Hvor er alle påskesangene? 29 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: hæh?, påskeegg
11 comments
Jeg fortalte en historie om hvordan jeg hadde gått påskebukk, og P.I.C stilte spørsmålet om hvordan i alle dager jeg hadde gjort det, all den tid det ikke finnes noen påskesanger. Vi kunne komme på et par salmer, hvorav den mest folkelig anvendelige var “Dine hender er fulle av blomster” (og den andre “Gjør døren høy, gjør porten vid”. Da mamma kuppet søndagsskolen der jeg vokste opp, brukte hun det at vi måtte synge den som rettferdiggjørelse for dette. Så kjip er den), og vi var enige om at Petter Dass helt sikkert hadde skrevet noen flere (vi er vel for gamle til å le direkte av navnet hans, men det er veldig lett å uttrykke misnøye med Dass, bare ve å si navnet hans i et litt negativt tonefall. Prøv det selv om du vil). Og OH! “Påskemorgen slukker sorgen”. Den kom jeg på akkurat nå. Så, der er kanskje noen få barnepåskesanger, som dessuten er salmer, men hvor er de populærkulturelle, de som kan spilles på radioen og gi en påskestemning? Hvor er “Rockin’ around the easter egg”, “(I’m dreaming of a) yellow easter” og “Easter bunny is coming to town”? Og forsåvidt “Vårres Påske” og “Påskekveld i skogen”.
Vi trenger kanskje ikke lage påskesangene rundt samme mal som julesangene, men når skal noen ta ansvar og lage en sang som man kan høre på bilradionen mens man er “driving home for easter”?
Epilog 1: Måten man går påskebukk på, uten tilgang av påskesanger, er at man ringer på døra, og når noen åpner døra holder man fram et halvt påskeegg og sier “Jeg går påskebukk. Gi meg greier”. Det hjelper om man kjenner vedkommende. Og om man skal flytte fra stedet om kort tid.
Epilog 2: Mens jeg skrev denne posten kom jeg over denne sangen via bloggen til Tine. Jeg vet ikke helt, men med litt godvilje kan vi kanskje kalle den en påskesang. Det er jaffal mulig å lage den til en påskesang om vi bruker den riktig, men jeg er ikke så sikker på at vi vil det.
Mangelfull kontorrekvisitaverktøysituasjon 25 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.2 comments
Klokka 1030 i går, tirsdag, sluttet brått en trykkblyant å virke. Blyanten har vært i tjeneste i flere måneder, og har så langt vært en tro og flittig blyant. Etter en obduksjon viste det seg at årsaken til blyantens funskjonssvikt var en forstoppelse i dens indre, etter at den var blitt overfylt av bly. Tilgjengelighet inne i en trykkblyant for å rydde opp i et slikt kaos er ingen spøk. Det eneste formålstjenlige verktøyet til slike operasjoner er de samme blyene som blyanten selv benytter seg av for å fungere som et tilfredsstillende skriveverktøy. Disse blyene har den fordelen at de er svært tynne og stive, slik at man kan skyve dem inn i blyanten fra begge ender, og prøve å løse opp i konfliktområdene, ved å dytte rundt på blyene på innsiden av trykkblyanten. Ulempen er at disse blyene er svært sprø, slik at de knekker om man påfører dem for mye kraft, og man blir sittende med små biter av bly ved inn- og utgangen av blyanten, i tillegg til det opprinnelige problemet. Det finnes et klart behov for et verktøy som kan benyttes til omordning av bly inne i trykkblyanter. Gjerne noe laserdrevet, eventuelt en ståltråd som er så stiv at den ikke bøyes, samtidig som den er tynn nok til å passe inn gjennom alle blyantens åpninger. Denne kan gjerne suppleres med en makker som benyttes til fjerning av stifter som har slått seg vrange, og bestemt seg for å legge seg på tvers i stiftemaskinen.
Det vil kunne glede leseren at undertegnete klarte å løse opp i floken selv uten nevnte verktøy, og nå igjen er i besittelse av en fungerende trykkblyant.
Du har lyst til å redde verden, men vet ikke helt hvor du skal begynne, sier du? 22 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: sjokolade
8 comments
Nå har jeg kommet opp med en plan for hvordan man kan redde verden igjen. Som de fleste planene mine er den ikke helt tenkt til endes, den er kanskje bare tenkt til midten, men jeg tror det er såpass mange mennesker der ute som har lyst å redde verden, men de vet ikke hvor de skal begynne. Så om de da er så lure at de googler “hvordan komme i gang med å redde verden” (og såpass lure synes jeg vi skal anta at de er, dette er tross alt folkene som skal redde verden, de kan ikke være helt blekkte heller), så kan de komme hit, og se seg litt omkring og tenke “huh, det var en måte å starte på, som jeg ikke har tenkt på før, denne Sonja er jammen smart. Hun er sikkert veldig pen og hyggelig også. Og morsom”. Og jeg har ikke noe i mot at de stjeler ideen min. Jeg trenger ikke kred en gang, bare verden blir reddet, så er jeg fornøyd.
