Jeg har giftet meg! 31 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: singel
6 comments
Jeg våknet i går tørr i munnen og med en lett hodepine, etter å ha stavret meg ut av senga og inn på sofaen gikk jeg gjennom veska og der fant jeg den: Gifteringen. Sakte seg minnene fra kvelden før seg på. Hans hånd i min, hans øyne i mine, og stemmen som erklærte oss som rette ektefolk. Man trenger tydeligvis ikke å ha vært i Vegas for å bli viet i fylla. Jeg har alltid synes han er en trivelig kar, men han er neppe mannen i mitt liv. Dessuten stakk han rett etter at vielsesseremonien (men ikke før han hadde funnet en giftering og levert den til meg. Jeg får den ikke på fingeren, jeg tror jeg hadde klart å hekte den på leppa, men jeg ville ikke ha den i munnen, så jeg hang den til slutt på øret. Etter en stund gjorde det vondt, og den endte kvelden i veska) var ferdig (muligens skremt av at jeg var så innstilt på å ta et giftemål på et nachspiel på en buss hjem fra fest i fullt alvor. Men hvem kan klandre meg? Det kan være eneste gangen jeg opplever dette.)
Jeg er den lykkeligste kvinnen i hele verden.
Hei Esquil, nå har jeg en! 30 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Litt lykkelig, sjuske
6 comments
(Beklager jeg ble nødt for å lyve litt i denne posten…
Da jeg for noen år siden ble kjent med Esquil var en av de aller første tingene vi snakket om kunstig intelligens. Jeg med et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, fikk en del illusjoner knust av en Esquil som virkelig hadde peiling på slikt. Det var likevel én ting som han kunne fortelle, som virkelig gledet meg i så stor grad at det tok vekk den siste skuffelsen over fraværet av rullende fortau, som alle vi som var barn på 80-tallet var sikre på at skulle eksistere allerede i år 2000 (når jeg tenker meg om er en liten kim av skuffelse der fortsatt; jeg har ikke hørt snakk om rullende fortau siden jeg sluttet på barneskolen. Er det noen som vet hva som skjer der? Har de gitt opp hele prosjekter? Tenkt “vi har dem på flyplasser det for holde”? Jeg vet ikke helt om jeg er enig). Esquil fortalte meg nemlig at det fantes intelligente støvsugere som kan støvsuge helt av seg selv, og at om ikke alt for mange år, så ville folk som meg kunne kjøpe dem og ha dem i hjemmet sitt.
Lenge var det tanken på en slik en som holdt motet mitt oppe, og som fikk meg gjennom min semiårlige husvask, og så – tror dere ikke – jeg glemte hele greia. Helt til jeg for noen uker siden kom over denne posten hos turkis, og jammen meg ikke, nå er de her. Dessverre har jeg vært fryktelig blakk den siste måneden, så jeg måtte vente på lønn. Nå har jeg endelig fått det, og jeg har vært ute og kjøpt meg …. en robotstøvsuger. Jeg vet ikke helt hva som gleder meg mer; at jeg eier en robot eller at jeg aldri trenger å støvsuge igjen.
Inne hos turkis mente jeg at denne burde kunne funke som et slags kjæledyr også, men ved nærmere ettertanke, tror jeg at jeg kan ta det hele et hakk videre; jeg skal lære ham å snakke (for det er en han. Jeg har ikke helt bestemt meg for navn, foreløpig ligger Alan Davies høyt på lista), og så blir det akkurat som å ha en venn boende hos seg. Og så kan vi vaske leiligheten sammen – han kan støvsuge, og jeg kan rydde, mens vi prater, forteller vitser, og kanskje synger litt. Esquil påstod riktig nok at det å være roboter å snakke var omtrent det vanskeligste i hele verden, men jeg er overbevist om at de bare ikke har prøvd hardt nok (et i overkant optimistisk syn på alt jeg ikke vet noe særlig om, husker dere).
