Å tømme et hjem 3: The next generation 30 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: nerderier, stæsj
add a comment
Søsteren min bestemmer seg for å ringe en venninne, for å høre om hun vil ha vinglassene og et blått servise hun ikke har mulighet til å ta med seg. Venninnen kommer, og hun har med seg sin tre år gamle sønn. Etter å ha vært omgitt med voksnes beskjedne “Jeg kan ta den jeg, men bare hvis du er helt sikker på at du ikke vil ha den”, så er det deilig med et barns enkle “DEN VIL JEG HA!”. Når det kommer fram at vi har en hel eske med Lego som egentlig bare skal kastes, er gutten helt i himmelen.
For at søsteren min skal få litt tid med venninnen sin, setter jeg meg på gulvet med guttungen og leser et legoblad som lå i eska. Vi kommer til et bilde av en stor grå borg, med mange riddere, prinsesser, hester, katapulter og annet ridderaccessoar. Borgen er bare halvferdig, og ridderne driver og transporterer på byggeklosser for å få den ferdig. Jeg jobber jo i byggebransjen selv, og både jeg og guttungen forundres over at ridderne ikke ha valgt å leie inn profesjonelle håndverkere, men velger å gjøre jobber selv. Så langt, så greit. Men så vandrer jeg litt av gårde med jobbnerderiene mine. Før jeg vet ordet av det er jeg ute i en lang tirade om en balkong som er helt usikret; “ser du der, der mangler de rekkverk. De hadde aldri fått lov til å bygge sånt i virkeligheten. Dette er skikkelig dårlig HMS”
Mine unger vil måtte ha hjelm i sandkassen og sikkerhetssele på lekegravemaskinen sin.
Senere når gutten lurer på hvor mange tomme kister stående rundt om kring, sier jeg at Captain Jack hadde vært innom for et par uker siden og ranet oss. Nå viser det seg at selv om en treåring ikke har sett Pirates of the Caribbean, så er han mektig redd Captain Jack, og blir svært bekymret for oss, som må bo i et hus hvor sjørøvere tydeligvis kan ta seg inn og stjele med seg alt mulig når som helst. Jeg får et litt oppgitt blikk av guttens mor, mens hun forklarer at det bare er tull, og at Captain Jack ikke finnes i virkeligheten.
Det er kanskje greit at jeg ikke planlegger å bli gravid med det første.
Å tømme et hjem 2: Kassetter 29 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: MGP, stæsj
4 comments
Jeg har fortsatt 98 videofilmer stående på boden, likevel vurderer jeg å dra hjem to esker med vanlige musikkassetter. Da har jeg videospiller, men ingen mulighet for å avspille kassetter. Jeg klarer ikke helt å skjønne logikken i det selv en gang. Foreløpig gjennomhøring har ført meg til følgende konklusjoner:
Alle sangene på Returns Attitude-kassett høres klin like ut.
Jeg er tydeligvis ekstremt lite treffsikker på playknappen. Opptakskassettene mine har stadig små pauser, etter at jeg har trykket play+rec, istedenfor bare play.
More Power Balads er fortsatt den kuleste kassetten som noen sine er blitt laget.
David Hasselhoffs åh-så-blå øyne får meg ikke lenger til å gispe.
- – -
En av kassettene lå ikke sammen med de andre. Den lå i skattekisten min (som egentlig er en tom brevpapireske), sammen med korken fra brusen som E. åpnet, viskelæret som P. hadde skåret en bil ut av, bombompairet til en bombom jeg fikk av M, og den fineste lappen jeg noensinne har fått. Det sier seg selv at en slik kassett må ha noe underbart på seg, ikke bare vanlige sanger. Med litt skjelvende hender setter jeg kassetten på plass, det hele føles som en ekstra spennende episode av MacGyver, hva vil vi få høre?
Vi får høre en 14 år gammel Sonja synge et halvt dusin egenkomponerte sanger. Det vil si, dere får ikke høre. Bare jeg. Og ingen andre. Melodiene er up-beat-poplåter av MGP-kvalitet, mens tekstene er… vel, ok, da. Et utdrag kan da umulig skade:
“Won’t you please, please, please like me a bit
Won’t you please, please, please don’t treat me like shit”
….ooooog. Da er det vel egentlig ikke mer å si.