Så til selve planen. Den er basert på noe selvopplevd. Jeg var nemlig på kurs forrige uke. Dette kurset ble holdt på et hotell. På dette hotellet var det… og dette er helt fabelaktig. En Selvbetjent Softismaskin! Nå har jeg vært på kurs på dette hotellet før, da med masse damer i min alder, og vi gikk selvfølgelig agurk med softismaskinen, noe annet er ikke å forvente. Denne gangen var jeg på kurs med mest halvgamle menn, og jeg hadde ikke trodd at de skulle kaste seg over Maskinen i like stor grad, men det gjorde de. Softismaskin gjør altså alle glade (det skal her legges til at jeg ikke er spesielt glad i softis. Jeg mener, jeg synes selvfølgelig det er bedre enn brokkoli, men jeg kan nevne en masse andre iser som jeg synes er bedre enn softis, selv med strø, men det er noe med å dra i spaken og se isen komme ut som en seig hvit bæsj (eller en mer appetitlig sammenligning) som virkelig gjør seg). Så jeg tenkte at man kunne investere i softismaskiner i alle bygninger hvor viktige beslutninger tas, slik at beslutningstagerne går rundt og er glade og høye på softis, og ikke kan ta dustete beslutninger som ødelegger verden.
Nå kommer vi til det punktet der jeg ikke har tenkt helt ferdig. For. Etter en måneds tid (eller der omkring, dette bør selvfølgelig forskes på), vil beslutningstagerne være vant til softismaskinen, at de glemmer å være glade for den. Da må man innføre noe nytt. Og det er her det stopper seg litt for meg, for jeg vet ikke helt hva det skulle være. Jeg tror ikke det kan være matrelatert, for etter en måned til, vil de jo ha sett seg blinde på denne tingen og vi må innføre en ting til, helt til de alle har utviklet en spiseforstyrrelse, og det kan umulig være en bra ting å ha når man er en del av maskineriet som skal redde verden. Så her mangler det litt.
Men. Jeg har tenkt ut noe smart, og det er at softismaskinen kan “gå i stykker” etter et halvt år, og være ødelagt noen uker, og når den så blir fikset igjen, så blir alle beslutningstagerne så glade igjen, som de var i begynnelsen, så man trenger ikke å finne på en ny ting hver måned.
Det skal selvfølelig være sjokoladestrøssel til softisen (evt O’Boy), da jeg er overbevist om at sjokolade kommer til å spille en rolle i reddingen av verden.
Istedenfor å sture i mørket 20 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: Gretten
2 comments
Jeg ser i filmer, når de er leie seg, så sitter de ofte i mørke rom og sturer for seg selv. Eller på en parkbenk med utsikt over en elv. Jeg har ingen elv i nærheten, bare en bekk, men det er vått og kaldt ute (vel ikke egentlig, det begynner å bli vår, men det er fortsatt varmere og tørrere inne i leiligheten min). Så jeg satte meg til i stua og begynte å sture. I mørket. Med alle de mørke tankene mine. Etter to minutter holdt jeg på å kjede meg i hel. Det der funker bare som en del av en montasje eller om man har en venn som man trodde man hadde sviktet som ringer på døra og avbryter en. For hallo! Sitte og se ut i lufta, uten å ha tv’n på, er som å se på maling tørke. Bare enda verre, for malingen man har på veggen er tørr allerede. Det skjer ingenting.
Og en annen ting som har irritert meg lenge, i den scenen i American Pie hvor lacrossespilleren og hun lille som også var i American Beauty (bleurgh!) sitter ytterst på piren i en kurvstol, inntullet i et teppe, med den fine sangen til Bic Runga. Hvor utrolig klønete må det ikke ha vært å få plassert seg utpå der? Det kan umulig ha vært særlig romantisk. De lurer oss disse filmene!
Og enda en ting: Gilbert O’Sullivans Oh-wakka-doo-wakka-sang begynner med “Her name is Rita And you should see her”. Hvorfor ikke “Her name is Rita And you should meet her”. Hva er galt med å få det til å rime (selv om det gjør litt rare ting med fortsettelsen på setningen)?
