jump to navigation

Grunnen til at drikkepoker er en dårlig idè 28 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.
Tags: ,
3 comments

(Semi-liveblogging, fordi P.I.C må drikke 6 slurker)

Vi spiller vanlig 5-korts poker, med intrikate regler for når det må drikkes. P.I.C får utdelt en hånd hun tydelig synes er dårlig. Jeg sier “Hvis du ikke har noen bildekort, kan du be om omstokk” i det hun kaster 3 kort. Hun sier “jo, jo, jeg hadde bildekort – men dem kastet jeg”. Jeg “Å, så da har du i det minste et par?”, hvorpå hun svarer: “Nei, jeg har 4 og 5… men de er i samme farge”

Ei helg i Sandnes 28 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.
Tags: ,
2 comments

Denne helga er det både NM i trekkspill og NM i Bobil og camping i Sandnes*.  Sånn rent bortsett fra at jeg ikke fatter og forstår hva NM i Bobil og Camping innebærer, så skjønner jeg heller ikke hvordan folk … vent litt!  Driver jeg og hakker på friluftsfolket igjen nå?  Sorry, det er ikke meningen, jeg har jo gjort unna min måndentlige friluftsfolkharselering for denne gang.  Men det får en jo til å forstå hvorfor det oppstår rykter om at Robbie Williams kommer til byen.  Jeg mener, hvis jeg hadde hatt tilgang til 15 mill og alt byen jeg bor i hadde å tilby meg var NM i torader eller telt, ville jeg også prøvd å overtale Robbie til å komme.  Ehhh… hvis jeg hadde hatt 15 mill og det er det som kreves for å få tak i ham, så ville jeg nok tatt kontakt, uansett hva ellers byen jeg bor i ville tilbydt meg.

*kilde:  skilt sett langs veien mens jeg kjørte inn til byen**.

** Ja, jeg kaller Sandnes “byen”, selv om fleste tror jeg mener Stavanger da.  Sandnes er jo en slags by den også.

(OK, da, jeg innrømmer lett at jeg egentlig ikke har noe nytt å si om den saken, men bare tanken på at Robbie kan dukke opp her, gjør meg så giddy at det er umulig å ikke skrive om det)

Jævla fjell 24 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.
Tags: ,
19 comments

Å gå opp på fjell er dritkjipt.  Folk som sier at de liker å gå tur i fjellet, kan ikke være riktig skrudd sammen.  Det er som å gå opp en bakke, bare litt mer ulendt.  Har du noensinne hørt noen si at de liker å gå opp bakker?  Nei?  Nettopp.  Det er ingen som liker sånt.  Hvorfor skal det bli så mye bedre av at det ligger røtter og stein i veien?

Og kom ikke her og snakk om utsikt.  Det finnes et lass av steder med fabelaktig utsikt hvor det går kabelbane eller tilsvarende så å si helt opp.  Jeg vet de har i Bergen og Rio de Janeiro.  Eventuelt Eiffeltårnet.  Det har heis.

Den første som kommer med en kommentar om at det føles godt etterpå, får et virtuelt rapp over bakhodet.  Det føles ikke god.  Det føles vondt.  Vondt i føttene, vondt i beina, vondt i korsryggen, og  – av grunner som jeg ikke kan forklare – vondt i armene.

Jeg går opp på fjell 23 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.
Tags:
6 comments

I morgen skal jeg gå opp på et fjell. På tross av at jeg strengt tatt unngår fysisk aktivitet så langt som mulig, og i alle fall ytterst sjeldent gjør det for fornøyelsens skyld, har jeg gått opp på et fjell ved tre tidligere anledninger. Som jeg kan huske. Vi skal ikke se bort fra at der har vært andre tilfeller som jeg rett og slett har fortrengt.

Første gang jeg gikk opp på et fjell var med Speideren. Jeg begynte i Speideren etter at noen venner av familien var på besøk etter å ha vært på landslagsamling på Skaugum. Det de fortalte virket helt fabelaktig og moro, med trivelige folk og allsang og telt og prinser og jeg vet ikke hva. Min Speidertrupp dro ikke på tur, og bestod av han teiteste i klassen, en som luktet fjøs, et par onde tvillinger, og en som jeg tror var kul – for kul for å henge med sånne som meg. Vi var mye i skogen og knyttet knuter og ble våte på beina. Og så gikk vi opp på et fjell en gang. Jeg var bare i Speideren i ett år.

