Når hjernen min ikke virker (musikkversjon) 30 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Lær av mine feil (og suksesser)
5 comments
Feilhørte sangtekster var lenge noe av det morsomste jeg visste. Jeg har dratt konseptet litt lenger, ved å høre noenlunde riktig tekst, men misforstå fullstendig hva de handler om (jmfr Raga Rockers Slakt). Sist uke hadde jeg Sing Star-fest med meg selv(!), og sang China in your hand. Da oppdaget jeg at den slettes ikke handler om en liten jente som av en eller annen grunn holder Kinas fremtid i sine hender, men om hvordan følelser er som porselen, eller noe. Greit nok det.
Men.
I går snakket de om Def Lepard på radioen, og hvordan det var en bevisst feilskriving av Deaf Leopard. Altså Døv Leopard. Jeg har hele mitt liv trodd at Def Lepard betydde Døv Dverg. Akkurat nå skjønner jeg ikke hvorfor. Jeg har da aldri trodd at Lepard betyr dverg. Den eneste forklaringen jeg kan komme på er at jeg har blandet med Leprosy, altså spedalskhet, men å blande dverger med spedalske er bare så fryktelig feil. Jeg skammer meg litt.
Vaniljesaus til middag! Hurra! 28 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: anti-matblogging
21 comments
OK. Dampfnudeln, altså. Jeg har gitt opp å prøve å oversette dem til norsk. Oppskriften er fra en eldgammel kokebok, som søsteren min har nå, og hun har vært snill nok til å lage et lite hefte med “oppskrifter hjemmenfra” til meg. Jeg støter på problemer allerede på første ingrediens: “1 mel”. Hva pokker er “1 mel”? Finnes det en hemmelig melenhet jeg ikke vet om? Jeg leter på internettet, og blir enig med meg selv om at hun nok har ment en liter mel. Oppskriften er til 24 dampfnudeln, og det blir litt i mestelaget, selv for meg, så jeg bestemmer meg for å dele oppskriften i 4, slik at jeg får ca 4 dampfnudeln (nei, jeg har ikke mistet evnen til å matte, men man får jo aldri like mange ting som sånne oppskrifter sier man skal få). 4 er fortsatt litt mange, men det er søndag, jeg er mutters alene og må på jobb senere, så hvis jeg ikke får stappe meg full av trøstemat, hva har jeg da?
Her er alle ingrediensene:
Man trenger (til en veldig sulten/selvmedlidende person):
2,5 dl mel
1 knivodd salt
1 ss sukker
20 g smør (jeg bruker margarin, det går helt greit)
4,5 ss melk
1 ts tørrgjær
litt av et egg
Og her er alle ingrediensene en gang til, samlet rundt stjerna i midten, vaniljesausen (noen av ingrediensene forsvinner bak sausen, det hele minner om en No Doubt-video)
Man blander sammen det tørre:
Ikke det beste bildet, kanskje, men jeg synes det ble litt kult, og hvis du ikke klarer å blande sammen mel, sukker, salt og tørrgjær uten illustrasjoner har du uansett tapt. Dessuten ser man vaniljesausen står bak og passer på, og det er jo bra.
Jeg har forresten verdens søteste måleskjeer,så jeg tok et bilde av dem også:
Så smelter man smøret, og har i melken.
Tanken her er vel at man skal få perfekt temperatur, men jeg klønet så lenge etter at jeg hadde hatt i melken, at blandingen ble alt for varm, og jeg måtte sette den i vasken med kaldt vann.
Så rotet jeg så mye med fotograferingen og slikt, at blandingen ble helt kald, og jeg måtte varme den opp igjen.
Nok en gang lot jeg den stå litt for lenge, slik at den måtte duppes full fart i det kalde vannet, men det får dere ikke bilde av. Bare tenk dere at det så temmelig likt ut forrige gang.
Så er det endelig tid for å ha den nå perfekt tempererte melk-og-smør-blandingen inn sammen med det tørre. Bland sammen.
Så kommer dette med egget. Greia er at det skal være ett egg i den opprinnelige oppskriften, og siden vi vi har fjerdedelt den, så skal vi nå har 1/4 egg i deigen, og hva pokker er det? Man må liksom koke egget for å få det helt nøyaktig, men da mister det helt sikkert de eggete egenskapene sine (egg er teite sånn “koker du meg, så gidder jeg ikke gjøre sånn at deigen din blir luftig lenger”). Heldigvis er jeg smartere enn egget, så jeg har det i en kopp, rører det sammen slik at hviten og gulen blandes, og heller noe som virker som en 1/4 av blandingen i røra. Ta den, eggefaen!
