Det er ikke juks, det er standhaftighet 24 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: meme
3 comments
Iversen har tagget meg med det gøyale “lag ditt eget random platecover”-memet.
Man gjør som følger:
1. Tittelen på den første tilfeldige wikipedia-artikkelen du får, er navnet på bandet ditt.
2. De siste fire eller fem ordene i det aller siste sitatet på “Random quotations” er tittelen på bandets første album.
3. Det tredje bildet på flickrs “explore last seven days” er albumcoveret.
4. Bruk Photoshop eller lignende for å sette det sammen.
Jeg har sett hva andre har fått her, og resultatet var stort sett fabelaktig. Jeg kastet meg uti det med stor iver. Her er hva jeg fikk:
Jeg ble sur. Dette er ikke meg. Så jeg gjorde liksågodt hele greia en gang til og fikk følgende.
Det passet meg mye bedre, men siden jeg først hadde brutt reglene fant jeg ut at jeg kunne fortsette. Dette var moro.
Tredje forsøk var ingen suksess. Den biten av setningen som skulle være platenavnet ga ingen mening, og bildet jeg fikk var bare tull.
Så jeg gjorde et siste forsøk, og fikk ut følgende:
Nå begynner hele greia å kjede meg litt, og jeg blir slumsete. Særlig siden jeg ikke har photoshop, men bruker Gimp, og jeg ikke har funnet ut hvordan man flytter tekst.
Ideelt sett ville jeg hatt platenavnet fra den første, utseende på den andre og bandnavnet fra den siste (White-tailed Hillstar – det vises ikke så godt blant grenene).
Så jeg antar at det ikke er standhaftighet likevel, siden jeg gir opp.
Farvel Cordelia… 20 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia
5 comments
Allerede tidlig i tenårene hadde bilplanene klare for hele livet. Når jeg ble 18 skulle jeg ha meg en gammel boble eller 2CV, noen år senere skulle jeg ha en liten rød sportsbil(jeg skulle utvikle mekkeegenskaper av meg selv og så plutselig bli styrtrik, tydeligvis). Deretter, når jeg fikk familie, rundt sånn i 25-årsalderen (!!) skulle jeg ha en Audi 80. En Audi 80 var den første bilen familien min hadde med elektriske vinduer og takluke. Den står fortsatt for meg som noe av det mest høyteknologiske og lukseriøse kjøretøyet som finnes.
Men jeg fulgte aldri den planen helt. Da jeg begynte å nærme meg 18 bød anledningen seg til å kjøpe en liten lilla plastikkbil (seriøst, jeg måtte ha det magnetiske L-for-læring-skiltet i bakruta, for det hang ikke fast utenpå karosseriet(?)). Det var riktignok en Citroen, men av typen AX. Jeg kallte man for Chris Johan. Chris Johan var en super bil, men han hadde ikke noe lett liv. Vi var 4 stykker som lærte å kjøre med ham, og var blitt bomgiret flere ganger enn snåsamannen er blitt nevnt i media de siste månedene. Dessuten hadde jeg ham med meg i 19-årsdagen til en venninne. Jeg lot nøklene ligge igjen hos henne (slik at jeg ikke skulle miste dem ute på byen). Etter vi var dratt, kom lillebroren hennes på 16 hjem med en kompis. De drakk opp alle likørrestene våre og fant bilnøklene mine liggende på bordet i gangen og tok seg en heisatur, som unge gutter gjør. Og havnet i grøfta. Chris Johan var fiksbar, men det var en aksling som aldri ble helt bra igjen. Så glemte bilverkstedet å fylle på olje en gang, slik at han kjørte rundt uten olje et par ukes tid. Det skal visst ikke være helt bra for motoren det der.
Til slutt rustet han i hel og det ble begått innbrudd i ham, og bilverkstedet mitt (jeg var i mellomtiden på hils med halvparten av dem som jobbet der) spurte bedende ”Du vil ikke bare kjøpe en ny bil, da?”. Så det gjorde jeg, og jeg byttet inn Chris Johan i et stereoanlegg til denne nye bilen; Cordelia.