Andre gang jeg gikk opp på et fjell står for meg som et stort mysterium. Jeg gikk på Ungdomsskolen, og bussjåførene streiket. Vi skulle ha aktivitetsdag, og noen gutter skulle gå over et fjell til Aktivitetsområdet, som lå en mil unna. Jeg bestemte meg for å gå sammen med dem(!) På ett eller annet tidspunkt ble de lei av å vente på meg, så jeg sa de fikk bare gå i forveien. Jeg husker fortsatt der jeg stod på toppen av fjellet helt alene, og så området langt der nede et sted, sliten i ben og armer, og bestemte meg for å gå i rett linje. Gjennom busker, ned skrenter og helt sikkert gjennom bekker og over gjerder også. Jeg kom fram til slutt. For sent til kanopadlingen, men i tide til bueskytingen.

Tredje gang jeg gikk opp på et fjell var opp til Prekestolen med venninner. Jeg gikk til det var ca 500 meter igjen, da gadd jeg ikke mer, og snudde og gikk ned igjen. Jeg synes det er litt kult. Mange har gått til Prekestolen, ikke fullt så mange har nådd nesten fram og så bare snudd. Det er litt som å dra til New York og ikke gidde å se Frihetsgudinnen.

I morgen skal jeg bestige mitt fjerde fjell. Vi får se hvordan det går.

Edit:  Jeg kom på flere fjell jeg har vært på; minst to, den sommeren jeg jobbet med å sette opp GPS-mottagere.  Det var den desidert kjipest sommerjobben jeg har hatt noensinne.  Bortsett fra den ene dagen vi skulle sette opp en mottager på en kai, og jeg bare kunne sitte i sola hele dagen, lese bok og “passe på senderen”, slik at ikke folk skulle velte den.

Å bytte plass med bloggen min (eller hvordan jeg planlegger å forføre Robbie Williams ved hjelp av hans eget hode) 20 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.
Tags: , , ,
6 comments

Det gikk plutselig opp for meg at jeg ubevisst har kledd meg ut som bloggen min i dag: mye lilla, og litt i overkant med sommerfugler for alderen.  Nå mangler jeg bare et svevende Robbie Williamshode, så kunne vi byttet plass, så kunne jeg virkelig bodd på internettet.  Det tror jeg at jeg hadde likt.  Jeg vet ikke helt hvordan bloggen min hadde klart seg i den virkelige verden, da.  Jeg prøver å være bloggen min i RL av og til, og det går uten unntak skeis.  Sist måtte folk gjemme hodet sitt i hendene fordi det ble så flaut. 

En annen ting som hadde vært kult, var og hatt et svevende Robbie Williams-hode over seg.  Bare tenk på alle fordelene:

Jeg ville alltid hatt selskap

Det ville løst pc’n-min-vil-ikke-spille-av-lyd-etter-at-jeg-oppgraderte-til-Vista-så-nå-har-jeg-ikke-lenger-musikk-mens-jeg-jobber-problemet mitt.

For en samtalestarter!  Det hadde vært kjempelett for folk å komme i kontakt med meg.  “Er det et Robbie Williams-hode du har flytende over deg der?  Hvordan får du til det?”

Og til sist, men ikke minst: Det ville helt klart hjulpet meg å komme i kontakt med den ordentlige Robbie Williams.  Jeg mener, jeg hadde bare trengt å stå litt langt framme på en konsert eller noe, så hadde han vært nødt for å legge merke til meg, med en kopi av hodet hans flytende over hodet mitt (jeg ville selvfølgelig ikke hatt det ekte Robbie-hodet flytende over meg, det ville bare vært ekkelt, med blod og gørr – og det villle sikkert begynt å lukte også etter hvert.), og så ville han sagt til folkene sine “Få tak i hun der som har en kopi av hodet mitt flytende over seg, jeg vil snakke med henne!”, og så hadde folkene fått tak i meg, jeg hadde fått blitt med back stage, og så hadde jeg møtt Robbie, og hadde det bare vært å begynne å sjarmere, og jeg ville vært inne.  Briljant.

Skrivesperre – igjen 17 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.
Tags:
4 comments

Ok, disse skrivesperrene begynner å bli idiotiske, og jeg burde kanskje bare ignorert dem, og ikke blogge en liten stund, men da forsvinner jo oppmerksomheten jeg får, så jeg kjører en metode som har vist seg ganske effektiv ved tidligere tilfeller; et par runder med fjortispoesi, før jeg i en siste desperat krampetrekning poster søkeordene som har tikket inn på bloggen min. Det pleier å få ting til å løsne, dessuten er det morsomt hva folk har søkt på for å komme hit. Fjortispoesien er unnagjort for denne gang, og her kommer søkeordene:

kols og kanel
ballong fobi
tyngdekraft stavanger
hanna som kliner med guter
ku i hull i magen
en sang om briller som gave
insektshus
finne kontaktlinse bak øyet
www . sang om gule jenter

Jeg er spesielt nysgjerrig på hva han med “Ku i hull i magen” egentlig lette etter. Jeg håper han fant det.

