Hei så lenge, og takk for “fisken” 16 juli 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.21 comments
Bloggen min døde visst. Det er en stund siden det skjedde, men jeg har nektet å innse det og har holdt den kunstig i livet i vel et halvt år, men nå er det på tide å gi slipp.
Jeg håper litt at det skal gå en faen i universets dokkeførere og at jeg like etter å ha publisert denne posten flomme over av ideer om ting som jeg kan blogge om, men jeg tror ikke egentlig det kommer til å skje*. Det er bare å innse; jeg hadde litt over to år med bloggmateriale i meg, og så var det tomt. Jeg har ikke en gang klart å skrive ett eneste strålende siste-innlegg, slik at jeg i det minste kunne forlate bloggebyen med litt ompfh. Og universets dokkeførere har uansett annnet å ta seg til enn å være bloggmuser. Håper jeg.
Det er dritkjipt, da. Blogging er den fineste hobbyen jeg har hatt, og det skyldes i stor grad alle disse andre fine menneskene som blogger der ute. Takk for at jeg har fått se biter av livene deres, og på en måte litt blitt kjent med dere.
Tusen takk til alle som har lest og kommentert her. Dere har gjort meg mer glad enn dere noensinne vil ane (nei, virkelig. Det har vært øyeblikk hvor innkomne kommentarer eller over gjennomsnitlig høye lesertall har vært ukas høydepunkt**)
*Skulle dette likevel vise seg å bli tilfelle, så venter jeg en passende stund, slik at dette ikke blir seende alt for pr-stunt ut, og så begynner jeg å blogge igjen. Jeg har ikke mer stolthet enn det.
**Jeg vet. Det er kanskje på tide at jeg løsriver meg og prøver å leve et liv utenom Internettet.
Bivirkninger 12 juli 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: tenner
add a comment
Jeg har problemer med at når jeg nyser så vibrerer tunga mi og slår gjentatte ganger mot baksiden av tennene. Så. I tillegg til forkjølelse sliter jeg nå med en mørbanket tunge. Er det normalt?
Med hjertet i hånda 9 juli 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: hjerte, venner
add a comment
Han er en time for sen nå. Jeg hater søreuropeisk “punktlighet”. Ikke for det; jeg har bok, musikk og sitter i skyggen, men jeg er usikker på hvor lenge hjertet mitt kan holde det doble tempoet det legger seg på når det vet at det snart skal få møte ham.
Det slår meg at han har fått meg til å skrive igjen. Jeg må smile. Jeg har ikke skrevet ordentlig på nesten et halvt år. Selv reisedagboka merker det. Det som før var lange beskrivelser av små hendelser, er nå bare korte notater om hovedtrekkene. Halve ferien er samlet på to knappe sider. For ikke så lenge siden ville det vært det femdoble.
Det var han som fikk meg til å skrive i første omgang. Jeg aner ikke hvordan, men han visste det før jeg gjorde det selv. Han kan sånt. Han ser meg. Jeg trengte en ventil, og han ga meg den. Jeg sluttet ikke å skrive før mange år senere. Når han ikke lenger var aktuell; jeg skrev om andre. Til andre. Men i bunn var det alltid ham.
Han ringte! Han hadde fått beskjed om å møte 1930, og ikke 18.00!
* * *
Timer senere på toget. Jeg er brisen og mett og lykkelig. Jeg så aldri regningen, han spanderte, enda han er 50% permittert fra jobben (han hadde sjekket opp ordet på engelsk tidligere på dagen, fordi han visste at han måtte fortelle meg det.) Han har kjæreste nå. Han må ha møtt henne nesten samme dagen som vi møttes sist. Jeg husker snakk om en bioingeniør og at han viste meg bygget hvor hun jobbet. De hadde rensket sopp sammen. Jeg husker jeg synes hans begeistring for sopp hadde vært litt underlig. Nå skjønner jeg at det ikke var soppen, men hun, som gjorde stemmen hans så beveget. Øynene så livlige.
Jeg er glad på hans vegne. Oppriktig. Jeg er ikke forelsket i ham lenger. Jeg har ikke vært det på lenge. Men jeg er veldig bevisst på at jeg ikke er det. Og uansett er han en av de beste vennene jeg noensinne har hatt.
Jeg lurer på om jeg hadde turt å flytte til Italia igjen. Og om det i tilfelle ville vært plass til meg i livet hans. Ikke i sentrum. Men litt på siden. Sånn som før. Og om det ville gjort ting bra igjen.
Turtfilm 8 juli 2009
Posted by Sonja Dadam in Sonjaland.Tags: ordentlig film, venner
3 comments
Dette er visst i ferd med å bli en videoblogg. Ja, ja, bedre enn ingenting, tenker jeg. Dette er en liten film P.I.C. og jeg lagde da vi var i Italia sist uke. Kanskje mest P.I.C sitt kreative verk dette, men jeg klippet det hele sammen og la musikk til, og det er da noe. Jeg gjør oppmerksom på at sola skinte sånn at det var umulig å se på displayet hvor jeg filmet, derav det noe ufokuserte uttrykket. At jeg fortsatt fniser bak kamera, har jeg ingen unnskyldning for.
Jeg får visst ikke til å legge inn youtube-video. Inntil videre kan filmen beskues her. Edit: Ha, ha! Jeg er et teknisk geni, nå er videoen på plass!