Mindre enn en måned etter jeg hadde kjøpt Cordelia krasjet vi. Sånn ordentlig, jeg mistet kontrollen på glatta (det var litt lite pigger i piggdekka mine) og vi havnet på siden i grøfta. Febrilsk prøvde jeg å skru av tenninga, for jeg hadde lært på film at dersom biler krasjer så eksploderer de, og det ville jeg gjøre mitt for å unngå. Etter at motoren var stoppet, løste jeg ut setebeltet og falt ned på døra på passasjersetet. Jeg var 800 km hjemmefra, nyinnflytta og kjente ingen jeg kunne ringe til. Jeg tenkte “dette orker jeg ikke ordne”, satte mg til å gråte og ventet på å bli redda. Og det ble jeg. Men jeg tok meg aldri bryet med å fikse opp Cordelia noe særlig, selv ikke senere, da hun ble påkjørt av noen som senere skulle bli lottomillionærer og som gjorde at hun havnet i et tre gjorde jeg noe for å fikse henne. (men for all del, hun var på verksted rett som det var, men jeg fikste bare de tingene inne. Som da jeg kjørte i grøfta og mistet 1 og 2.giret samt reversen. For sånt kan man ikke kjøre med)
Yndlingsitatet mitt om henne er “Jeg trodde ikke det var en bil en gang… jeg trodde bare det var en … pingpongball noen hadde lagt der”
Hun var også en super bil, og en skranglekasse.
Fortsettes.
Turanga og jeg 18 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: 1996, 2281
12 comments
Jeg har begått den store bloggesynden. Jeg opprettet en anonym blogg under falskt navn (SIC)(ish).
I begynnelsen var jeg Turanga og Turanga var meg. Etter hvert utviklet Turanga en egen personlighet. Hun var mye mer selvsikker enn meg. Jeg liker ikke å være bastant, tenk om jeg tar feil? Men om bloggen til Turanga skulle fungere, måtte hun være skråsikker på alt som gjaldt tidsreise. Jeg synes av og til at hun var på kanten av frekk, men det var nå en gang sånn hun var. Samtidig kunne hun ikke ty til ”det der gidder jeg ikke forklare”-løsninger og være flåsete og unøyaktig, en luksus som jeg unner meg nesten ukentlig i denne bloggen. Jeg er veldig glad for at bloggen min ikke er mer seriøs. Seriøse bloggere må ha mye mer arbeid med sine blogger enn jeg har med min.
Så ble Turanga spikspennagæernstalkerjente. Det ble vanskeligere å svare på kommentarer etter det, og jeg hadde lyst til å maile de som visste det var jeg som skrev at ”det der er ikke meg, altså, Turanga er visst i ferd med å få sitt eget liv”
Jeg kan ikke reise i tid, jeg gjør ikke det, selv om det innimellom var så lett å skrive om det at jeg begynte å tro at jeg på et eller annet tidspunkt har kunnet det. Kanskje jeg virkelig hadde vært i 2281 og fått minnet mitt justert.
Litt ymse:
Jeg synes det er lettere å skrive om oppkast enn om klining.
Om Esquil anbefaler bloggen din, vil det kunne tidoble lesertallene dine på kort sikt og tredoble dem over litt lengre.
Bildet brukt i kamikaze-taggingen er av meg på vei til 80-tallsparty på slutten av 90-tallet. Hjertet på jakka laget jeg selv, “naglene” er sånne konvoluttlukkesplittergreier.
Historien om Ace Frehley er basert på en sann historie. Bare at det ikke var Kiss, men DDE, ikke Ace, men Bjarne og ikke “I was made for lovin’ you”, men “Vinsjan på kaia”. Og ikke meg, men ei venninne.
Da jeg skulle skrive verdenshistorien fritt etter hukommelsen, så var det lettere å komme på ting som hadde hendt etter 2010 enn før.
Jeg har en roman i hodet om Turanga og tidsreising nå. Det viser seg at det ikke er sånn jeg har alltid har trodd at det gjaldt å få Idéen, og så ville Romanen skrive seg selv. Det er ikke sånn. Det er jeg som må skrive Romanen. Jeg håper at jeg gjør det en dag. Jeg tror den kan bli bra.