Filmography 15 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.
Tags: ,
2 comments

Actress:
1. Swashbuckled (2008)……Reporter/Partygoer 2
2. Melketyven 2 (1993)…..Melketyven
2. Rødhette og det store stygge dataviruset(1993)….Rødhette
3. Melketyven(1992)…..Melketyven

Writer:
1. Swashbuckled (2008 )
2. Melketyven 2 (1993)
2. Rødhette og det store stygge dataviruset(1993)
3. Melketyven(1992)

Miscellaneous Crew:
1. Swashbuckled(2008 )…. Boom babe
2. Heissketsjen(1999)….Props

Self:
1. Ferie i Tyrkia(2008 )
2. Ferie i Tyrkia(2007)
3. Ferie i Italia (2006)
4. Ferie i Kroatia(2006)
5. Mandolinorkestertur til Tyskland(1994)

(og for dem som ikke tok hintet om å trykke på Swashbuckledlinken, så kommer filmen i sin helhet her:
)

Sjokoladefangerpinne 12 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.
Tags:
12 comments

Jeg jobber altså i et miljø hvor det tidvis oppdages sjokolade på utilgjengelige plasser, og har en moderat ond kollega som ikke skjønner at sjokoladen er min fordi jeg har mest lyst på den, og som stjeler sjokoladen fordi han er flinkere til å smyge og kommer tidligere på jobb enn meg.  Heldigvis har jeg nå fått en sjokoladefangerpinne.  Den er anferdiget av Verdens Snilleste Snekker, den er 120 cm lang, og har et tverrsnitt på 25*25 mm (pinnen, ikke snekkeren.  Snekkeren er sikkert 180 cm lang, og jeg aner ikke hva tverrsnittet hans er).  Pinnen har avfaste hjørner, og er pyntet med sprittusj rundt hele.  Den har et tausurret håndtak i ene ende enden og en hempe til å fange sjokolade med i andre enden.  Den er inspirert av det verktøyet The Crockodile Hunter brukte å fange krokodiller med, og jeg har allerede fanget to sjokolader med den.  Begge bak skap.  Den kan også brukes på bananer og vinflasker (sistnevnte har jeg ikke fått til selv, men jeg har sett det bli gjort, og jeg øver meg på det når jeg er alene.  Jeg vet det kan dukke opp spørsmål om hvorfor jeg oppbevarer vinflasker på kontoret mitt.  Dem ignorerer jeg).

Jeg rimer (inspirert av Raga Rockers) 10 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.
Tags: ,
5 comments

Hun
leser dikt som om det var romaner
spiser sjokolade i lange baner
Vil være som sangen til Raga
eller bare litt mindre plaga
Hun smiler til ham på byen
men han ser fort en ny en
som er full av glitter
mens hun bare sitter
og ser dem danse
hun har ingen sjanse
smiler likevel
sier til seg selv
at hun er morsom og smart
og ikke enda, men snart
vil hun finne den rette
og da vil ankeret lette

Mannekyrist (sic!) 9 juni 2008

Posted by Sonja Dadam in Ukategorisert.
Tags: , , ,
5 comments

Jeg er skeptisk.  Og jeg vet det er hyklerisk av meg, all den tid jeg blir sur når det antydes at det finnes visse yrker, hvor menn rett og slett bare er bedre egnet til å utføre dem enn kvinner, men nå er jeg altså i en frisørsalong – jeg har bestilt mani- og pedikyr, samt forming av øyenbryn, og det er ikke en kvinne i sikte.  Og det skremmer meg.  Skal liksom en mann ta fransk manikyr på meg og fikse øyenbrynene mine?  Kan han klare det?

Han er hyggelig, da, snakker relativt bra engelsk, og håret hans er stylet slik at det minner om kinesisk dragemønster.  Kult.   Han ordner fotbad med massasje til meg, og begynner å fjerne den ekstremt hardføre neglelakken som jeg ble påført av en manikyrdame på mandag.  Han er grundig, og samtidig forsiktig, filer negler, klipper huden rundt, ordner øyenbrynene mine, og respekterer det når jeg sier at jeg har et opplegg for barten hår på overleppe i Norge, så han lar det være.  Han har lakket tåneglene mine rosa, skrubbet av all den harde huden under føttene, massert tinningene, og jeg merker at jeg skulle ønske at jeg kunne male.  Ikke malierier, men som en katt, slik at han skjønner hvor fornøyd jeg er. 