Jeg har min egen måte å takle mørke tanker på. Jeg hamrer løs på populærkulturen. Det funker også.
Biter fra mitt liv IV 13 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: stæsj
5 comments
Jeg ser for meg at CC Cowboys Harry og Tore Tang var kompiser i hemmelighet, at de søkte trøst hos hverandre (men på en mannlig ikke-kosete måte, det faktiske ordet “trøst” falt nok ikke dem i mellom) på en brun pub. De to alene mot verden – sammen.
Hva er reglene egentlig når det gjelder kjolefarge på bryllupsgjester? Helt hvit går ikke, det skjønner jeg jo, men hvis man har kjøpt seg verdens fineste, alt for dyre kjole på et spontant innfall, og den har en hvit grunnfarge, men med mange røde blomster og noen grønne blader, er det da lov å forsvare kjøpet med at man skal bruke den i bryllup? Og da mener jeg ikke “ja, det går sikkert an”. Jeg vil ikke bare overtales til å bruke kjolen, det er enkelt, men jeg trenger å overbevises om at jeg kan gå i den uten å føle meg mistilpass under hele festen.
Jeg prøvde å selge kjoleproblematikken i lunchen på jobben i dag, men siden 90% av alle menneskene i rommet var menn, så klarte jeg ikke å holde interessen for samtaleevnet oppe særlig lenge. I stedet lærte jeg at dagens antrekk til menn i generasjonen over meg blir valgt av konene deres. Menn i min generasjon kan kle på seg selv, men det har hendt at damene kaster de styggeste klærne deres i smug.
Hvorfor er det sånt at nesten alt er mer estetisk tiltalene når det er høyt og smalt, mens de best utseende bilene er lave og brede?
Jeg tror jeg er forelska 10 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.2 comments
Hvordan kan man ikke falle for en mann hvis første tanke er “I thought it was a lunatic ninja coming at us through the window” når han våkner av noe bråk på natta?
Edit: Det skal legges til at overskriften er en smule overdrevet.
Husmorråd som ikke funker og litt filmkritikk på slutten der 7 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: sjuske
19 comments
Det fantes en gang et tvshopprodukt, som var en aluminiumsfarget plate med stjerneformete hull i, som man skulle legge i vann sammen med sølvtøyet sitt, og sølvtøyet skulle bli rent av seg selv (i alle fall bli kvitt det svarte belegget, jeg tror middagsrestene måtte man fortsatt fjerne selv) Sånt liker jeg. Alt husarbeid som gjør seg selv mens jeg ser på tv er bra husarbeid. Jeg havnet i en diskusjon om hvorvidt noe sånt kunne virke, og søsteren min som da studerte kjemi mente at joda, det burde gå helt greit, men man kunne også bare bruke vanlig aluminiumsfolie og litt salt i vannet. Ti år senere – for en måneds tid siden – bestemte jeg meg for å teste denne teorien (det går ikke alltid så fort med meg). Jeg fylte vann i vasken hadde i aluminiumsfolie og salt og lesset alt sølvtøyet mitt i.
På et eller annet tidspunkt mente jeg at det var interessant å finne ut hva den kjemiske prosessen som foregikk faktisk var. Jeg vet jo at salt er NaCl, vann er H2O, sølv er Ag, Aluminium Al og de svarte greiene er oksygen som har festet seg til sølvet. Men jeg hadde tenkt å kalle de svarte greiene for “svarte greier” av underholdningshensyn.
Jeg satte opp følgende formel:
AgSvartegreier+NaCl+H2O+Al -> Alsvartegreier+Ag+NaO+HCl
Jeg ga blanke blaffen i å gjøre det riktig med antall molekyler. Jeg hadde akkurat oppdaget at jeg muligens produserte Saltsyre på kjøkkenet mitt. Nå brukte jeg veldig mye av kjemieksamen min på å tegne akvarium og vinduskarmer i de rutene vi skulle skrive svarene i, men selv jeg skjønte at det umulig kunne være særlig bra.
Jeg bestemte meg for å ringe søsteren min, som i mellomtiden underviser i kjemi, og ba henne forklare hva som skjedde. Det viser seg at vannet bare er der for å skape kontakt og saltet er en katalysator; oksygenet som henger på sølvet hopper over på aluminiumet, og selve formelen er ganske døll (men det er fortsatt bedre enn å dø av saltsyreforgifting i min egen leilighet, så jeg var fornøyd) Og så nevnte søsteren min at jeg ikke burde la knivene ligge i vannet for lenge, og helst ikke kjøre dem i oppvaskmaskinen, for de hadde en porøs kjerne som kunne trekke til seg vannet.
