Sonjas ordentlige blogg

I begynnelsen svarte jeg på spam. Jeg husker at jeg sendte en vennlig, men aldri så lite spydig epost hvor jeg forklarte at jeg var en kvinne og singel, og virkelig ikke kunne forstå hva jeg skulle bruke en penisforstørrelse pille (eller pumpe?) til. Jeg tror ikke de tok videre hensyn til den, for de fortsatte å sende meg eposter med reklame for penisforlengelser, medisiner, aksjetips og rolex-klokker. Nå får jeg ikke så mye spam lenger, ok hotmailkontoen lider fortsatt, etter at jeg solgte sjela mi for en sjokolade  (som jeg aldri fikk, forresten. Jeg ga bort sjela mi til en luring på Internettet. Det kan umulig være bra), men alt i alt er det håndterbart.

Jeg får inn en og annen her på bloggen, da, som aksimet sørger for at havner i spamlimbo før jeg sletter det. Dere lesere blir nesten aldri plaget med dem. Unntaket er på denne pokerposten her;  jeg synes det er søtt hva de gjør der. Heldigvis er jeg smart nok til at jeg ikke lar meg lure, jeg ser bare på linken og tenker ”aaww, de prøver”. Og det er mer for hva man kan si om spamen som er kommet inn i det siste. For hva er dette?

Ikke går det an å forstå hva det er de prøver å lure meg til å kjøpe, ikke skjønner man hvem de later som de er, det er i det hele tatt veldig forvirrende. Og jeg er så nysgjerrig at det gjør fysisk vondt, men jeg vet i det øyeblikket jeg klikker på linken har jeg tapt. Er det liksom det som er den nye strategien deres?

Vi er i Sevilla, Toreadoren skal fekte med tyrene, og smuglerne er kommet for å se på. Carmen er nå på forunderlig vis blitt sammen med Toreadoren, og de er et slags kjendispar. Etter at Toreadoren går inn i ringen støter Carmen på en mer enn litt irritert José, som trygler henne om å komme tilbake til ham. Carmen sier at hun er forelsket i Toreadoren nå, og at hun vil være med ham. José velger da å stikke henne ned og drepe henne. Og jeg antar det er nå den feite dama synger.

Opera er jammen meg snodige greier. (med unntak av romapene og banjoen, er dette en relativt nøyaktig gjengiving av hva denne operaen handler om. Og jeg trodde plottet til romantiske komedier ble drevet av at folk gjorde åpenbart dårlige valg.)

Ok, nå kommer vi til den delen av operaen som jeg ikke har sett. Men det stopper meg ikke fra å oppsummere resten:

Smuglerne, Carmen, Don José og noen av romapene som ble tatt som gisler er nå langt pokker i vold, og Carmen har funnet ut at huh, nå er jeg drittlei han der José fyren (OMG for ei møkkakjærring!), og driver og mobber ham. Så tar hun og legger tarot sammen med venninnene sine, og mens venninnenes kort viser det vanlige spåsvadaet om at gode tider, lykke og penger (og dessuten en reise og en høy mørk mann, vil jeg tro) viser Carmens kort død og fordervelse for henne og José (*kremt*karma, anyone?). Sigøynerne vil at Carmen og jentene skal sjarmere tollerne, og José må bli igjen og passe på hva det nå er de smugler.

Så kommer Micaëla (vi kjenner henne igjen som dama som ikke gadd vente på José i akt 1 på grunn av tödlene) og gjemmer seg i ei steinrøys, for hun ser at José skyter på noen. Denne “noen” er Toreadoren, og jeg tror ikke José mente å skyte etter ham, for når han kjenner han igjen, så kommer de i snakk og Toreadoren forteller at han er betatt av Carmen, men at hun driver og dealer med en soldat (denne soldaten er selvfølgelig José, uten at Toreadoren vet det. Jeg får stadig Beverly Hills 90210-vibber av denne operaen)

José utfordrer Toreadoren til duell, med kniver og banjoer. Det med banjoene er mer underforstått. Det er først og fremst kniver det går i sånn i det åpenlyse, og Toreadoren slåss først Mr. Darcy-style, noe som irriterer José, men så setter han inn alt han har, og tar José, men skåner ham, fordi han er en oksemorder, ikke en mannemorder. Så slåss de litt mer, og Toreadorens kniv brekker, men så kommer Carmen og smuglerne tilbake, og Toreadoren stikker, men først inviterer han dem alle til å komme til Sevilla og se ham opptre sammen med oksene.

Så kommer Micaëla opp, og forteller at mora til José er dødssyk, så José bestemmer seg for å dra og se henne (men ikke før Carmen får mobbet ham skikkelig for å være en mammadalt). Carmen prøver å følge etter Toreadoren, men José stopper henne.

Jeg var og så Carmen på operataket på lørdag. Da jeg kom hjem prøvde jeg å finne operaguiden min, for å finne ut hva den handlet om, men det viser seg at jeg ikke har en operaguide, så nå lager jeg min egen.

Det hele begynner med at en dame ved navn Micaëla (yay, tödler, henne liker vi) kommer inn på scenen og leter etter en soldat ved navn Don José. Han er ikke der, og Micaëla gidder ikke vente på ham, noe som vil vise seg å være en tabbe. Mye lidelse ville vært unngått hvis ikke Micaëla var så utålmodig. Det virket ikke som om hun hadde noe annet fornuftig å ta seg til heller, jeg jeg tror jeg slutter å like Micaëla rett her, tödler eller ikke, skal man møte noen, så burde man i det minste kunne vente litt mer enn en halv sang, før man gir dem opp!