Jeg er ikke dum. Du er dum. 13 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.4 comments
- Dum?
Jeg bare elsker denne reklamen på facebook. Den forteller meg at to av mine venner visstnok tror jeg er dum, og dessuten at den høye poengsum is 127. Jammen bra at jeg vet jeg er smart, ellers ville jeg begynt å tvile på min intelligens, mine venner, og min evne til å lage setninger.
Edit: Jeg ser nå at det ikke står at mine venner synes jeg er dum. Det kan være noens andre venner. Og hva vet vel de om meg?
Kengurubiff (nei, det er ikke skippy, men en ond kenguru som aldri hjalp noen) 11 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: anti-matblogging
6 comments
I helga har jeg laget kengurubiff. Etter denne oppskriften. Nå skal jeg matblogge det. For å være helt ærlig: hvis du vil lage kengurubiff anbefaler jeg å klikke på den linken og følge oppskriften, men hvis du vil lese om meg kløne på kjøkkenet med en oppskrift som er langt ute av min liga så kan du fortsette her.
Jeg begynte to dager tidligere med å ta kengurukjøttet ut fra frysen og inn i kjøleskapet. Etter et døgn tok jeg den ut av plastikkforpakningen og pakket den inn i matpapir, og samme dag som jeg skulle lage retten la jeg den i en marinade av olivenolje, rødvin og pepper. Det står ikke i oppskriften, men jeg var livredd for at den ikke skulle bli mør nok. Samtidig sølte jeg ned hele kjøkkenet i kengurublod. Det er ikke noe man trenger å gjøre.
Her er ingrediensene linet opp. Jeg følger ikke oppskriften slavisk, jeg dropper sviskene, for jeg har fortsatt ikke bestemt meg helt for om jeg liker dem, og jeg bruker kalvefond istedenfor oksekraft, fordi hva tror dere jeg er? En oksekoker, som koker okser og har kraft stående overalt? Nei. Men jeg har kjøpt fond. Som sikkert er det samme som buljong, bare at det høres mer fancy ut, og jeg er ganske sikker på at det gir en bedre smak også. Og sjekk ut den søtpoteten. Oppskriften sier man skal ha tre, men jeg kom over verdens største, så da tenker jeg det holder med en. Den er på størrelse med et marsvin! Og vin fra Australia selvfølgelig (selv om jeg ser nå at å velge en med en kenguru på flaska er litt over the top)
Jeg begynte med å koke opp vann og skjære opp den gigantiske søtpoteten. Den skulle “freses i sautepanne”. Det har ikke jeg, men jeg tror hovedpoenget var at de skulle få litt smør på seg, så litt naivt hadde jeg dem i en vanlig gryte.
Men mildehimmel det ble mye søtpotet. Så etterhvert som jeg fikk kuttet opp mer og mer, måtte jeg flytte dem over i en større stekepanne.
Se her blir de fine og smørrete. Husker dere den pakken med smør som var på ingrediensbildet? Jeg brukte nesten hele den på denne oppskriften.
Så begynte jeg å lage saus. Et litt større bilde av den, for den ser så kul ut.
Akkurat som en ordentlig kokk som har laget den. Dette er selvfølgelig før jeg rører rundt i den og den blir en rødbrun gugge. Jeg kan forresten ikke garantere at det grønne der er estragon. Jeg har tatt et ekstremt dårlig kjøkkenvalg, og har alle krydderne mine i umerkede glass. Det ser kult ut, men er umulig å finne fram i.
Så skal potetene i en gryte med kokene vann, og kokes møre.
Legg merke til at jeg har benyttet meg av kokkens rett til å ta til seg av alkoholen som brukes under matlagingen.
Så rullet jeg skinke rundt biffene og stekte dem i masse smør på full guff i et minutt på hver side før jeg hadde dem i en form og satte den i ovnen på 150 grader i 20 minutter. Takk til Iversen for den fremgangsmåten. Jeg tror det er den beste biffen jeg noensinne har laget.
