Sonjas ordentlige blogg

Jeg har en feide. Det føles bra. Det hele begynte for noen uker siden, da jeg ganske plutselig dro avgårde på et kurs. Det gikk litt sånn i hyrten og styrten og jeg fikk ikke låst pc’n min før jeg dro (en helt tullete informasjon å komme med; jeg låser aldri pc’n min om jeg vet at jeg kommer tilbake samme dag, men ved å late som om dette var unntaket heller enn regelen, så får det meg som å framstå som mer strukturert. Og strukturert vil man jo være.  Altså leker jeg med ordene og tegner glansbildeversjonen av meg selv. Litt av fordelen med å ha blogg det der). Det var et bra kurs, masse grafer, og det liker vi jo, men det varte lenge (jeg tror sjefen min sovnet på et tidspunkt), og da vi kom tilbake, var det egentlig bare å lukke alle programmene, stenge av datamaskinen og gå hjem for dagen. Det viser seg da at mens jeg var borte har en kollega av meg sneket seg inn på kontoret mitt og lagt inn en skrivebordsbakgrunn med et særdeles grufullt bilde fra filmen Eksorsisten. Som om ikke det var nok, oppdager jeg to dager senere at noen har vært og herjet med autosignaturen på eposten min, slik at jeg i to dager har sendt ut jobb-epost undertegnet med

HKH Sonja *etternavn*

*stillingstittel*

*firma*

Nå var det ingen tvil lenger; dette måtte hevnes. Da jeg for ikke så alt for lenge siden hentet barndomsminnene mine, var det en del ting i blandt dem, som egentlig burde kastes, men som jeg bare ikke klarte å kvitte meg med.  Nå fikk jeg gjenbrukt jaffal noen av dem.  Da kollegaen min kom på kontoret sitt etter pinse hadde jeg pyntet det for ham:

Nå er jeg spent på hvordan dette kommer til å gå videre.  Jeg er litt nervøs, slike ting har en tendens til å bli morsommere og morsommere, helt til de plutselig tipper over, og ikke er noe morsomme lenger i det hele tatt.  På den andre siden er jeg i ferd med å anskaffe meg en erkefiende.  Hvor kult er ikke det?

I løpet av den siste måneden har jeg sett Carl Orffs Carmina Burana, Bertold Brechts Mann = Mann, Pietro Mascagnis Cavalleria Rusticana og Ruggiero Leoncavallos I Pagliacci.   At jeg  i det  hele tatt putter disse fire i samme kulturelle sekk, sier vel litt om mitt nivå; sannheten er vel at jeg får inn de aller fleste kulturelle  impulser gjennom tv-serier  og stand up.  Men nå har jeg iallefall lært to nye ting:

1.  De aller fleste operaene dreier seg om at Tenoren prøver å få Sopranen til sengs, og så dør de.

2.  Det finnes et internasjonalt kikke-ut-av-vinduet-(og-se-etter-elskeren-din)-skuespillergrep.  Jeg vet ikke hvor mange av dere faktisk legger den ene underarmen på vinduskarmen, før dere tar av haspen, åpner viduet, og ser til høyre og så venstre når dere skal kikke ut av vinduet (og se etter elskeren deres), men slik mimes det altså på scenen i opptil flere (minst to) land.

Ellers var gleden stor, da jeg oppdaget mannen som ga meg mitt livs mest paranoide øyeblikk på scenen på Mann=Mann; der hadde de også den mest fabelaktige bruken av luft-hermetegn (sånn med to fingre på hver hånd som vifter når man er ironisk); den er alene grunn for å se stykket på Rogaland Teater.

Jeg trenger å dras ned litt.  På lørdag var jeg med og blindtestet vin.  Dette kan ende med nasal stemme, ovenfra-og-ned-blikk, og stiv lillefinger (fun fact: grunnen til at stiv lillefinger ses på som fornemt er at Loius XIV hadde en leddsykdom som gjorde at lillefingeren hans stod rett ut da han feks drakk vin.  De andre på hoffet gjorde det samme slik at han ikke skulle føle seg rar og utenfor.  Det er forresten også grunnen til skarre-r’en).  Jammen bra at det snart er Melodi Grand Prix.

(trykk på grafen for å se den større)

Av denne grafen kan vi konkludere følgende:

På en normal dag, skal det være mulig å motstå behovet for kakao, med mindre man jobber overtid

Man jobber ikke overtid på en god dag (da er det per def. ikke noen god dag lenger)

Fredags ettermiddag må man ha kakao uansett.

På en dårlig dag får man bare kjøre på med kakao, om ikke annet for å få kurven til å gå under “uimotståelig”

Det er vanskelig å viske vekk blyantstreker, når man har tegnet over dem med markørpenn.