Nå må bare deigen blandes skikkelig sammen, og så stilles den til heving. Se den kule matdusjhetten:
Etter at deigen har hevet i 30 minutter, bakes den ut som boller og legges på et brett. Og visste jeg det ikke. Ikke bare ble det kun 4 dampfnudlen, det ble til og med 4 små dampfnudeln.
Jeg har lagt ved et batteri for å vise hvor små de er (hadde ikke fyrstikkeske). Heldigvis skal de heves en runde til. Sånn så de ut etter etterheving:
Ikke blitt så mye større, men glattere, det er da også noe. Batteriet ble forresten fjernet under hevingen, og lagt tilbake for fotograferingsøyemed. Jeg er jo ikke helt idiot heller.
Så tar man en jernpanne med lokk (jeg har ingen jernpanne, og jaffal ikke med lokk, så jeg bruker en billig gryte som jeg er nesten sikker på at er laget av aluminium. Det funker), og har i vann slik at bunnen er dekket med ca 5mm vann. Ha så i en ss smør (igjen, med “smør” mener jeg altså “margarin”) og 1/2 ts salt (her kan man også bruke sukker, men jeg synes faktisk det blir bedre med salt), og det hele varmes på middels varme:
Når smøret er smeltet, legges dampfnudelene i, og man har på et lokk.
Jeg hadde selvfølgelig tenkt å ta bildet før lokket dampet seg til, men var for treg. Og når lokket først er på, så må det for guds skyld! ikke løftes av før retten er ferdig, fordi da fordamper alt vannet og alt er ødelagt, og du sitter der med en masse vaniljesaus, og må drikke den rett fra boksen. Uansett. Lokket skal sitte på i 15 minutter, og da skal de være ferdige. Da skal de ha en fin skorpe under seg (noe man ikke kan finne ut uten å løfte på lokket, så liten logisk brist i oppskriften der, men vanligvis pleier skorpa å være der etter 15 minutter, så dette byr ikke på problemer)
Så er det bare å legge dem opp på tallerken, dynke det hele med vaniljesaus og nyte.
Jeg har hatt på litt bringebærsyltetøy for å få opp sunnhetsfaktoren (bringebærsyltetøy er en slags grønnsak, ikke sant?), men det er egentlig bare i veien for vaniljesausen og kan lett sløyfes. Og alltid ha mer vaniljesaus på standby, for påfyll underveis, tilfelle du går tom!
Søt middag 26 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: anti-matblogging
9 comments
Jeg har tenkt litt på det, og kommet fram til at det finnes alt for få søte middagsalternativer (nutrilettbar og 1/2 posebananchips (mandag) teller visst ikke som middag). I skrivende stund kan jeg bare komme på tre: pannekaker, grøt og en fantastisk rett som jeg fant i Nord Trøndelag: klubb med duppe; som rett og slett er komla med en saus basert på brunost, fløte og sukker. Når det gjelder pannekake er jeg litt forvirret omkring at dette teller som middag når vafler ikke gjør det, men jeg velger å ikke snakke så høyt om det, slik at ikke folk skal ombestemme seg med hensyn til pannekakene.
Uansett, for å rette opp i mangelen på søte middagsalternativer velger jeg nå å blogge en oppskrift som har vært i vår familie i flere generasjoner (fire, faktisk) og som er fra en kokebok fra 1800-tallet. Den beskriver blandt annet tilberedning av spurv, og spesifiserer hva du skal gjøre selv, og hva du skal be piken om å gjøre. Det dreier seg om Dampfnudeln. Dampnudler, direkte oversatt. Det er her snakk om noe bollelignende, stekt i panne, servert med… vent på det… vaniljesaus! Jeg mener vaniljesaus til middag! En gang i blandt har Belinda Carlisle rett, og himmelen er virkeliget sted på jord.
