Sonjas ordentlige blogg

Det er små mysterier rundt en hele tiden, man må bare legge merke til dem.  Og hvis man gjør litt utav dem, så slipper man å kjede seg så mye.

Mysterie 1:

Da jeg kom hjem fra ferien, hadde jeg fått et anonymt batteri i postkassen.  Det var pakket inn i en halv konvolutt, og det var skrevet “batteri til røykvarsler” med gammeldame-skrift utenpå.  Jeg pleier å få batteri til røykvarsleren av forsikringsselskapet mitt, men dette var nytt.

Mulig løsning:

Det sitter en gjeng med bestemødre som har lagt merke til at jeg ikke er særlig flink til å ta vare på meg selv, og har bestemt seg, at de på bestemødres vis skal gjøre det for meg.  De driver hele veien og gir meg små dytt i riktig retning, de fleste av dem så diskret at jeg ikke en gang legger merke til dem. 

Mysterie 2:

Da en venninne og jeg var ute og kjørte på lørdags kveld, så var det en bil bak oss som skikkelig la seg på hornet bak oss.  Etter litt “hva er det som skjer”, kjørte vi til slutt inn til sia for å slippe dem forbi.  De kjørte forbi oss, men ved neste anledning, kjørte de tilside for å slippe oss forbi igjen.  Nå ble vi litt redde, men heldigvis var vi framme dit vi skulle rett etterpå, slik at vi fikk ristet dem av oss.

Mulig løsning: 

Dette er helt klart mafiarelatert.  Det er en eller annen form for mafiakode, som jeg ikke forstår.  Mulig at de har markert oss som neste mål, eller ble vi tildelt en mafiahedersbevisning.  Til jeg finner ut hvilken av dem det er, planlegger jeg å ligge lavt (jeg tror kanskje jeg burde informere venninna mi om dette her også.  Hun er smart, men jeg er ikke sikker på at hun har klart å tenke seg til dette på egen hånd).

Mysterie 3:

Jeg er elendig på glatta, jeg har ingen illusjoner om noe annet, men da jeg gikk til jobb i dag tidlig så jeg en dame som stavret seg fram på isen, bredbeint og uelegant, og jeg tenkte for meg selv “jeg er i det minste bedre enn hun der!”.  I det jeg tenkte dette, skled jeg selvfølgelig på isen, alt annet ville vært idiotisk, men det var ikke verre enn at jeg klarte å gjenvinne balansen før jeg datt.  Men det resulterte i at jeg fokuserte konsentrasjonen min på veien, selv om jeg akkurat hadde en funnet en smal bar stripe, og jeg kunne gå med stødige skritt og det gikk radig unna.  Etter en stund bestemte jeg meg for å se opp, for å sjekke om jeg hadde tatt igjen bredbente-stavredama.  Og det viser seg at hun har ØKET forspranget sitt til meg!  Hvordan i alle dager hadde det gått til?

Mulig løsning:

Der er en glattiskode som alle andre enn jeg kan, som gjør at de kan bevege seg over isen som normale folk, mens jeg holder på som Bambis enda mindre grasiøse kusine.

Jeg liker min verden.  Det er fint her.

Jeg tok med meg Esquil til Afrika.  Dette er den uoffisielle reisedagboken:

Dag 1

Esquil kommer ut fra badet, og stiller seg ventende opp med utstrakt hånd og sier:  “Your bathroom is ready, ma’am”

Jeg stirrer dumt på ham.  Jeg vet jo at han ikke har gjort noe der inne, og jeg vil ikke gi ham penger for å gjøre ingenting (man er da oppvokst i et Høire-hjem, og vet at om man begynner å betale folk for å gjøre ingenting, så gjør de nettopp det, og før man vet ordet av det så har man kommunisme og det som verre er), så jeg setter ham på prøve:

“Did you bring perfume and towels?”

Han svarer: “Yes, I did.  Parfyme and towels so delicate that they are invisible”

Og dette gir meg veien ut:

“Well, then, so is your tip”

1-0 til meg.

Dag 2

Jeg lurer Esquil til sengs med det raffinerte sjekketrikset:  “Kom og ligg med meg, Esquil!”  Veldig fornøyd med meg selv.