Jeg hadde på dette tidspunktet hatt sølvtøyet liggende i bløt i en uke.
(ikke sånn med vilje, jeg bare glemte det litt)
Jeg tok det ut, kjørte det i oppvaskmaskinen (hva? Det var gått en uke, og jeg gikk ut i fra at eventuell skade allerede hadde skjedd). Det ble ikke noe særlig, så i dag kjøpte jeg sølvpuss og pusset manuelt mens jeg så No Country for old men. Meningen var at det skulle bli mindre kjedelig å pusse sølv av å se film, men jeg tror det endte opp med å være motsatt. Herregud, hva har skjedd siden Fargo?
Jeg kunne vært noen 5 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.4 comments
Jeg har et scoop. Et vaskeekte journalistisk scoop. Jeg satt og leste avisa, da det plutselig slo meg: “vent nå litt – her er det noen som ikke har gjort jobben sin skikkelig”. Jeg fant fram en eldre avis, en kontrollkopi som bekreftet mistanken, og scannet dem begge inn, og da jeg kom hjem på ettermiddagen sjekket jeg opp mot Internettet, og fastslo at her har jeg jammen meg tatt noen på fersken.
Jeg lagde meg en mappe på pcen som het “scoop”, hvor jeg la inn de scannete avisartikklene og lenkene til nettsiden som var beviset mitt. Jeg satt og dagdrømte om hvor berømt jeg ville bli. Linker fra de store bloggerne, heck, til og med nettavisene, besøkstallene i bloggen min som eksploderer, kommentarfeltet som flyter over, og hvordan den stakkars jenta som mister jobben sin… vent nå litt! Jeg vil ikke være ansvarlig for at noen mister jobben sin. Selv om de har fusket litt. Alle kan ha en dårlig dag, uke eller måned. Og hvis jeg skal henge henne ut med fullt navn her, så bør jeg vel kontakte henne først. Det kommer til å bli en kjip samtale. Og jeg vil ikke være en sånn blogg. Jeg er ikke en sånn blogg. Først henger jeg ut folk, så er det bare et spørsmål om tid før jeg ligger i buskene og fotograferer Rybak med telelinse (selv om. Det der kan jeg kanskje begynne med sånn for min egen skyld?)
Jeg har fortsatt mappa. Jeg har ikke slettet den, men jeg har slått fra meg tanken om å blogge det.
Og dermed også drømmen om å bli den første norske bloggeren som tar skrittet over i den undersøkende journalistikkens verden.
Skriften på veggen 3 mars 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.12 comments
Hvor er alle emobloggene? Jeg skjønner at jeg ikke har full oversikt over bloggeverden, men man skulle tro at det var så pass mange ulykkelige tenåringer med ønske om å skrive hjerte/smerte-poesi og Doogie Howser fanfic at man bumper borti dem innimellom som man gjør med motebloggene og slik-tjener-du-penger-på-bloggen-din-bloggene. Jeg kan ikke se at jeg har gjort det.
Jeg skulle ønske min var en emoblogg. Da ville det vært travelt her den siste måneden. Istedenfor å ligge praktisktalt død, ville jeg postet metaforiske tekster av typen:
Livet mitt er som å se kunstfilm med en gjeng filmkjennere. Jeg skjønner at det ikke bare er traurig, og at det er ting å glede seg over, som lyssetting og symbolisme, men jeg klarer ikke ta til meg filmkjennernes entusiasme og bare kjeder meg og venter på at jeg kan dra hjem og se amerikanske dramedi-serier.
(i denne historien er de amerikanske dramedi-seriene faktisk en metafor for amerikanske dramedi-serier. Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om det er fabelaktig eller elendig av meg)
Jeg er blitt tante, da, det er stas, og da jeg holdt henne for første gang lovet jeg henne at jeg alltid skulle ha tyggegummi. Så nå må jeg det.
Og oh! I dag er det kvadratrotdag! Mattemoro!
I dag tidlig oppdaget jeg at noen hadde skrevet “Bad Wolf” på veggen i heisen i blokka mi. Jeg måtte le og ble ordentlig glad og tenkte at dette da måtte være et tegn på at ting skal snu. Det var bra naivt av meg.
Jeg vet ikke helt om dette er meg som sier ifra om at jeg tar en bloggepause nå, eller om det er meg som sier at bloggepausen er over. Jeg tror nesten bare dere får vente og se. I mellomtiden har jeg referert til tre av yndlings tv-seriene mine i posten her. Poeng til som tar dem.