Don José kommer selvfølgelig rett etter at Michaëla har stukket av. Det gjør også en hel drøss med damer som jobber på sigarettfabrikken. Blandt dem er Carmen, som denne operaen ikke helt tilfeldig er oppkallt etter. Soldatene er alle ganske hyppe på henne, men Carmen forklarer dem at hun bare vil elske noen som ikke elsker henne. Jeg tror ikke Carmen er helt riktig skrudd sammen. Man kan da vidderlig ikke gå inn for å elske uten å bli elsket igjen? Det er jo sånt som skjer innimellom, men som man i det store og hele prøver å unngå. Det der kan umulig gå bra (samtidig – vi er i en opera. Selve ordet opera kommer fra latin og betyr “dette kommer til å gå lungt til Hælvete!!!!”) Don Josè er den eneste av soldatene som ikke er nesegrus etter Carmen, så – ingen overraskelse der – hun velger å kaste en blomst til ham. Ooooo.

Så kommer Micaëla tilbake. Hun har med et brev fra Don Josés mor, der hun, moren altså, foreslår at Don José gifter seg med Micaëla. Noe som Don José synes er en god idé. (her skjønner vi virkelig hvor lite strukturert Michaëla er. Dama er praktisk talt blitt sendt avgårde for å bli fridd til, men har ikke tid til å vente 10 minutter, tar seg heller en runde rundt i byen, og bedriver gud-vet-hva, og lar sin tilkomne bli forvirret av sigøynerpiker som kaster blomster  (ok, bare en sigøynerpike, og bare en blomst, og det var ikke som om Michaëla hadde noen grunn til å mistanke at noe skulle skje, all den tid Don José står vakt(?) et sted hvor det kommer veltene ut sigarettpiker når man minst skulle vente det))

Så viser det seg at Carmen – tilbake på jobb i sigarettfabrikken -har havnet i en slåsskamp, hun blir arrestert (fordi hun nekter å forklare seg, og bare synger. Litt brutalt at det skal slås ned på akkurat i en opera), og Don José blir satt til å vokte over henne. Carmen danser for ham, så han blir forført (husk, at dette er mannen som for det første ikke var interessert, og for det andre akkurat har fortalt en annen kvinne at han akter å gifte seg med henne – så vi snakker om litt av en dans her), og sier seg enig i at han vil hjelpe henne med å rømme. Det hele ender med at Carmen klarer å rømme og Don José blir arrestert for å ha hjulpet henne.

Dette er slutten på akt 1.

Det finnes en ting som noen folk gjør, som jeg misliker intenst. Det er en slags baksnakking med offeret til stede. Alt fra ”foredragholderen vi hadde i går var mye flinkere” i lunchen med litt dempet stemme mens dagens foredragsholder sitter ved nabobordet, til ”se på den stygge jakka” om en tilfeldig forbipasserende når man er på ferie i utlandet. Jeg har mine feil og mangler jeg også, men jeg venter i det minste til folk forlater rommet før jeg begynner å baktale dem. Det var kanskje derfor jeg fikk en underlig tilfredsstillelse av følgende episode:

Vi klemmer oss inn på en trikk. Den er veldig full, og jeg blir stående i trappa, sammen med ei anna jente, og ReiseSvensken står litt lenger inne, klemt blant folk. Hun flytter litt på seg, og lager plass til meg oppe hos seg, jeg smyger meg forbi hun andre i trappa og stiller meg ved siden av henne. Så hører jeg en dame bak meg si veldig høyt, og på tysk: ”Ja, det var jo supert!” En mann litt lenger bak i trikken spør henne ”Hva er det nå, da?”, og hun svarer, fortsatt på tysk ”Nå er det jo nesten ikke plass til meg”. Vi er i en trikk i Praha, og ReiseSvensken hadde snakket til meg på svorsk, så dama hadde strengt tatt ingen forutsetning for å vite at jeg kunne forstå henne, men likevel. Jeg snur meg mot henne, og smiler ”Entschuldigung” og skviser meg inn mot et sete.

Vi er i en stappfull trikk, alle står klemt mot hverandre, men helt framme står en tysk dame med grønn jakke og drøye 30 cm tom luft rundt seg på alle kanter. Jeg håper hun hadde vett til idet minste å være litt flau.

Manikyristen som jeg hadde researchet fram på internettet før vi dro var ikke på den adressen som jeg hadde notert meg, så vi gikk litt formålsløst inn mot sentrum igjen. Vi kom forbi en frisørsalong som hadde “Manikura” stående på vinduet (egentlig var det nok “manicure” det stod, men “manikura” er et av to tsjekkiske ord jeg klarte å lære meg på denne turen, så jeg måtte bare få det med her). Vi gikk inn i frisørsalongen og spurte etter “manikura”, og vi ble ledet gjennom salongen, ut i bakgården og inn i en leilighet, hvor en dame hadde satt opp sitt eget lille neglstudio. Damen snakket ikke et ord engelsk, og den kunden hun allerede hadde der måtte oversette for oss.

Når det er min tur er kunden dratt og vi må klare oss uten språk. Hun ser på venstre hånden min og utbryter “katastrofa!”. Det skjønner jeg faktisk, og gruer meg til hun skal i gang med høyre hånd. Der har jeg nemlig brukket en negl, og ikke bare det; jeg kom aldri så langt at jeg fikset den, så det stakk ut en tupp der, som helt klart burde være filt ned, eller i det minste klippet av.

Og ganske riktig, når hun tar fatt på høyre hånd, blir hun tom for ord og gir meg rett og slett en rapp over lanken.

Men hun gjør bra arbeid og vi betaler latterlig lite, og legger avgårde med vakre negler.

allerede neste dag fant vi ut hvorfor det var så billig - lakken begynte å flasse.

Fremdeles. Så mye bedre enn sist gang.