vanskelig det er å innføre nye ord og uttrykk, og denne historien fra Bærturen, som jeg prøvde å fortelle søskene mine i julen, noe som tok en evighet, da jeg ikke klarte å slutte å le.  Dessuten:  Rolls Røys tar sangtekst på alvor og Galithralia lærer å kjøre bil.

Jeg hadde egentlig ikke tenkt å blogge dette, for det er så ille, men siden jeg henger ut venninner som låser seg ute i fylla, burde det egentlig bare mangle, at jeg ikke gjorde det samme med meg selv.

Så - forrige helg, jeg og to venninner spontanvorspiel med dvd-karaoke (Sing Star er for pingler!) og alt for mye sprit. Så tror jeg at vi hopper over en del, til jeg står foran inngangsdøra hjemme, uten nøkler. Det er nemlig her moroa virkelig begynner. Jeg ringer P.I.C, men hun tar ikke telefonen, jeg legger igjen beskjed på svareren hennes om at jeg har låst meg ute, og tar taxi til henne. Og hadde jeg nå enda bare gjort det, så ville alt vært fryd og gammen. Men neida, siden jeg er så fryktelig full, glemmer jeg denne planen i det øyeblikket jeg legger på igjen, og begynner på ny å gruble på hva jeg skal gjøre. En kollega av meg har en reservenøkkel til leiligheten min, så jeg ringer henne, men siden det er midt på natta sover hun, og hører ikke telefonen. Så prøver jeg å legge meg til å sove ute. Det er svinekaldt. Jeg er altså så glad for at jeg ikke er uteligger; jeg skjønner ikke hvordan de greier det. Det var ikke minusgrader en gang, men jeg var sikker på at jeg skulle fryse i hel.

Jeg kan altså ikke sove ute, og bestemmer meg for å se om det er noen som er våkne i blokka mi. Jeg finner en leilighet der det er lys i vinduet og bevegelse bak gardinene, og ringer på. Herren som bor der kaster ett blikk på meg, før han bare lukker igjen døra. Jeg finner enda en leilighet med lys, der bor et ungt par, jeg forklarer at jeg har mistet nøklene mine (Jeg husker å ha sagt noe sånt som “Hei, beklager at jeg forstyrrer, men jeg bor i blokka her, og har mistet nøklene mine, og jeg lurte på å dere kunne være så vennlige å la meg for sove på sofaen deres i natt?”, men vi skal ikke se helt bort i fra at det jeg sa var “Mistet nøkler…alt for full… spøy i taxien…jeg må sove på sofaen deres!”) Uansett, de slipper meg ikke inn, men foreslår at jeg skal ringe Falken. Noe jeg gjør, men jeg får ikke noe svar. Tror jeg (jeg sjekket mobilen min nå, og det viser seg at Falken ikke ligger under “oppringte nummer”, men under “mottatte nummer”. Falken har altså ringt meg. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Men da har jeg sikkert snakt med dem også). Så kommer jeg på at det unge paret nevnte noe om å ringe politiet. Jeg må innrømme at jeg hele uken har trodd at de foreslo at jeg skulle ringe politiet for hjelp, men det slo meg plutselig nå at “ringe politiet” muligens mer var ment som en trussel fra deres side, enn et forslag. Uansett, jeg ringer politiet, de kommer, men kan ikke hjelpe meg, og virker aldri så lite irritert. I ettertid er jeg egentlig bare glad jeg ikke ble arrestert.

På dette tidspunktet får jeg en strålende idè: Jeg kan jo ringe P.I.C og høre om jeg får sove hos henne. Hun tar ikke telefonen, men jeg legger igjen beskjed på svareren hennes om at jeg har låst meg ute, og tar taxi til henne. Denne gangen holder jeg på ideen, og jeg tar faktisk taxi. P.I.C er akkurat kommet hjem og har hørt beskjedene fra meg. Jeg får sove på sofaen, og får til og med egen dyne, og er endelig varm og lykkelig og ikke ihelfrosset eller utestengt.

Jeg har fått igjen nøklene mine, de lå på utestedet, men visakortet mitt er borte, noe som er kjempemystisk, for jeg har jo brukt det til å betale for taxien med. Dessuten må jeg hele tiden gjemme meg for naboene, og det er ikke bare dumt i seg selv, men også en ulempe i og med jeg trenger starthjelp for å få bilen til å gå, batteriet er helt flatt.

Jeg skal ikke si at jeg skal slutte å drikke, men det skal jaffal være veldig lenge til neste gang. Ikke før påske i det minste.

Ikke et kjærlighetsdikt

Jeg har ikke i flere dager planlagt
hvordan jeg skal kle meg

Jeg har ikke tenkt ut
i minste detalj hva jeg skal si

Jeg ser aldri på deg når jeg vet du ikke merker det
og når jeg lukker øynene er du heller ikke der

Jeg ville aldri skrevet
et kjærlighetsdikt
til deg

Men jeg vil at du skal vite
at jeg bruker mye energi
på ikke å elske deg

That’s right, I have nobody.

Jeg liker altså de søkeordene som fører folk inn til bloggen min så godt.  Og siden bloggtørken min ikke ser ut til å gi seg, så deler jeg dem med dere nå.

Kan jenter bruke støvsuger?
bruksanvisning for kvinner
“stilling ledig” kjæreste
lusa på gangen hvilken gang
11 & “på en skala fra 1 til 10″
hvilken dato er nyttårsaften?
hvor kommer gul fra
lei av for trange bukser?
hvilken nytte gjør ulven
skremmer menn på date

Og til deg/dere som til stadighet googler “Sonja rocker”: Ja, det gjør jeg.   Sånn.  I morgen blir det dikt, og hvis ikke ting bedrer seg, så begynner jeg nok å matblogge igjen snart også.