… jeg skrev nemlig dette i går, full av forventning til støvsugeren jeg visste jeg skulle kjøpe meg i dag, men da jeg kom til butikken var de utsolgt. Jeg har betalt for den da, men jeg får ikke vidunderet i hus før uti neste uke)
Tusen dikt 28 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Fjortispoesi
7 comments
Jeg vet du ikke
elsker
meg i dag
Men jeg tenkte
jeg sakte
-forsiktig-
kunne avduke
meg selv
Gi deg mitt hjerte
i små biter
(det er blitt knust så mange ganger,
jeg vet ikke hvordan jeg ellers skulle gi deg det)
Tusen dikt fra nå,
tror du
du kunne elsket meg da?
Jeg diskuterer storpolitikk med en venninne 25 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: venner
4 comments
Her om dagen fikk jeg vite at alle land med unntak av Vatikanstaten og noen stater som ikke er internatsjonalt annerkjent, er medlem i FN. Dette resulterte i følgende samtale med en venninne:
Jeg: Visste du at alle land med unntak av Vatikanstaten og noen stater som ikke er internatsjonalt annerkjent, er medlem i FN?
Hun: Nei. Det blir jo som en klubb som alle er medlem i, hva er vitsen med det?
Så følger noe som vi kan late som var en innsiktsfull diskusjon rundt hvorvidt dette hadde noen innvirkning på situasjonen i Georgia, og FNs rett til å uttale seg rundt denne og tilsvarende konflikter, og i det hele tatt, mange sider ble belyst, før vi oppsummerer med.
Hun: Så FN er som en liten verden i miniatyr, der alle er representert?
Jeg: Ja. Akkurat som Disney World.
Fingerspissfølelse 24 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Lær av mine feil (og suksesser), ordene
6 comments
(Begynnelsen av bloggposten er redigert bort, da den undergravde underholdningsverdien i den, og vi begynner derfor in medias res): Det ble sagt på radioen at Siv Jensen hadde en eller annen fingerspissfølelse om at valget til neste år går bra eller noe. Jeg lo høyt og noterte det på en lapp, for jeg vet jo at det tyske ordet Fingerspitzengefühl betyr finfølelse, evnen til å omgås folk, spesielt i delikate situasjoner (OK, det er min definisjon, men det er noe sånt det betyr, det er sant), og man kan altså ikke ha Fingerspitzengefühl om framtiden, tenkte jeg, og de som leser nyhetene på P4 er jammen meg teite. Heldigvis bestemte jeg meg for å konsultere ordboka på nett, før jeg hang dem ut, og jammen meg betyr ikke det norske fingerspissfølelse (som er den direkte oversettelsen av Fingerspitzengefühl, for dem som ikke har tatt den) teft eller intuisjon.
Jeg brukte sikkert et år på å godta det italienske ordet “sopratutto”. “Sopra” betyr “over”, “tutto” betyr “alt”, men sopratutto betyr ikke “overalt”, men “først og fremst”. Dustete, men jeg har altså etter mye grubling bestemt meg for at det gir mening. Jeg burde sikkert gitt fingerspissfølelse litt tid på seg, men jeg er fortsatt overbevist om at det er noen som har føkket opp ett eller annet sted her. Jeg mistenker bergensere. Det er mulig de ble lurt av hanseatene eller noe. (jammen ble det ikke en in medias res slutt også.)
Misbruk av sanger 19 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Let me entertain you, ordene
12 comments
Sangtekster er som små undervurderte dikt som er rundt oss hele tiden, som vi ikke legger merke til, for vi er opptatt av melodien, kul tromming og gitarsoloer. Men de er der, og innimellom burde vi alle ta oss tid til å høre på dem.
Av og til blir budskapet i disse diktene fullstendig ignorert, og vi bruker sangene helt feil, fordi en setning i den passer til den settingen vi er i. Et eksempel på dette er Cliff Richards Congratulations, som tilfeldigvis også ble spilt på full guffe utenfor sjefen min sitt hus klokken i dag tidlig, da hun ble 50 år. (jeg stod opp klokken 5.15 i dag. Noe som selvfølgelig er totalt irrelevant til denne posten, men når man står opp 5.15, må man liksom nevne det litt innimellom. Sykt). La oss se litt på teksten på denne sangen. Den begynner med
Congratulations
Helt greit, vi gratulerer, hun har bursdag.