Jeg har laget meg en skala over hvor vanskelig det er å forstå ting.  Alle framtidige problemstillinger vil bli målt opp mot denne skalaen, slik at jeg kan uttrykke hvilken grad av forvirring vi snakker om.  Skalaen går fra Trykkblyant, som jeg forstår, men som likevel fasinerer meg, via graviditet, medisiner og sjokoladekuler, til Telefon, som er et av livets største mysterier.  Så neste gang noen skal forklare noe for meg, kan jeg si: “Det der skjønte jeg ikke helt.  Det er ikke helt sjokolade med nøtter i, altså, men jaffal medisiner-forvirrende”.  Det vil nok gjøre ting mye klarere.

Litt presisering, for å gjøre skalaen enklere å forstå

1. Den lille skyvemekanismen i trykkblyanter som dytter blyet(!?) frem (Jeg har en blyant hvor plastikken rundt tuppen er gjennomsiktig, og jeg kan se mekanismen jobbe, når jeg trykker bakpå der. Den virker selv om jeg holder blyanten opp ned, og den må jobbe mot tyngdekraften.)

2. Graviditet (Det vokser et nytt menneske inni et annet menneske!  Hvor scifi er ikke det?  Jeg mener, hvis vi ikke var oppvokst med, og hadde lært at det var normalt, ville det skremme vannet av oss alle om det plutselig begynte å gro folk inne i folk.)

3. Medisiner (Jeg har vondt i hode, og så tar jeg en liten hvit tablett, så har jeg plutselig ikke vondt i hodet lenger.  Hva er greia her?)

4. Sjokolader med nøtter i (Hvordan klarer de å få dem så runde, må dette ikke ligge på et bord og tørke på ett eller annet tidspunkt i fremstillingsprosessen?)

5. Telefonen (Jeg kan ikke utdype denne her, for hver gang jeg begynner å tenke på hvordan en telefon virker, blir jeg forvirret og svimmel, og jeg må legge meg ned litt for å få samlet meg.  Når vi kommer over på mobiler og andre trådløse innretninger, så går det jaffal helt i spinn.)

Trykkblyant som bare det.

Presenterer nå skatter samlet i løpet av et langt liv. Jeg klarte å mønstre nok selvdisiplin til å kaste de aller fleste kassettene mine. Hvor denne selvdisiplinen var da jeg bestemte meg for å pakke ned disse, er usikkert.

Jeg tror jeg skal bruke dem som veggpynt, eller noe. Sammen med disse her:

Jeg har nå åtte forskjellige. Jeg “passer på” dem for broren min, som har innsett at han aldri vil få henge dem opp hjemme hos seg så lenge han har samboer. De koster en formue, noe jeg har fått innprentet i så sterk grad, at jeg ikke vet om jeg tør henge dem opp jeg heller, men kanskje bare pakke dem fint inn i skumgummi, og bare forsiktig ta dem fram en gang i blant for å beundre dem.

Andre tallerker jeg har fått med meg er disse her:

Da jeg flyttet sammen med interiørdesignervenninnen min for 8(!) år siden, fikk jeg beskjed om at det ikke var tale om at vi skulle bruke det serviset så folk fikk se det, så jeg pakket det ned i esker, og der ble de. Til nå. Jeg kan vel egentlig ikke si at jeg synes det er så fint, men det har definitivt en kulhet over seg, og jeg klarer ikke å la være å elske det.

Overgangene mine blir så anstrengte, så jeg kjører bare rett på neste bilde:

Pynteting fra pikerommet. Legg merke til den forholdsvis store mengden (tomme!) miniatyr-flasker. Den ene som faktisk har noe i seg, inneholder saft, for å skjule at jeg drakk opp likøren. Ja. Jeg skapdrakk suvenirlikør som 15-åring. Det er et under at det har gått såpass bra med meg.

Tilslutt det som gjenstår:

Jeg skjønner ikke hvor jeg skal gjøre av dette her. Jeg vet bare at jeg ikke kan kaste det. Det være seg påfuglskjørtet som mamma sydde opp ned, blokkfløyta mi, eller noe jeg mistenker å være Edvard Griegs samlede verker.

Og helt til slutt: mamma, hvis du har Internett i Himmelen, og kan lese dette: Ikke bekymre deg, arven vil bli ført videre:

Hjorthen har en fin liten sak om hva som definerer tiåret vi er i nå. Det mine net meg på noe som har bekymret meg en stund; Det tiåret vi lever i nå ikke har fått noe skikkelig navn. Du har liksom åttitallet, nittitallet, og så var vi vel i det nye årtusenet/millenniet en stund, men den definisjonen varer jo ikke evig (Hvor gammelt må et millennium være før det ikke lenger er nytt?). Og nå begynner det å haste, for det er ikke SÅ lenge til vi bikker 2010, og vi kan begynne å ha fester til minne om forrige tiår. Og nå vet vi jo ikke hva vi skal kalle disse festene.