Dag 3

Esquil har bestemt seg for at han fra nå av skal kalles Store Hvite Jeger, og han har begynt å omtale seg selv i tredjeperson.  Jeg er bekymret.  Jeg tror varmen er gått til hode på ham.

Dag 4

Esquil er ikke lenger Store Hvite Jeger, men han er “The King of Gambia”.  I løpet av natten har han tatt meg og de to andre jentene vi reiser meg som koner og planlegger å gi oss bort til kongene i nabolandene (Gambia har strengt tatt bare ett naboland; Senegal. Men det er jo flere land bortenfor der igjen.  Jeg vet hva de heter.  Har vært utsatt for veldig mye geografikunnskap den sist uken.  Til jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til det, holder jeg dem for meg selv), for å bedre forholdene dem i mellom (Gudene skal vite når Esquil i det hele tatt hadde tid til å opprette forbindelser, om enn dårlige – siden han nå må gi bort koner for å forbedre dem – med opptil flere konger i Afrika.  Mannen er effektiv, det skal han ha).  Heldigvis er det jeg som er Vokteren av Solkrem og Flaskevann (aka Hun med Håndveska.  Jeg er desidert dårligere enn Esquil til å finne på kule navn til meg selv.  Det ser jeg nå), så jeg bruker det til å kjøpe oss litt tid.  Det funker.  Han glemmer oss, og bestemmer seg for å gjøre krav på Atlanterhavet.  Det må være slitsomt å være konge.

Dag 5

Vi ser den vondere siden av Afrika, og vi slutter litt å være så tullete.

Dag 6

Esquil er nå husafroamerikaneren min (betegnelsen er et slags kompromiss, da det han vil omtale seg som er alt for politisk ukorrekt til at jeg kan godta det), og jeg får sjefe ham rundt som jeg vil.  Helt klart favorittpersonligeheten min (selv om Kongen av Gambia dukker opp litt innimellom når han glemmer seg – jeg tror det er den han liker best).

Alt som står i denne posten er sant, selv om noe er tatt ut av sammenheng og noe informasjon er utelatt.  Jeg mener dessuten, på samme måte som dagbladet, at “å gå til sengs med” ikke er en snodig formulering for to personer som ligger og snakker i en seng, fullt påkledd.

Såh – krokodille; behørig klappet, og det var stas, men ikke så bloggbart som man skulle tro.  Pytonslangen jeg hadde rundt halsen min derimot, den fikk meg til å tenke “her har jeg jammen meg sjal og kjæledyr i ett”, og jeg skjønner fortsatt ikke hvorfor jeg ikke sa det høyt, for det var da en passe morsom ting å tenke.  Og når jeg tenker passe morsomme ting, så pleier jeg å dele dem med dem rundt meg.  Men som sagt; pytonslange rundt halsen.  På bildene kan man se hvor veldig jeg prøver å bare ha det morsomt, og ikke være vettskremt.  Jeg lykkes ikke helt.

Hva mer?  Jeg kysset en frosk.  Fullstendig resultatløst.  (Det får meg dessuten til å lure på hvor inkonsekvent det er lov til å være; en hel uke hvor miniatyrflaska med den antibakterielle såpa ble dratt fram i tide og utide, for å unngå å pådra seg snodige sykdommer, og så kysser jeg en frosk siste dagen, liksom? Frosker kan da umulig være særlig hygieniske.  På den annen side; hvis han hadde vist seg å faktisk være prins, så ville det jo helt klart være verdt det)

Jeg matet aper med peanøtter, klappet skildpadder, har sett hyener, skorpioner, gribber, pelikaner og en masse andre dyr, fugler og insekter (ikke minst).

Afrika er kult.  Jeg har sett og gjort en rekke andre ting som rett og slett er for store til å få plass i denne bloggen.  Men i løpet av helga dukker den uoffisielle reisedagboka opp.

Nå drar jeg til Afrika, så det kommer sikkert ikke til å skje noe her på over en uke, men når jeg kommer tilbake så regner jeg med å ha en rørende/æksjenfyllt* historie om meg og en krokodille.

*Avhengig av om krokodillen er så tam som de sier at den er.

Alle liker tabbeklipp?

Legg merke til hvordan han glemmer bokseåpnertingen på det ene klippet og må ut igjen etter den.