Å tømme et hjem 1: Familie 28 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: stæsj
3 comments
Søster: “Å! Se! Prinsessekostymet mitt! Se den fine overdelen, den kan jeg jo bruke i bryllupet mitt! Og hanskene. De kan jeg i alle fall bruke”
Pappa: Når vi går gjennom tingene til pappa finner vi en stabel med noe vi tror er menighetsblader. Men når vi tar bort de tre øverste, så viser resten seg å være en komplett samling av Vinmonopolets prislister, fra midten av 70-tallet til 1993.
Bror: Fra innføringsboken til broren min, 5. klasse:
Lærerens kommentar: “Du skulle skrive løkkjeskrift, og kvar er resten av diktet?”
Min brors kommentar til lærerens kommentar(!): “Sprang vekk!”
Søster (på telefonen til tidligere nevnte bror): Vil du ha det Kina-serviset, siden du ikke har noe finservice? (… pause mens broren min snakker…) Men det er jo ikke noe fint!
Øvrig familie: Jeg har forsket på det, og det er ingen sammenheng mellom hvor hyggelige folk er og hvor fine konfirmasjonskort de gir en.
Neste gang: Kassetter
Diggelo 24 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: stæsj, venner
add a comment
Her om dagen tikket følgende melding inn på mobilen min:
“Hei! (…) Det er en butikk jeg ser fra verandaen som selger gullspaserstokker. Tenker så veldig på deg når jeg ser dem! Vet ikke helt hvorfor.. Ser for meg deg med gullstokk, gullveske og de alt for store gullskoene du bare måtte kjøpe fordi de var gullsko! Ellers lurte jeg på om du mener definisjonen av en råner innbefatter et kjøretøy? Hvis nei, hvordan vil du definere råner? (…)”
For det første: Jeg er hellig overbevist om at jeg har de kuleste vennene i hele verden. For det andre: Jeg var faktisk iført gullsko og gullveske da jeg mottak meldingen, men ikke disse omtalte for store gullskoene, som jeg ikke kan huske i det hele tatt (men det høres helt klart ut som noe jeg ville hatt, så jeg skal ikke nekte for dem). Ei anna venninne av meg snakket dessuten for et par uker siden også om et par gullsko som var åpne bak, som jeg skal ha hatt, som jeg også har glemt, og jeg lurer på om hva det egentlig er med meg og gullsko. Jeg har to par nå. I normal størrelse.
Tor det tredje: Definisjonen av råner. Jeg må innrømme at jeg først trodde at min venninne så på meg som en slags råner, bare med gullsko istedenfor bil. Og jeg må si jeg liker tanken litt, men i mitt hode er en råner en person som kjører rundt i bilen sin, uten å egentlig skulle noe sted, de har et stereoanlegg som koster mer enn bilen, og de har dessuten ganske mye pynt, både utenpå og inni. Så spørsmålet er da om jeg, i mine gullsko, med smykker fra Glitter (og tatovering! – det tilsvarer da de greiene de får spraylakkert på bilene sine), med Creative Zen (som jeg synger med til) blir en slags råner uten bil.
Men det viste seg ikke å være det det dreide seg om. Spørsmålet er nemlig om man synes alt dette; stylet bil, overdimensjonert stereoanlegg og formålsløs kjøring er kult, men ikke har bil selv, og alle vennene deres er sånne streite folk, med vanlige biler, som brukes til å kjøre til å fra jobb med, og alt man kan gjøre er å drømme om at en dag skal dukke opp en fyr med en Opel Manta, med revehale i antenna, terninger i speilet og en hel wunderskog spredd om i bilen, som sier “Hei! Vil du være vennen min? Kom sitt på i bilen min, så kan vi kjøre rundt sammen og høre på monoton musikk”
Kan man da kalle seg råner? Eller må man kalle seg råne-groupie? Eller bør man bare klippe seg og få seg en jobb?