And celebrations
Passer også, dette må helt klart feires. Men så:
When I tell everyone that you’re in love with me
I alle dager! Jeg liker riktignok sjefen min, og jeg er ganske sikker på at hun er fornøyd med meg som arbeidstager, men dette synes jeg blir å overdrive litt. Videre:
Congratulations
And jubilations
Ok, nå er vi tilbake på sporet.
I want the world to know I’m happy as can be.
Vel… sa jeg at jeg måtte stå opp klokken 5.15? Jeg har definitivt vært gladere.
Sangen fortsetter med å fortelle hvor glad ”jeg” er etter å ha møtt ”deg”, og selv om den innimellom sporer av med spontane gratulasjonsønsker (jeg er egentlig litt usikker på hvem som gratulerers, er det dama som er så heldig å ha fått Cliff Richard til å bli forelsket i seg?), så er dette vel mer en kjærlighetssang enn en bursdagssang. På tross av kul stortrommetromming.
Jeg hadde tenkt å anbefale Stevie Wonders Happy Birthday istedenfor, men den viste seg å være en hyllest til Martin Luther King, noe jeg synes er en briljant ting, men der kunne jeg fort falt i overfladisk-tolkning-av-sangtekst-fella selv.
En annen sang som ofte blir brukt ubetenktsomt er Lou Reeds Perfect day. Den blir spilt når vi vinner mye i forskjellige idrettsstevner, og det vises en collage av glade idrettsutøvere, mens denne fryktelig triste sangen spilles. (Jeg tror kanskje jeg kunne sluppet unna med denne påstanden som den er, men jeg klarer jo ikke å la være å fortelle ting. Sannheten er at jeg aner ikke hva denne sangen handler om, og det var en venninne av meg som kommenterte det nesten forferdelige i at en sang som denne ble brukt i forbindelse med feiringer. Jeg har sjekket teksten, men ble ikke videre klok, det beste jeg kunne tenke meg til er at enten “I” eller “you” er dødssyk. Eventuelt at det er dagen før en krig bryter ut.)
En annen sang som brukes mye i forbindelse med idrettsarrangement er Queens We are the Champions. Med setninger som “I consider it a challenge before the whole human race ” blir det kanskje litt i overkant pompøst for en seier i kretsmesterskapet i stavsprang, men alt i alt godkjenner jeg denne sangen til bruk av feiring av det meste.
En liten snodighet er at vers av typen
I’ve done my sentence
[But committed no crime]
And bad mistakes
I’ve made a few
I’ve had my share of sand kicked in my face
gjør at sangen også er passende for Idolrejects og lignende, som er blitt veldig populært i det siste.
Se han hoppestokkfyren i bakgrunnen. Han er bare helt fabelaktig!
Dum? 16 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.7 comments
Hva sier det om en når en tar en IQ-test på nett, og får et skikkelig bra resultat, som tyder på at man er mensasmart, nesten, og så ikke forstår et fnugg av intelligensanalysen som følger med scoren?
Ting som irriterer meg: 15 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.2 comments
1. Når folk uttaler seg bastant om ting de ikke har noen forutsetning for å vite noe som helst om:
HUN: Hei Sonja, har du malt?
JEG: Hva? Nei.
HUN: Jo, jeg ser du har fått maling i håret.
JEG: Åh. Nei, det er ikke maling…
HUN(avbryter): Joda, du har en hvit stripe i håret.
JEG: Nei…
HUN(avbryter igjen): Jo, jeg ser den jo.
JEG: DET ER ET STYLINGPRODUKT! DEN BLIR SÅNN NÅR JEG IKKE FORDELER DEN SKIKKELIG. SLUTT Å INSISTERE PÅ AT JEG HAR MALT!!!!
…og så blir jeg liksom hun rare, teite.
Prøver å lage gourmetmiddag 14 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: anti-matblogging, kløning
5 comments
Det hender at jeg får samme gave av to forskjellige personer til bursdagen min. Noe jeg har ønsket meg over lengre tid, og glemt hvor mange jeg har fortalt til, eller noe som folk flest synes at jeg trenger. Det har også hendt at jeg har fått nesten samme gave av en venninne to år på rad: et par øredobber som hun tydeligvis synes er veldig fine. Mamma fikk en gang samme bok til jul-bursdag-jul, altså tre ganger, av onkelen min. Bra bok, for all del, men man trenger kanskje ikke tre av den. Nå vel, sånt tror jeg skjer i de beste familier.