(rakk ikke kjøpe vaniljesaus i dag, så da blir det med forhåndsomtalen, og selve matbloggingen kommer i løpet av helga)
Biter fra mitt liv II 25 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.3 comments
Denne uka har jeg:
sendt ut en fellesmail på jobb med informasjon om Powerpuff girls til halvparten av kollegaene på avdelingen min. Fordi jeg ble bedt om å gjøre det. Jeg la ved Jannickes Darcy-Puff på eget initiativ.
blitt kalt “vakre pike” (av en mann!!!), og reagert sånn teit ungdomsskolete “haha, jah – sikkert!”. Til mitt forsvar hadde jeg akkurat vært på trening og ikke dusjet enda, men jeg må virkelig lære meg å ta i mot komplimenter. Minner meg om et sitat fra en made-for-tv-film fra 80-tallet som jeg har glemt navnet på “Accept what people offer. Drink their milkshake. Take their love”
hatt en skikkelig sånn snakke-før-jeg-tenker-samtale:
Hun: Han fortalte at hatten hans er så hard at han sikkert kunne brukt den når han var ute og rei på hesten.
Jeg: Hva da, som sal?
Hun: Øh… nei… som hjelm.
hatt et skikkelig skummelt mareritt, sånn med folk som jaget meg, og jeg var livredd, og ville bare våkne, for så å stoppe opp midt i drømmen og tenke: “Mon tro om jeg kan blogge dette?”
Se på meg (ikke se på meg)! 24 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.2 comments
Jeg er altså redd det aller meste, og prøver å bli modigere. Men den eneste greia jeg har som faller under ordentlig fobi, og som ikke bare er meg som skaper meg (eller muligens er det som i gamledager ville falt under ”nerver”) er min frykt for å tale for forsamlinger. Da snakker vi virkelig ukontrollert skjelving, økt puls, svette hender og en stemme som sprekker. Det rare er at dette slår til på helt ulogiske tidspunkter. Fortelle en morsom episode jeg har opplevd til venner, det går helt greit, men skal jeg fortelle en vits til samme gjengen, så smelter hele skjelettet mitt og jeg blir formløs og skjelvene. Underholde alle de som sitter rundt meg ved lunch – ikke no problem, men blir det stille i andre enden av rommet slik at plutselig alles oppmerksomhet er rettet mot meg, vil jeg bare krype under bordet.
Tidligere i år havnet jeg uforvarende i den situasjonen at jeg måtte arrangere en quiz. Jeg liker ikke å arrangere ting, men glemte det akkurat i det øyeblikket jeg ble spurt, og der satt jeg plutselig i det med begge beina og halve rumpa. Jeg lagde spørsmål, og plakater og satte ned en premiekomite (”Om du gidder å ta ansvar for innkjøp av premier?” Flott!”) og gruet meg noe helt fryktelig til den dagen jeg måtte stå foran alle og lese spørsmål.
Heldigvis så fikk vi knapt to påmeldte lag, noe som kan ha med min invitasjonsvegring å gjøre (”Vi skal ha quiz. Jeg tror ikke den blir så bra, det er helt greit om du ikke kommer, altså”), eller det kan ha hatt andre årsaker, så det endte med at jeg lykkelig avlyste hele greia.
Senere i år måtte jeg holde tale i et bryllup. Dvs broren min holdt talen, og jeg oversatte deler av den til tysk. Jeg grudde meg noe fryktelig, og så for meg alle mulige måter dette kunne gå galt på. Av en eller annen grunn var jeg fryktelig redd for at jeg skulle begynne å fise helt ukontrollert og ikke klare å slutte. I ettertid skjønner jeg ikke helt dette. Jeg mener, ja, det ville vært pinlig, men sånt skjer da ikke? Uansett det gikk helt greit, bortsatt fra at jeg et lite øyeblikk glemte hele det tyske språket. Stemmen min skalv, hendene mine skalv, hjernen min skalv, alt skalv, men meg kom meg gjennom det. Senere på kvelden oversatte jeg onkelen min sin tale fra tysk til norsk, det gikk mye bedre (sikkert litt sammenheng med at dette ikke var ”min” tale på samme måte + mer rødvin.), og jeg improviserte til og med en vits som resulterte i gryende applaus fra publikum. Enda senere på kvelden endte jeg opp som forsanger, men det var bare idiotisk, så jeg lot de tre andre synge, og jeg bare mimet med.
Uansett:
Tøffe(!)Sonja 3- feigesonja 2
Wannabe-kjeltringer 22 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.11 comments
Kollegaen tidligere kjent som verdens ondeste står med et lurt smil om munnen i døra til kontoret mitt.