Så skal han begynne på den franske manikyren.  Han forsvinner litt og kommer tilbake med en tapedispenser med vanlig kontortape. Deretter begynner han å tape over neglene mine, slik at bare tuppen stikker fram*.  Jeg som har vært trygg og fornøyd i sikkert en time, blir nå skeptisk igjen.  Og uten at jeg får vondt i likestillingsnerven min, denne gangen; dette har ikke noe med kjønn å gjøre – jeg ville vært like skeptisk om en kvinnelig manikyrist hadde gjort det samme.

Etter forsvarlig å ha tapet alle fingrene mine, begynner han å male tuppene hvite.  Dette går bra.  Så skal han ta av tapen igjen.  Vi er begge lettet når han har tatt av den første tapen.  Neglen ser knallbra ut, tuppen er hvit, og det er et rent fint skille mellom den og resten av neglen.  Han tar for seg finger for finger, og jeg merker at stemningen stiger, og pulsen min synker.  Dette kan virkelig bli bra.  Når den vestrehånden er helt befridd for tape nikker jeg anerkjennende.  Det er slettes ikke verst.  Så skal den høyre hånda til pers.  Der er det verre.  På pekefingeren og ringfingeren har han tapet alt for langt ned, dessuten har han sølt en hel del på huden rundt fingrene.   Men, men, med litt fiksing med neglelakkfjerner så skal nok dette bli bra.

Manikyristen ser forventningsfullt på meg.   Jeg påpeker dette med sølingen ved å vise til et eksempel på tommelen.  Han fjerner klatten jeg pekte på, og smiler så forsiktig.  Jeg peker på en annen klatt på langfingeren, han fjerner den, og ser igjen på meg med store øyne.  Langsomt går det opp for meg: han tror han er ferdig.  Han har tenkt å sende meg ut på gata – uten underlakk, uten overlakk, og uten hva nå den lakken med litt farge som legges mellom over og underlakken heter. Og med opptil flere negler som har et større område med hvitt enn med neglefarge.

Jeg er dårlig på å klage (sutring og klaging er to forskjellige ting).  Jeg sender så å si aldri maten tilbake på restaurant, selv om den er kald og har hår i seg.  Oppdager jeg feil på varer etter at jeg har kjøpt dem, fikser jeg dem stort sett selv.  Det er viktigere for meg at folk ikke misliker meg enn at jeg har ting som virker.  Men dette går ikke.  Hver eneste fiber i kroppen min stritter mot det jeg har tenkt å gjøre nå, men jeg ignorerer dem – hva vet fibre om god service uansett? – og sier: ”Jeg beklager, men jeg kan bare ikke gå ut sånn som dette på gaten.  Jeg mener, dette kunne jeg fått til selv**” Han tilbyr meg neglelakken, og jeg sier ”nei, nei, jeg vil ikke gjøre det selv”.  Jeg er fryktelig lei meg , og unnskylder meg masse, mer enn han gjør faktisk, når jeg tenker på det i ettertid, selv om det jo faktisk er han som har påstått at han kan fransk manikyr når han ikke gjør det.  Han fjerner de hvite tuppene, og smører på noen D-vitaminer, og jeg får kraftig rabatt (jaffal når vi tar med hvor mye jeg hadde tenkt å tipse basert på de andre tjenestene i forhold til det jeg faktisk tipser (som er ingenting)).

Og så drar jeg hjem og maler neglene mine rosa med taxfreeneglelakken, og venter i spenning til neste gang jeg skal til et land hvor jeg synes jeg kan ta meg råd til en kjøpemanikyr.

*Dette minner meg om hvordan mamma pleide å klippe pannelyggen til meg og søskene mine da vi var små.  For å få det beint så tapet hun langs den linja hun skulle klippe.  Mamma var en ellers smart dame, men det tok noen år før hun skjønte at det ville lønne seg å klippe over tapen, slik at den falt av med håret, og ikke under, slik at den måtte rives av i en smertefull prosess etterpå.  Det ble aldri særlig fint heller.  Vi så ut som om vi hørte til en skummel antipannelyggsekt, som hatet pannelygger og ville at alle andre skulle gjøre det samme, og derfor prøvde å framstille dem så stygge som mulig.

**Heldigvis vet jo ikke mannen hvor klønete jeg er når det gjelder slikt, og får dermed ikke med seg hvor grov den fornærmelsen faktisk er.