Sonjas ordentlige blogg

Jeg satt barnevakt i går. Hva som får folk til å la meg ha ansvaret for ungen sin en hel ettermiddag er litt utenfor det jeg forstår; jeg er hun som på venninnelunch sier “du det kommer greier ut av babyen din” når den gulper. Men gusjelov ser folk kvaliteter i meg som jeg ikke ser helt selv, og dette resulterte altså i gårsdagens Ettermiddag Med En Toåring.

Det begynte bra. Hun sov da jeg kom, og jeg satt og leste boka mi. Litt som da jeg satt barnevakt i gamle dager på lørdagskvelden; ungene sov og jeg og venninna mi ringte til kontakttelefonen og utga oss for å være 17 år gamle og fra Sveio. Hva nå poenget med det skulle være.

Så våknet hun. Søvndrukken kom hun inn i stua og stilte seg opp og så på meg. Usikker på hva hun skulle gjøre, hvordan hun skulle reagere. Det ble etter hvert ukomfortabelt å sitte og lese mens jeg ble stirret på, så jeg dro av gårde for å hente noen leker. Det første jeg fant var en slags krysning av et klokkespill og en krokodille, sammen med en elektrisk gitar formet som en katt. Vi bestemte oss for å starte et band. Vel, jeg bestemte, og hun fikk kattegitaren og beskjed om å kompe meg. Krokodillespillet hadde seks staver, som ikke helt ga en fornuftig skala, likevel klarte jeg å fremføre Beethovens 9. på den, i moll, riktignok, uten at Toåringen ble videre imponert. Så komponerte jeg en melodi, som jeg ubeskjedent nok tenkte for meg selv at kunne vært en del av lydsporet i en Tim Burton-film. Toåringen sa ingenting, men jeg er sikker på at hun var enig.

Etter en stund ble jeg lei av å leke band og rotet gjennom lekekisten og oh lykke! fant et Fisherprice kassaapparat. Dette er en av de lekene som jeg ønsket meg som barn, som jeg aldri fikk. Jeg tok med meg kassaapparatet og en diger leketelefon som jeg tenkte kunne underholde toåringen mens jeg lekte med Fisherprice’n. Den planen holdt til jeg ufrivillig utstøtte et lite gledeshyl da jeg fikk skuffen i kassaapparatet til å gå opp med et pling ved å sveive i en sveiv. Toåringen skjønte hvor utrolig mye gøyere kassaapparatet var og kom susende bort til meg. Vi brukte en god halvtime på å putte mynter på apparatet og bli fra oss av glede når de kom ut igjen på den lille vekselrusjebanen på siden. Så gikk jeg lei det også (det er litt skremmende å oppdage at jeg faktisk har mindre tålmodighet enn en toåring).

Jeg fant byggeklosser. Vi satte oss til, til å bygge tårn på gulvet. Hun synes riktignok at det var gøyest å rase tårnene (her kunne jeg kommet med en ekstremt upassende spøk om at faren er araber, men jeg liker fyren og er dessuten ingen rasist, så jeg lar være), men jeg får bygget noen riktig så kule tårn. På et eller annet tidspunkt begynner vi å bygge tårn på hodene til hverandre, og DuVerden! så moro det viser seg å være. Hun blir fullstendig oppslukt av å bygge tårn på både mitt og sitt eget hode (selv om hun ikke skjønner at hun må holde hodet i ro for at tårnet ikke øyeblikkelig skal rase), og dette vedvarer så lenge at jeg blir alvorlig bekymret for hva jeg skal si til foreldrene når de kommer hjem. “Jah, jeg ødela visst ungen deres litt. Nå vil hun bare bygge tårn på hodene til folk”

Heldigvis blir hun sulten, og løper til kjøleskapet. Der finner jeg en yoghurt til henne og setter henne i kjøkkenstolen. Jeg finner ingen smekke, så jeg surrer ungen inn i kjøkkenpapir; det gjør nytten. Så rydder vi alle lekene, men hun tar og strør dem utover igjen akkurat tidsnok til foreldrene kommer hjem.

Jeg hater den forrige bloggposten min.  Hater! HATER!

Lysstoffrøret på badet gikk tidligere i uka.  Etter å ha blinket faretruende i noen dager (“hjælp, lyset på badet er i ferd med å ekspoldere” selvfølgelig. Det er sånn jeg tenker), så nektet det simpelthen å la seg skru på. Greit. Så dusjer jeg og går på do i mørket.

Dette er ikke en sånn blogg. Jeg er ikke ei sånn jente. Det er ikke sånt jeg skriver om.

Jeg har hatt lysstoffrør som har sviktet meg før. De er alle like. Bortsett fra at de ikke er det. Det er flere typer av dem. Lengder og watt som må stemme for at de skal kunne lyse på akkurat mitt bad. Og du kan være sikker på at det røret jeg får med meg hjem fra butikken ikke er det riktige. Så jeg må ut og kjøpe seg et nytt lysstoffrør. Bedre. Riktigere.

Jeg har gått svanger med den bloggposten i over et år, gledet meg nesten like mye til å skrive den, som jeg gledet meg til det faktiske Bridget Jones-året.

Så, etter å ha kjøpt tre forskjellige lysstoffrør, og ingen av dem vil lyse på mitt bad, forteller noen meg at det er en sikring inni der også som må byttes ut. Så jeg går ut og kjøper en sikring. Skrur den i. Det vil fortsatt ikke lyse. Det finnes flere forskjellige typer sikringer. Selvfølgelig gjør det det.

Men den ble ikke sånn som jeg hadde tenkt meg. Jeg har lyst å slette den, men den har fått fine kommentarer og jeg liker biten med gjerde jeg måtte klatre over, så jeg lar den stå. Dessuten sletter man ikke bloggposter. Det gjør man bare ikke.

Men denne gangen er jeg smartere. Jeg skrur ut lysrør og sikring, noterer meg ned type, styrke og jeg finner til og med et målbånd som jeg måler lengden med. Og jeg drar til butikken med jukselapp og sier til meg selv at om jeg klarer det på første forsøk nå, så er jeg blitt voksen og ansvarlig, og alt vil bli bedre.

Jeg er ganske sikker på at i morgen kommer jeg til å hate denne bloggposten også.

Noen av oss var på fjortisfylla nyttårsaften.  Noen av oss shottet gin for å imponere gutter, fallt ned trappa, sølte ut to drinker og kan ikke helt gjøre rede for hver minste detalj som skjedde etter klokka 12.  Noen av oss startet året med et snev av fylleangst. 

Så å sende spam med et slikt emne 2. januar er ikke kult.

som vanlig må det trykkes på bildet for å se det skikkelig

 Det viste seg å være noe skrapeloddgreierreklame. 

Forøvrig kan jeg informere om at å bruke pønsj som blandevann er en dårlig idé.