Grunnen til at jeg ikke kommer til å høre på Radio Norge 23 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: Gretten, indignert
5 comments
Da jeg kjørte hjem i dag, kom jeg tilfeldigvis til å høre litt på den nye radiokanalen Radio Norge. Radiovert Rune fortalte en historie mellom to sanger, om Paris Hilton som tagget et hotell i Moska, for så å bli kastet ut. Radioverten avsluttet historien noe sånt som “Så hva gjør man om man er rik hotellarving og blir kastet ut av hotellet? Man ringer pappa , ber ham kjøpe hotellet, og sparke alle som jobber der. Man skal ikke se bort ifra at hun ville gjort noe sånt som det”. Kjære Rune. Jeg er ikke videre begeistret for Paris Hilton, og det er sikkert delvis på grunn av fordommer som ikke har noen rot i virkeligheten, MEN DU KAN DA IKKE DRIVE OG DIKTE OPP TEITE TING HUN HAR GJORT PÅ RADIOEN, BARE FORDI DU IKKE LIKER HENNE!! (eller hva nå motivasjonen din måtte være) Det der er rett og slett lite profesjonelt, og dessuten særdeles usympatisk. Det er sånn som det der rykter oppstår. Ukult.
Bare for å ha det på det rene. Jeg har lett litt på nettet, og jeg finner ingen tegn på at Paris ba faren kjøpe hotellet og sparket de ansatte. Dette var noe programlederen på Radio Norge fant på.
Jeg er ikke så vanskelig, egentlig 22 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: Gretten
6 comments
Jeg har vært sur siden jeg dro hjem fra jobben i går, og det er sjefen min sin skyld, det er jeg sikker på, jeg har bare ikke klart å finne en vanlig menneske-logikk-måte å formulere det på, men det har med å gjøre at selv om jeg gjorde en feil på torsdag, så sa han ikke ifra om den før på mandag, slik at jeg hadde rukket å gjøre samme feilen ti ganger til, og ikke ville han fortelle meg hvordan man gjorde det riktig heller, neida, det skulle jeg finne ut av selv, og liksom lære av det, så da går jeg rundt og bruker verdifull tid, tid jeg kunne brukt til å se på tv og surfe på nettet til å bli flinkere på det jeg driver med, samtidig som jeg føler meg dummere og dummere.
Da jeg kom på jobb i dag oppdaterte vi programvaren vår, og alt ble nullstillt, og jeg får feilmeldinger hver gang jeg skal lagre eller printe ut noe. Jeg klarte å lage bakgrunnen sånn grå som jeg vil ha den, men de fine mørkeblå firkantene er nå blitt teite og lyseblå, og får meg til å tenke på smurfer, og jeg vet jeg burde like smurfer, men det føles litt sånn at hvis jeg er for smurfer, så er jeg mot Trond Viggo Torgersen, og jeg vil ikke være mot Trond Viggo Torgersen, det var han som ga oss Hjalmar og “meninger og sånn ække helt min stil”, og jeg kan ikke være mot en mann som finner på sånt, så da må jeg være mot smurfer, og det irriterer meg enda mer enn smurfene i seg selv.
Men så så jeg en buss som kjørte feil vei gjennom en rundkjøring. Og da ble jeg glad igjen.
Under stolputa 19 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: påskeegg, sjuske, stæsj
3 comments
Jeg tror kanskje folk (de som ikke har bodd sammen med meg, i det minste) tror jeg overdriver litt når jeg snakker om hvor lite jeg rydder og vasker. Og det passer meg egentlig fint, for selv om jeg ikke liker det, har jeg jo måttet innse at det å ville ha det rent og ryddig rundt seg vissnok er en god egenskap. Likevel klarer jeg ikke la være å poste dette bildet av hva som dukket opp da jeg løftet puta av pc-stolen min, under den semiårlige husvasken.
Vi oppsummerer
1 par votter
merkelapper
lilla eyeliner
ylang ylang-olje, vareprøve
negleklipper
happybunny stickers
5 pence
teskje
(og en hel masse støv og smuler)
Bananpizza Sonjastyle 17 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: anti-matblogging
10 comments
Jeg fikk altså servert bananpizza da jeg var i Brasil. I tillegg til den positive overraskelsen det var å få kombinert to så – vanligvis – ukompatible matvarer, så viste det seg å smake vanvittig godt. Så godt at jeg tenkte jeg skulle prøve å lage det selv. Jeg har faktisk prøvd en gang allerede, men jeg måtte dikte oppskrift, da jeg ikke klarte finne en brukbar en på nettet. Det ble greit, det gjorde det, men det ble ikke så fantastisk godt som i Brasil. Hovedsakelig fordi bananene var litt tørre, og ikke saftige, som de skulle være.
Dette har jeg tenkt å bøte på nå, ved å – og dette er så usunt at jeg formelig kan merke blodårene mine tette seg igjen, bare ved å skrive det – marinere bananene i sukker og smør. Og så matblogger jeg hele greia, bare sånn for det.