-Jeg har stjålet denne av sjefen! sier han, og holder stolt opp en strømpadde*
-Kult, svarer jeg, jeg var og stjal denne hos sjefen i går. Jeg viser fram en gammel målestokk i tre.
-Eller, jeg stjal den ikke, innrømmer kollegaen tidligere kjent som verdens ondeste, men jeg byttet den med en med bare tre hull.
-Ja, jeg har vel ikke ikke stjålet jeg heller, mumler jeg, sekretæren sa jeg bare kunne ta den.
(Grunnen til at jeg trengte en målestokk, er at kollegaen tidligere kjent som verdens ondeste fikk den lille linjalen min til å forsvinne inn i veggen, og det er klin umulig å få den ut igjen.)
*Jeg er blitt fortalt at det ikke heter ”strømpadde”, men skjøteledning. Men det var en sånn en hvor man har mulighet til å ha inntil 5 stikkontakter i en padde. Dere skjønner hva jeg mener.
Rekk opp hånda om du skjønte det ved første gjennomlesning 21 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: ordene
16 comments
Jeg leser Kamelklubben av David Baldacci nå. En helt grei, underholdende spenningsbok om konspirasjoner og terrorister. Men den er så fryktelig dårlig oversatt. I de aller fleste tilfeller er det ikke direkte feil, det er bare det at amerikanske uttrykksmåter (type: “de har spikret oss”) skinner gjennom hele tiden, og distraherer, for jeg tar meg i at hjernen min driver og oversetter tilbake, og glemmer å følge med på det jeg leser.
Høydepunktet til nå er følgende setning:
“Peters dro opp en elektronisk anordning som så ut som en stor utgave av et solbær, og tastet inn navnet Chastity Hayes”
Det er ikke bare de som oversetter filmer og tv-serier som driter seg ut en gang i blandt.
Alt jeg har å frykte er frykten selv 18 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, føljetong, kløning, tenner
9 comments
Jeg er en reddpyse. Jeg er redd det aller meste, og litt til. Ting jeg er redd for inkluderer (men begrenser seg ikke til) mørket, kjøre bil, at folk på gata plutselig skal begynne å skjelle meg ut, å ringe folk når jeg ikke vet akkurat hva jeg skal si, å invitere folk, å svare på radiokonkurranser, at noen skal gjemme seg bak i bilen min og drepe meg på vei hjem, alle aktiviteter som kan føre til at jeg faller og slår meg, å snakke for forsamlinger (hei! en normal, en), rulletrapper og at kjendiser på tv plutselig skal begynne å skjelle meg ut.
Før var jeg stadig med på ting som gjorde at jeg satt bakerst med svette hender, og lurte på når dette her kom til å gå galt, men på et eller annet tidspunkt gikk det opp for meg at jeg kunne jo bare si “nei, det har jeg jo ikke lyst til”, når folk ba meg gjøre noe jeg synes var skummelt. Det var en åpenbaring. En knute jeg hadde hatt i magen så lenge jeg kunne huske, løste seg opp, og jeg var fri.
Men så begynte det å ta overhånd. Jeg sluttet å gjøre ting som egentlig kunne være veldig gøye, men av frykt for at jeg ikke skulle få det skikkelig til, at jeg skulle drite meg ut, at folk skulle le av meg, eller Gud forby, slutte å like meg, så lot jeg som om dette var en sånn ting som jeg ikke syntes var noe gøy.
Tidlig i mai i år bestemte jeg meg for å slutte å være redd, og bare gjøre ting, og så fikk det stå til. Det har stort sett gått greit. Jeg har hatt det gøy, jeg har prøvd nye ting, og viktigst av alt; jeg er ganske sikker på at folk fortsatt er like glade i meg, som de var tidligere.
Noe av det første som skjedde etter at jeg hadde tatt denne avgjørelsen, var at Kampen om Esquil satte i gang. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å være med på denne, fordi… tenk om jeg svarte helt teit, og alle de andre deltagerne bare lo av meg, og at Esquil syntes jeg var idiot, og gjorde narr av meg og kastet meg ut av konkurransen (sånn før det var tid for roseseremoni) for å svare så dårlig. Så kom jeg på at jeg jo hadde sluttet å være redd, og hev meg med. Det gikk greit, da, jeg svarte bra en runde, og gikk videre, så svarte jeg dårlig og røyk ut. Men det var gøy å være med, og å følge de andre deltagerne, og ingen gjorde narr av meg.
