2 ting som gjør det kult å være meg 9 april 2008
Posted by Sonja Dadam in Litt lykkelig.Tags: buffy, nerderier
trackback
1. Jeg forteller matteprotesjeen min at hun har gjort framskritt, og at når hun først er igang med en oppgave så klarer hun seg greit. Det største problemet hennes nå er egentlig meg. Hun er for avhengig av at jeg hjelper henne i gang med oppgavene, og den eneste måten hun kan venne seg av med det, er å gjøre oppgaver når jeg ikke er der. Først når jeg kommer til til bilen min går det opp for meg at jeg hadde Giles’ “Standing in the way” gående i bakgrunnen i hjernen min, hele tiden mens jeg holdt den talen.
2. Jeg har en matteprotesjè.
jeg vet ikke engang hva det er engang jeg. en matteprotesjè.
Ikke jeg heller… dette må du utdype!
tina og annikken: Denne posten funker nok bedre om jeg ikke utdyper, men ok, da. Av og til må man ta en matematikkstudent som sliter under sine vinger, og hjelpe dem med å stå på eksamen. Og så kalle dem “protesjè” for å få det til å virke som om man har et mer spennende liv enn hva man faktisk har.
ah.
så du er egentlig en leksehjelp?
Vel. Ja. Men sånn jeg sier det, så høres det kulere ut.