Vi starter altså med å smelte smør, og ha i sukker. 2 ss smør og 1 ss sukker burde holde.
Så skjærer vi opp bananen (vi lager en-manns-bananpizza i dag), og legger denne i “marinaden”
Så lager vi deigen. Jeg er fortsatt rimelig elendig på gjærdeig, men dette er et spontant må-ha-digg-nå-prosjekt, så da må man bruke det man har. Og jeg har ingen ferdig pizzabunn. Jeg har ikke nevneverdig mye hvetemel heller, så jeg må spe på med det rare brune melet mitt med bismak. Men dette er definitivt en rett som burde lages kun med hvetemel. Stappfullt av gluten, totalt blottet for næringsverdi. Man tar altså mel, jeg har 2 dl her, så det får holde, og blander i 2 ts tørrgjør og litt salt, litt under 1 dl lunket vann og 1 ss olje. Jeg har sluttet med sånn fancy olivenolje, og gått tilbake til god gammeldags soyaolje, som mamma brukte på 80-tallet, da den er mye mer anvendelig, og dessuten ikke smaker rart. Man må kjempe mot instinktet om å ha sukker i deigen og lage den søt. Da blir det banankake, og det er jo ikke noe kult. Det er bananpizza vi vil ha. (men ha i en ts sukker, for da hever den seg visst bedre)
Deigen er nå ferdig, og skal heve i ½ time. Jeg mistenker at mye av grunnen til at jeg ikke er så god på gjærbakst, er at jeg ikke har tålmod til all den hevingen, så også i dag. Etter 15 minutter henter jeg deigen ut igjen. Den er litt større, da. Så skal den kjevles ut. Siden jeg ikke har kjevle (dvs, jeg husker å ha kjøpt et kjevle en gang, men jeg tror jeg må ha mistet den på vei hjem fra butikken, for jeg har aldri brukt den, og den er ingen steder på kjøkkenet mitt) bruker jeg en brusflaske fylt med vann. Det funker helt greit.
Jeg sleit lenge med å finne bakepapir. Det viste seg å ha falt ned inn bak skuffen. Det vises ikke så godt på bildet her, men det måtte en del houdiniing til for å få det fram.
På ferdig utkjevlet pizzadeig legges de marinerte bananene, og resten av marinaden helles over. Krydre med kanel.
Stekes i ovnen, 220 grader i 10 minutter, og serveres med vaniljeis (min blir uten vaniljeis, da jeg spiste den opp på tirsdag)
Aldri så godt at det ikke er galt for noe 14 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Litt lykkelig
3 comments
Jeg har vært i hovedstaden og laget film. Det var altså så moro, at jeg ikke klarer å fortelle om det uten å fremstå som sånn dustedame som er ukritisk positiv til alt mulig. Og det vil jeg jo ikke. Så derfor velger jeg å fokusere på det negative:
- Jeg måtte sove med morderchinchillaene (ikke la dere lure, Iversen vil påstå at de er søte og snille, men jeg hørte dem plotte rømningsforsøk fra buret, for å drepe meg i søvne. Heldigvis hadde lukene i buret en sånn ståltrådhempe som chinchillaen ikke klarer å åpne, så jeg overlevde).
- Jeg var prinsesse, men måtte dra før Prince Charming dukket opp. Det var riktignok andre prinsesser der også, men jeg er ganske sikker på at jeg hadde klart å ta dem, om det hadde kommet til en slåsskamp.
Jah. Det var vel det. Resten av tiden stod jeg stort sett og gliste og hoppet opp og ned og sa ”jeg har det så gøy, jeg har det så gøy”.
2 ting som gjør det kult å være meg 9 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.Tags: buffy, Litt lykkelig, nerderier
5 comments
1. Jeg forteller matteprotesjeen min at hun har gjort framskritt, og at når hun først er igang med en oppgave så klarer hun seg greit. Det største problemet hennes nå er egentlig meg. Hun er for avhengig av at jeg hjelper henne i gang med oppgavene, og den eneste måten hun kan venne seg av med det, er å gjøre oppgaver når jeg ikke er der. Først når jeg kommer til til bilen min går det opp for meg at jeg hadde Giles’ “Standing in the way” gående i bakgrunnen i hjernen min, hele tiden mens jeg holdt den talen.
2. Jeg har en matteprotesjè.