Dette ga meg blod på tann, så neste ting jeg villig kastet meg ut i var å kjøre bil i Tyskland. For å sette dette i perspektiv, så synes jeg det er skummelt å kjøre bil i Stavanger. Ofte må jeg be passasjerene mine holde kjeft, slik at jeg får konsentrert meg (noe som forvirret en amerikansk venninne av meg veldig: ”…but… there’s no traffic!?”), og Oslo sluttet jeg å kjøre bil i på slutten av nitti-tallet en gang. Nå har jeg riktignok totalvraket bilen til mamma, skrapet opp bilen til stefaren min, og min egen bil er mer bunker enn glatt metall, så denne frykten er befestet i noe rasjonelt, men stort sett er det meg-mot-et-tre-i-skogen eller meg-mot-en-sving-i-veien som er problemet, så egentlig burde jeg være redd landeveiskjøring og ikke bykjøring, men det er nå en gang sånn det er blitt. Jeg skulle altså til Tyskland, og der skulle jeg kjøre bil. Jeg var fast bestemt på dette, og sikker på at det skulle gå bra (selv om, tenk om jeg kuttet av noen på Autobahnen, og de ble skikkelig sure, og synes jeg var teit og en dårlig sjåfør og straffet meg med uanstendige gestikuleringer?), utenpå var jeg i alle fall selvsikker. Søsteren min ikke fullt så mye… Da hun tredje gang spurte meg ”Er du sikker på at dette går bra? Du kommer ikke til å krasje?” (hun har thrashet minst like mange biler som jeg, og har omtrent like mye tiltro til min kjøring som hun har til sin egen) innså jeg at dette kom til å ende i krangel og sure tenners gnissel(!) bare jeg så vidt var borti en fortauskant. Det hele endte med at kjæresten til broren min kjørte, og jeg var kartleser, noe som var en veldig takknemlig jobb, all den tid vi hadde GPS i bilen.
Sålangt altså:
Tøffe(!)Sonja – feigesonja 1-1
…fortsettelse følger
…fordi jeg fortjener musikk mens jeg jobber 17 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Gretten, Litt lykkelig
2 comments
Yes, yes, yes! Jeg får inn P3 på radioen jeg har på jobb nå (jobben min er nede i et hull, og det er ikke så lett å få inn radio i hullet, men nå plutselig går det, la oss håpe det holder). Jeg holdt på å bli gal av disse privatdrevne, reklamefinansierte kanalene. En ting er dustete programledere, dustete innringere med dustete meninger, jeg kan nesten jeg blir dummere av å høre på det; en annen ting er disse reklamene. Hvem er det som lager sånt? Og hvorfor? Noen bør forklare Bohus, eller hvem det er, at frasen “kom igjen’a” var kul for ti år siden, og at den kom fra en Bård&Harald-sketsj, hvor de jobbet som noen markedsføringsfolk og at det morsomme med den sketsjen var hvor utrolig dårlig argument “kom igjen’a” er. Jeg er blitt glad i Vilt-mannen(?), da, ordspillene hans er bare middels, men de andre folka synes de er så morsomme at det nesten er rørende.
Biter fra mitt liv 16 september 2008
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: "sport", Gretten
6 comments
Herregud så teite, irriterende og usympatiske alle folka i radioreklamene er! Jeg har ikke lyst til å kjøpe noen produkter lenger, bare sånn for å straffe dem.
Ops. Forkortelsen til bloggen min blir visst SOB – ikke helt bra. I tillegg til den heller ufine engelske betydningen, er det også navnet på det gørreste faget jeg noensinne hadde.
Jeg var sikker på at jeg var på samme kurs som Frøken Makeløs i helga. Jeg lagde til og med en for/mot liste om det kunne være henne (ligner veldig på skrå bakfra vs ligner ikke så veldig forfra, snakker østlandsk vs bor på vestlandet og en del andre punkter, men kom til slutt fram til at det ikke kunne være henne basert på at hun her hadde ganske ufikse sko)
Hele første halvdel av Ylvis møter veggen trodde jeg at Kjetil Andre Aamodt var en tidligere fotballspiller. Selv da han sa at han hadde tilbrakt mye av sitt liv på toppen av fjell tenkte jeg bare “Huh, jeg visste ikke at han hadde spilt klubbfotball i Sveits”