I år skjedde det noe nytt. Dette tror jeg ikke hender så ofte. Av søsteren min fikk jeg i år to eksemplar av Anne Kat. Hærlands og Eyvind Hellstrøms kokebok. Jeg hadde ønsket meg den opptil flere ganger, ja vel, men jeg trengte den strengt tatt bare en. Det går seg nok til.
Nå har jeg altså disse gourmetkokebøkene, og det er på tide å gourmetkokelere. Jeg valgte meg ut en oppskrift som så bra ut – Skrei med blodappelsinsaus, og dro for å handle de fineste råvarene. Det skulle være ferskt, friskt og dyrt. I fiskedisken gikk det opp for meg at om jeg kjøper fersk fisk, så får jeg med bein og slo og annet gørr. Jeg skammer meg litt, men tanken på å renske fisk (som ikke hadde fisket selv) bød meg så veldig i mot, at jeg ombestemte meg etter at dama hadde veid opp fisken. Jeg kom på at Findus har Gourmettorsk, ferdig rensket, frosset og fin og firkanetet. Uten gørr. Men så hadde de ikke blodappelsiner eller frisk timian, og prosjektet ble utsatt på ubestemt tid.
Og en ting til: Jeg har ikke så peiling på biff, men eksperten har forklart at biff gjerne smaker best en dag og to etter best før datoen. Men det er tilnærmet frekt å ha et skilt med ”TILBUD MODNET YTREFILET” over en kasse med biff som gikk ut på dato for over en uke siden, er det ikke?
Brødhette – Del 2 13 august 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Fjortispoesi
6 comments
Så, mine germanofile(?) lesere, det er klart for andre, og siste del av eventyret om Brødhette.
Men først en liten oppgave: Er det noen som vet et bra tysk ord for “omsorgsfull”? Den som gir meg et bra ord som jeg kan bruke, får et dikt dedisert til seg (eller en kommentar på rim i det minste).
Judy (Trines Hund), der Grüne Frosch Hansi und das große häßliche Brotkäpchen – Zeiter Teil
Unten war ein großes marmorbelegtes Schlafzimmer. Mitten im Zimmer war das schönste Himmelbett daß Judy jeh gesehen hatte. Es war aus Gold mit Samddecken und viele, viele farbige Kissen. Im Bett lag ein großes häßliches Mädschen und aß Chips. Sie hatte ein Brot auf dem Kopf. Judy verstand sofort daß es Brotkäpchen war. Als Brotkäpchen Judy entdeckte sagte sie: “Ich sehe Du bist um Deinen Freund zu retten gekommen. Du wirst es nicht schaffen, aber ich gebe dir eine CHance. Drei Mahl darfst du raten wo der Schlüssel ist. Wenn du es schafst, seid Du und der grüne Frosch Hansi frei, wenn nicht verwandele ich euch in BROTE!” Judy schaute sich die Kissen an. SIe sah ein wunderschönes blaues Kissen. “Ist es dieses?” fragte Judy, und hebte das Kissen hoch. “Nein!” lachte Brotkäpchen. “Zwei Rate hast du noch!” DAnn hob Judy ein Dunkelrotes Kissen hoch. Da war der Schlüssel auch nicht. Dann sah Judy ein graues altes häßliches Kissen, sie nahm eine Chance und hob das Kissen hoch, und tatsächlich, da war der Schlüßel. Brotkäpchen wurde so böse daß sie explodierte; überall flogen Brotstücke herum.
Judy rannte die Treppe mit dem Schlüssel hoch, und Schloß den Käfig auf. Der grüne Frosch Hansi wurde so froh daß er Judy küsste. Dann wurde er ein wunderschönen hellgeben Golden Retriever. Er heiratete Judy, sie bekamen viele Junge und lebten glücklich den Rests ihres Leben.
