Sonjas ordentlige blogg

Denne posten handler ikke om det jeg egentlig vil skrive om.

På fredag er det ett år siden mamma døde. Hun var den kuleste, tøffeste dama jeg noensinne har kjent, og jeg savner henne fryktelig. Hun fikk kreft høsten 2002, og hadde gode og dårlige perioder, før kroppen tilslutt ikke taklet det, da hun fikk et hjerneslag i februar i fjor.

Mamma lærte meg en hel masse, det er mine ting, min oppdragelse, hun er grunnen til at jeg tror på høflighet og rettferdighet, og at man skal ha kanel i vaffelrøra. Mottoet hennes ble etter hvert at det ikke dreier seg om å legge år til livet, men å legge liv til årene. Hun gjorde det. Mindre enn en uke før hun døde fikk jeg en e-post av henne om at hun hadde bestilt seg tur med hurtigruten.  (Mindre enn en uke etter at hun døde, fikk jeg etter lengre tids jobbsøking drømmejobben, ikke så alt for langt fra der hun bodde. Jeg vet ikke helt hva jeg tror på av liv etter døden, men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken at hun hadde en finger med i spillet der.)

Kreft er en veldig vanlig sykdom nå. Alle kjenner noen som har hatt kreft, og er de heldige lever de fortsatt. Det mamma opplevde, da hun fikk kreft, var at folk kom og fortalte henne skrekkhistoriene de selv hadde opplevd, eller hørt om. Jeg tror det ligger i menneskes natur, og jeg tror ikke folk mente noe vondt med det. Men tror vi egentlig at kreftsyke vil høre historiene om hvor ille andre kreftsyke har hatt det?

Denne posten handler ikke om det jeg egentlig vil skrive om. Artemisinin. Jeg er ingen lege, eller har annen medisinsk utdannelse, og er derfor livredd for å skrive noe som ikke stemmer, og dermed kan gjøre noen ting verre. Men om noen nær deg har kreft. Sjekk det ut. Snakk med legen om det. Jeg vet bare det hjalp oss. Litt. Og samtidig mye.