Så ble det litt for travelt til at jeg rakk å ta bilder en stund, men jeg pulveriserte pinjekjernene og moste de kokte potene og blandet dem sammen (med enda mer smør), og på et eller annet tidspunkt silte jeg sausen. Det har jeg heller ingen bilder av.
Så stekte jeg sopp.
Man kan fint bruke samme stekespaden til sopp, potetmos og saus. Man trenger ikke en gang vaske av den mellom grytene.
Og la alt opp på tallerken, med cherrytomat og pistasjer.
Den observante leser (se-på-bilde-er) kan se at sausen er noe i tynneste laget. Dette skyldes at jeg for et par uker gikk bananas med jevning da jeg lagde appelsinsaus (og oppdaget at litt sukker virkelig gjør seg i appelsinsaus), og endte opp med en helt fabelaktig smakende saus med snørrkonsistens. Så jeg feiget veldig på jevningen denne gangen og endte opp med en helt fabelaktig smakende saus med vannkonsistens.
Så, øh. Jeg har ingen avslutning. Men det smakte godt.
Tulledag 3 februar 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Cordelia, kløning
4 comments
I går var en sånn dag. På jobb hadde jeg det så mye å gjøre at jeg ikke rakk gå på do en gang. Ikke sånn syklist-bæsjer-i-buksa-og-kaster-det-i-buskene-ille, men jeg gikk i nesten to timer og tenkte ”jeg må tisse, men jeg må bare gjøre ferdig dette først”.
Litt av grunnen til stresset var at jeg skulle på trening rett etter jobb, så jeg hadde ikke muligheten til å jobbe overtid. Jeg må beskjemmet innrømme at det har gått nedover med meg i 2009. Med unntak av en runde i svømmehallen og en håndfull gåturer, har jeg ikke bedrevet noen form for fysisk aktivitet siden midten av desember. Det er ikke bra.
Men i går skulle jeg altså begynne å trene igjen. Jeg hadde time klokka fem og var faktisk ute i god tid. Jeg ba en stille bønn om at jeg skulle finne parkeringsplass, men det skulle vise seg å ikke bli et problem. Da jeg kom fra var det tre biler utenfor treningssenteret. Langsomt begynte tannhjulene i hjernen min å svirre. “Skulle de ikke flytte dette treningssenteret flyttes til et annet sted i januar?” Man vet det er for lenge siden man har trent når hele senteret er nedlagt når man endelig dukker opp. Jeg hadde en vag fornemmelse av hvor det nye senteret skulle være, så jeg snudde og kjørte avgårde igjen, på tokt(!) etter stedet hvor senteret er nå. Jeg kom ikke så fryktelig langt avgårde, før jeg hørte et smell, så i speilet og så lydpotta mi med en drøy halvmeter eksosrør ligge midt i veien bak meg. Hmfr. Lettere panisk lette jeg etter et sted å sette fra meg bilen. Jeg fant det, hoppet ut og gikk tilbake til der halve eksosanlegget mitt lå. Det var nok ikke den mest trafikerte veien, men det kom en jevn strøm med biler som suste forbi i 30 km i timen. Jeg ventet på en passende luke, og småløp over veien, og røsket metallskrapet med meg i fart. Jeg følte meg som en ækjsenhelt. Tilbake i bilen var jeg skjelven og treningstimen min hadde allerede begynt, så jeg gjorde det eneste fornuftige: kjørte hjem.
Vel hjemme satte jeg meg ned foran dataen og lastet ned en gratis prøveversjon av et spill, der det gjaldt å ginne gjenstander i et bilde. Versjonen var gyldig en time, det passet meg fint, slik at jeg slapp å bli hekta og kaste bort hele kvelden på det. 9 brett senere satt jeg der med en dundrende hodepine, rennende øyne og museformet hånd og tenkte “nå må det da snart ha gått en time?”. Jeg sjekket klokka. Det var gått tre og en halv. Jeg må ha blingset på den tidsbegrensinga.
Jeg fikk med meg resten av Live at the apollo, før jeg bare gikk og la meg.
